En ung menighets troshistorie Kol 1

I dag skal vi høre om hvordan en hel forsamling av troende kom inn på en ny vei. Jeg tenker på menigheten i Kolossæ, på Bibelens tid en liten by vest i dagens Tyrkia.

Mens Paulus satt i fangenskap skrev han fire brev, blant dem et brev til de kristne i Kolossæ. Hensikten var å styrke de nye troende på veien. Samtidig minte han dem om hva som var sentralt i deres troshistorie, og det er hovedtema i kapittel 1, som vi skal se på i dag. Vi leser fra Bibelen og kommenterer etter hvert.

Vers for vers

Brevet til Kolosserne, kapittel 1, vers 1: «Paulus, ved Guds vilje Kristi Jesu apostel, og vår bror Timoteus – til de hellige og troende brødre i Kristus i Kolossæ: Nåde være med dere og fred fra Gud, vår Far!

Vi takker alltid Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, når vi ber for dere. For vi har hørt om deres tro på Kristus Jesus og om den kjærligheten dere har til alle de hellige, på grunn av det håpet som ligger ferdig for dere i himmelen. Dette håpet har dere alt hørt om gjennom sannhetens ord, evangeliet.»

Paulus presenterer seg som apostel, utsending, utvalgt av Gud selv, til å forkynne om Jesus Kristus. Timoteus nevnes også, men han har ikke samme stilling. Begge hilser med nåde og fred.

Paulus begynner med å bekrefte og anerkjenne denne kristenflokken, og han takker Gud for dem. Hva takker han for? At de har troen på Messias Jesus, kjærligheten til de troende, håpet de venter på. – Dette er et håp dere har tatt imot idet dere hørte det, sier han. Troen vender seg bakover, til historiske fakta, og oppover, til Gud. Kjærligheten vender seg til Gud og til min neste. Håpet er rettet mot Gud og mot fremtiden.

Troshistorien

Så fortsetter han i vers 6 med å skissere troshistorien de har: «For også til dere er evangeliet kommet, som det er i hele verden, og det bærer frukt og vokser. Slik er det også hos dere, helt fra den dagen dere fikk høre det og lærte å kjenne Guds nåde i sannhet. Slik har dere også fått lære det av vår kjære medtjener Epafras, som er en trofast Kristi tjener for dere. Han har også fortalt oss om deres kjærlighet i Ånden.»

Evangeliet er budskapet om frelsen i Jesus. I motsetning til mye annet som består av ord, er evangeliet noe levende, det vokser og bærer frukt. Ja, det finner vei utover i hele verden. I samme grad som vi er opptatt av det og gir det plass i oppmerksomheten vår, vil det virke noe god i oss og til glede for andre, akkurat som frukt er noe godt. Dette hadde de kristne i Kolossæ fått oppleve. De hadde fått lære å kjenne Guds nåde, som er et annet uttrykk for evangeliet, – i sannhet, føyer apostelen til. Dermed har han foregrepet et tema han kommer tilbake til. Det finnes forfalskninger av evangeliet.

Men i Kolossæ har de fått undervisning av en god mann som het Epafras. Legg merke til den personlige, historiske, vi kunne si – biografiske tonen i det vi leser her. Paulus har ikke fått besøkt menigheten i Kolossæ så mye, men Epafras har fortalt detaljert om dem. Epafras var en betrodd medarbeider av Paulus, han var en god lærer og hyrde, han var der i rette tid, så menigheten i Kolossæ kunne vokse.

Bønn for menigheten

Etter at Paulus har nevnt det han takker for, går han over til å fortelle om hva han ber om når det gjelder menigheten i Kolossæ, vers 9:

«Derfor har vi heller ikke holdt opp med å be for dere, like fra den dagen vi fikk høre om det. Vi ber om at dere må fylles med kunnskap om Guds vilje i all åndelig visdom og forstand, så dere kan vandre verdig for Herren, til behag for ham i alle ting, ved at dere bærer frukt og vokser i all god gjerning gjennom kunnskapen om Gud, og blir styrket med all kraft etter hans herlighets makt, så dere kan ha all utholdenhet og tålmodighet.»

Paulus fokuserer på fire ting i sin bønn: 1 Han takker for kolossernes tro og kjærlighet (v. 3-4). 2 Han ber om at de må bli fylt av kunnskap om Guds vilje (v. 9) 3 At de må leve et liv som er verdig for Herren (v. 9) 4 At de må være sterke og holde ut, og leve i takknemlighet (v. 11-12)

Paulus ber og viser med det hva som er viktige bønneemner. Det er interessant hva han ikke ber om eller takker for: Mat og hus, familier og jobber, eller for noe som vi ville kalle mer materielt eller fysisk. Han ber ikke om tallmessig vekst i menigheten, eller at en spesiell tjeneste skal lykkes. I stedet ber han om gode utslag av tro og kjærlighet. Han ber om vekst i kunnskap og gode gjerninger, og om utholdenhet.

Det er ikke galt å be om materielle og fysiske behov. Jesus lærte oss i Fader Vår å be om det daglige brød. Jesus selv takket for brød og fisk. Han ba for syke at de måtte bli friske og blinde at de måtte se. Men til kvinnen i Samaria ga han levende vann for hennes åndelige tørst, og til den som var blind, ga han både fysisk og åndelig syn.

Utvide bønnene

Dermed tror jeg det er rett å si at vi kalles til å utvide bønnene våre ut over det rent materielle. Som Guds etterfølgere takker vi for de troende over hele verden. Vi ber om at de må lære Gud enda bedre å kjenne, at deres liv må være til behag for Gud, og at de må holde ut i alle de prøvelsene de måtte møte.

Paulus ber ikke bare en gang, bønnene i vers 3 står i flertall. Vers 9 tyder på at de er uoppholdelige og kommer uten stans.

Når vi ber om noe ut over oss selv og våre egne behov, blir vi også utfordret og forandret. Vi løfter blikket forbi vår egen trange verden og våre egne nære behov.

Det viktigste Paulus ønsket for de nye troende var at de skulle lære å kjenne Guds vilje. En kristen driver ikke planløst på sjøen, der en er utsatt for ukontrollerte vinder, bølger og hendelser. En person som hører Kristus til, har fått innpodet i seg Frelserens tanker og sinnelag. Da forsøker en å holde kurs og retning, selv om bølger og vind kan presse på både herfra og derfra. Det blir som en frukt av et langsiktig fellesskap. Ledelse er ikke å samle opp gode, teoretiske tanker, men å leve et liv som gjenspeiler Frelserens karakter.

Vi trenger vilje og kraft

Den som han vandret en stund med Jesus, vet at den store utfordringen i livet er ikke å vite hva en skal gjøre, men å gjøre det. Vi trenger vilje og kraft til å handle i samsvar med det vi vet er godt og rett.

Hvis vi lever i bønnen om å bli ledet av Herren, få mer av hans visdom og tålmodighet, får vi en gave, står det i vers 12: «Med glede kan dere da takke Faderen, som gjorde dere skikket til å få del i de helliges arv i lyset.»

De kristne kalles her for de hellige. Denne betegnelsen hellige forekommer tre ganger i Kol 1,1-14. I åpningshilsenen (v. 2), i forbindelse med kjærligheten til alle de hellige (v. 4), og med takk til Gud for arven som de hellige får (v. 12).

Akkurat som Gud kalles den hellige i Skriften, blir de som lever som Guds folk ved troen på Jesus, kalt de hellige. På samme måte ble de første troende kalt kristne, ikke fordi de var fullkomment lik med Kristus, men fordi de fulgte etter ham.

De som har troen på Jesus og følger ham i dag, kan også kalle seg hellige. Det betyr ikke at de er som stive portretter eller tegneseriefigurer, men som et folk satt til side for Gud. Hadde betegnelsen hellig vært avhengig av våre egne kvalifikasjoner, ville ingen av oss vært kvalifisert til helgenstatus. Alle som har tro og følger Jesus, er hellige ut fra NTs bruk av begrepet.

Den nye statusen

Å komme inn i lyset er den nye statusen for en kristen. For evangeliet fører mennesker fra mørke til lys. Her kommer et eksempel: En amerikansk flyver ble skutt ned over det sørlige Stillehavet. Han landet like ved en øy og kom seg i land. Han prøvde å gjemme seg i buskene, men ble funnet av noen som bodde der. De tok seg av ham med stor kjærlighet mens sårene hans grodde. Han kom i samtale med høvdingen, som fortalte at hadde dette skjedd for noen tiår siden, ville han ha blitt kokt og spist. Men så lenge høvdingen hadde levd, var ingen lenger blitt myrdet. På øya var det ingen fengsler, ingen fattigdom, ingen drukkenskap, ingen skilsmisser, ingen horehus og nesten ingen sykdommer. Da flyveren spurte om grunnen til dette, svarte høvdingen: «Dine forfedre sendte oss misjonærer. Vi er kristne. Vi har tatt Kristus på alvor.»

Paulus ville ha likt den historien, for slik skal det være når mennesker overføres fra mørke til lyset – ved hjelp av Kristus. Vi leser fra vers 13: «Han er den som fridde oss ut av mørkets makt og satte oss over i sin elskede Sønns rike.»

En overgang fra mørket til lyset. Begrepet «fri ut» betyr å bli reddet fra fare. Israelsfolket ble fridd ut fra Egypt av Moses. Tilsvarende er Jesus-etterfølgerne reddet ut fra de mørke maktene som styrer den nåværende verden. Vi er ikke kvalifisert til denne innsettelsen av oss selv. Bare ved Guds nåde kan vi tre inn i Riket.

Virkelig helt frigjort?

Utfridd – det er et sterkt ord. Er jeg virkelig helt frigjort fra det onde? Kanskje ikke så lett å tro, eller hva? For her er vi ved hjerteslaget i vår personlige tro. Hva bør vi være, hva bør vi gjøre? Vi har jo alle slags lidenskaper, og vi bruker tid på å sette grenser for oss selv, i stedet for å bli overvunnet av Kristus – og bli utfridd av ham.

Han har satt oss over – ordet ble brukt for å beskrive deportasjon av en folkegruppe fra ett land til et annet, vi har opplevd en slags migrasjon. Jesus har ikke satt oss fri fra trelldom under det onde bare for å la oss vandre hvileløst omkring. Han flyttet oss over i hans kongedømme av lys, slik at vi ble seierherrer over Satans kongedømme av mørke. Han tok selv over i livet vårt.

I 1922 grep Benito Mussolini makten i Italia og ble statsminister. Han overtok også områder som en gang tilhørte den katolske kirken og begrenset pavens makt. Etter noen år kastet han Italia inn i den andre verdenskrig med sin fascistiske ideologi. Da han noen år senere ble spurt om hvordan han fikk en så enorm makt i løpet av kort tid, svarte han: «Jeg så en tom trone, og da gikk jeg inn og satte meg på den!»

Slik er det også i våre liv. Om vi ikke lar Kristus råde, blir vi slaver av vaner, lidenskaper, frykt, og av ting vi tror vil ødelegge vårt image. Så blir vi lett kontrollert, og vi sier om det vi gjorde: «Jeg var ikke meg selv.» «Jeg aner ikke hvorfor jeg gjorde det, det ligner ikke på meg å gjøre slikt.»

Noe nytt

Men så skjedde det noe nytt da Jesus kom inn.

Vers 14: «I ham har vi forløsningen, syndenes forlatelse.»

Ved troen på Jesus Kristus er vi ikke lenger slaver, men fri. Ordet forløsning brukes om å sette fanger fri. Ikke så lett for oss å gripe det bildet, for de fleste av oss har ikke sittet i fengsel.

Der tilgivelse for syndene er gitt, er vi fri til å følge ham som satte oss fri, Jesus. Dette gledet de seg over i menigheten i Kolossæ. Det kan du også ta imot som en gave og en arv for tiden her på jorden, og for hele evigheten.

OPL278