Sendebrevet til menigheten i Smyrna Åp 2,8-11

Men Jesus Kristus vil ikke svikte vennene sine. Han «holder de sju stjernene i sin høyre hånd», står det i innledningen til de sju sendebrevene i Johannes åpenbaring. I sin mektige hånd vil han bevare forsamlingene sine gjennom trengslene.

I dag vil vi se på det andre av de sju brevene til de første menighetene. Dette andre brevet er rettet til menigheten i Smyrna, og vi leser vers for vers og kommenterer inn imellom. Åpenbaringsboken, kapittel 2, vers 8:

«Og skriv til engelen for menigheten i Smyrna: Dette sier den første og den siste, han som var død og er blitt levende …»

Se hvor stor Jesus er

Hvem taler her? Jesus. Han var før alle ting. Han var i begynnelsen hos Gud, og alt er blitt til ved ham. Han er til fra den tiden da ikke noe skapt var til. Han er også den store seierherren, overgitt til døden for at vi skulle bli rettferdige for Gud, og reist opp fra de døde for at vi skulle leve et nytt liv med ham. Han var død og er blitt levende. Aldri mer skal han møte døden, han har for alltid seiret over dødskreftene.

Det ligger en stor seier allerede i dette at vi ser hvor stor Jesus er. Det er verdt å tenke på til stadighet. Paulus uttrykker det slik i Kolosserbrevet: «For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. Han er før alle ting, og alt består ved ham.» (Kol 1,16-17) Med sin kraft vil han støtte dem som tror på ham.

Hvem taler han så til i dette brevet? Til menigheten i Smyrna.

Smyrna

Smyrna lå i Lilleasia, heter i dag Izmir og ligger i det moderne Tyrkia. Det var en vakker by, kjent for sine store og flotte bygninger. Kong Aleksander den store hadde bestemt seg for å gjøre Smyrna til en utstillingsby for gresk arkitektur og byplanlegging. Her var rikelig av kunst, kultur, filosofi og utdanning. Det store biblioteket i Smyrna var innviet til dikteren Homérs ære, som var født i byen. Det største teatret i Asia lå i Smyrna. Her var et blomstrende handelssenter, og Smyrna var kjent for sin rikdom. Byen hadde en skjermet havn og kom på andreplass i eksport i forhold til Ephesus. At byen var lojal til keiseren, var det ingen tvil om.

Derfor var Smyrna noe av et senter for keiserdyrkelsen. Keiseren var som en gud for folket. Bildet av ham var hogget i marmor og plassert utenfor byen, og der ble det brent røkelse. Alle borgere ble bedt om å tilbe keiseren offentlig og bekjenne sin lojalitet til Romas hersker hvert årlig. De som nektet, ble alvorlig straffet, noen med fengsel, andre henrettet med sverd.

Navnet Smyrna har sammenheng med ordet myrra, som var et krydder brukt i parfyme. Når barken av myrratreet ble knust, ville den frigjøre en søt aroma. Faktisk var dette et bilde på menigheten i Smyrna. Jo mer de ble presset på grunn av sin tro på Kristus, dess mer frigjorde de et godt vitnesbyrd om den kjære Herren Jesus som de trodde på. Duften av deres tro gjorde seg gjeldende i Smyrna og hele området omkring.

De fleste menighetene som mottok en brevhilsen i Åpenbaringsboken, fikk påpekt en synd eller svakhet. Men ikke forsamlingen i Smyrna. De fikk bare trøstende ord.

Trøstende ord

Vi leser fra vers 9: «Jeg vet om din trengsel og din fattigdom – men du er rik – og om spotten fra dem som sier de er jøder, men ikke er det, men er Satans synagoge.»

At Gud visste om hvordan de hadde det, var en mektig trøst. Det skal være en trøst for deg også, om du har det vanskelig. Han kjenner deg helt personlig. Jesus sa: «Mine får hører min røst, jeg kjenner dem, og de følger meg.» (Joh 10,27) Han vet hvem du er og hvordan du har det. Hør ham og følg ham!

De troende i Smyrna opplevde trengsel, sies det. Kanskje ble de drevet fra hjemmene sine, arrestert på markedsplassen og ført som fange i fengsel. Keiseren viste sin makt mot dem som ikke tenkte i politisk korrekte baner. Tidligere hadde Nero utsett de kristne til fiender av imperiet. Hendte noe galt, kastet han gjerne skylden på de troende. Heldigvis levde han ikke så lenge. Men etter ham kom det en som var verre, keiser Domitian. Riket hans var utvidet, det var ikke lett å holde sammen folk fra mange ulike folkeslag og med tusen meninger og religiøse holdninger. Svaret ble keiserdyrkelse. Som jeg sa: Hvert år måtte alle stå fram for bildet av keiseren og love lojalitet. For de fleste i Romerriket var ikke dette noe problem. Men for de kristne innebar det et brudd på det første bud, om ikke å ha noen annen Gud enn den ene sanne Herre og Frelser.

Også i dag forlanger enkelte myndigheter og samfunn lojalitet på alle plan. De vil styre ikke bare økonomi og rettsvesen, men selve åndslivet og gudsdyrkelsen. Toleranse krever modenhet og vidsyn, og det er det ikke alltid nok av i en folkegruppe. Totalitære bevegelser vokser seg sterke særlig når kaoset i samfunnet blir truende. Vi kan se det gang på gang i historien, og vi må være forberedt på at det kommer igjen.

Forfølgelse av jøder og kristne

Forfølgelse kan gå i mange retninger. Av og til er jødene forfulgt av folkemassene. Kirken har gjennom historien vært med på forferdelige tilfeller av jødeforfølgelse. I Smyrna var det faktisk motsatt. En sterk jødisk koloni der i byen hadde ikke mye til overs for de Jesustroende. De kristne tok imot nattverden og talte om å ete Jesu legeme og blod. Derfor ble de anklaget for kannibalisme. De kristne elsket hverandre, hilste hverandre med et hellig kyss og hadde et nært og varmt fellesskap. Derfor ble de beskyldt for umoral.

Fordi denne grupperingen gikk så hardt ut mot de kristne, ble de kalt Satans synagoge av Jesus. De hadde gjort seg til redskaper for djevelen for å utføre hans vilje.

Kristne i dag må på ingen måte delta i jødeforfølgelse, nei, ikke være harde mot noe menneske som tror annerledes enn vi selv. Men vi kan være klar over at også i vår tid kan frafalne kirker og bevegelser blir redskaper for den onde til å forfølge de Jesustroende.

Jeg sa at det var mye materiell rikdom i Smyrna. I slike forhold er det ikke bare lett å være fattig. De første kristne var ofte slaver og frigitte slaver. Antakelig hørte de fleste av dem til den økonomiske underklassen. Det er ikke lett å være fattig blant de rike. Kristne som er fattige og ikke kan hevde seg, er ikke velsett, men blir lett foraktet.

Men du er rik, sier Jesus i dette brevet. Det blir som et innskudd her, men det var en viktig påminnelse for dem. Det var stor forskjell på hva denne menigheten ble regnet for, og hva den i virkeligheten var. Paulus skriver om den åndelige rikdommen vi har i Guds nåde: «Vår Herres nåde ble overmåte rik med tro og kjærlighet i Kristus Jesus.» (1. Tim 1,14) Rikdommen vår ligger i Jesus.

Oppmuntring

Dette var viktig for de kristne i Smyrna å høre, for de ble ofte fengslet. De trengte å bli oppmuntret. Vi leser fra vers 10:

«Frykt ikke for det du skal lide! Se, djevelen skal kaste noen av dere i fengsel, for at dere skal bli satt på prøve, og dere skal ha trengsel i ti dager. Vær tro inntil døden, så vil jeg gi deg livets krone.»

Frykt ikke – vær ikke redde! Denne oppmuntringen finner vi gang på gang i Bibelen. Her dreier det seg om lidelse. Frykt ikke for det du skal lide. Ta ikke vanskelighetene på forskudd. Trengslene er begrenset i omfang, ved at den skal omfatte bare noen av dere. Og de er begrenset i lengde – i ti dager, står det. Det er ikke sikkert det skal oppfattes helt bokstavelig med ti dager, men et uttrykk for at det handler om forholdsvis kort tid.

Det var nok tilfeller i Smyrna. De romerske soldatene ville ikke være barnevakter for all slags innsatte, langt mindre sørge for tre måltider daglig. Det var lettere å gi en solid omgang juling og sende dem ut på gata igjen, eller ta livet av dem på utspekulerte måter.

En mann står fram som en tydelig skikkelse under trengsel, nettopp i Smyrna. Han het Polykarp og var biskop. I år 155 var han 86 år gammel, og da forlangte prokonsulen at biskopen med en ed skulle frasi seg Kristus og sverge lydighet til keiseren. Polykarp svarte: «I 86 år har jeg tjent Herren Jesus. Han har vært trofast mot meg. Hvordan kan jeg da være troløs mot ham og fornekte navnet til min Frelser?» Han sto fast på lojaliteten mot Kristus, og derfor ble han brent på bålet av mobben.

Vær tro inntil døden! var formaningen fra Jesus. Prøvelsestiden blir kort. Døden er bare en overgang til noe langt bedre. Ja, Jesus sa at de som dør i troen på ham, ikke skal smake døden som noe ondt. Han sa: «Hver den som lever og tror på meg, skal aldri i evighet dø. Tror du dette?» (Joh 11,26) Og i Salmenes bok står det: «Dyrebar i Herrens øyne er hans frommes død.» (Sal 116,15)

Jesus avsluttet sin hilsen til menigheten i Smyrna slik, vers 11: «Den som har øre, han høre hva Ånden sier til menighetene: Den som seirer, skal slett ikke rammes av den annen død.» (Åp 2,8-11) Seieren er i Jesu dyrebare navn. I troen på ham vinner vi mer enn seier.

Smyrna representerer enhver forfulgt menighet til alle tider. Smyrna var kanskje den vakreste byen i Lilleasia – Asias krone. En hovedgate ble kalt Gullgaten. Men gullgaten i Smyrna var ikke rare greiene i forhold til de gatene av gull som Herrens venner skal vandre på i evigheten. Vær tro inntil døden, så skal du få livets krone.

OPL269