Josva 1. 9
Vi blir jo likevel skremt og mister motet, men det handler vel igjen og igjen om at vi ser for mye på problemene og for lite på Jesus..? Slik Peter merka den gangen han fikk gå på vannet (Matt. 14, 30).
I Lisboa står det en stor Jesus-statue. På avstand så den ut som jeg kunne ha putta den i baklomma, men jo nærmere jeg kom, jo større ble den. Og da jeg stod like ved den, var den så stor at jeg måtte bøye hodet langt bakover for å se toppen. Er det nok for oss med en Jesus vi kan ha i baklomma, som en lykkeamulett å kjenne på når vi blir redde? Eller vil vi nærmere? For jeg hadde ikke vært redd for å gå gjennom byen ei mørk natt med den digre Jesus'en ved min side!
Som en sang så fint minner oss på: "Syng for meg sangen om Jesus, syng den i sjelsdypet inn. Syng til hvert ord om min Frelser gjenlyder dypt i mitt sinn!" (Fra Sangen: La meg få høre om Jesus)
Det vil gi oss trygghet. Så la deg ikke skremme og mist ikke motet. Husk hvem som går med deg.