Et liv som vinner. Hebr 13

Av: Asbjørn Kvalbein.

Dette håpet kan vi bære i oss mens vi praktiserer en jordnær og hverdagslig tro og kjærlighet. «Rett derfor opp de slappe hender og de svake knær!» (Heb 12,12) Du kan få leve et liv som vinner seier.

Tro, håp og kjærlighet

Temaet i kapittel 11 er tro, kapittel 12 er håp og i kapittel 13 kjærlighet. Troen får oss til å se bakover, mot Jesu frelsergjerning, troens grunnlag og trosheltene som har gått foran oss. Kapittel 12 ber oss se rundt oss og oppover, holde ved like håpet, og til å stå på i løpet med all tålmodighet. Kapittel 13 snakker mer konkret om reglene for løpet og fokuserer på kjærligheten, som i denne sammenhengen er rettet mot mine søsken i troen og mot min neste.

Når temaet er den daglige helliggjørelse, kommer kjærligheten i fokus, vers 1: «La broderkjærligheten vare ved!» Elsk hverandre med broderkjærlighet – filadelfía. Vi hører hjemme i Kristi legeme som brødre og søstre som er glad i hverandre. Fortsett å elske, å vise kjærlighet.

Både å gi kjærlighet og ta imot kjærlighet er tegn på ekte disippelskap. Ordene forutsetter at kjærligheten mellom de troende er levende og virksom og virker som et lim. Er det tilfelle? Kommer vi sammen? Kan vi forbedre oss? Kan vi la det få en god fortsettelse?

En konkretisering av denne formaningen får vi i vers 16: «Men glem ikke å gjøre godt og dele med andre. For slike offer er til behag for Gud.» Det handler om gode gjerninger, dele godene vi har. Gud har ingen glede av forsoningsofre fra vår side. Da forakter vi Sønnens store offer for synden en gang for alle. Men takkofre har han glede av, når de retter seg mot våre søsken i troen.

En menighet i USA hadde et fond på et nokså stort beløp. Presten kunne bruke av pengene for å hjelpe dem som var kommet i vanskeligheter og trengte hjelp. Men pengene kunne ikke under noen omstendighet gis til personer som «var kommet i nød på grunn av dovenskap, rusmisbruk eller et rotete liv». Med andre ord: Vi vil hjelpe, men ikke dem som selv er skyld i problemene. Du kan tenke deg hva som hendte. Pengene ble ikke brukt! Vi har en tendens til å trekke stramme grenser rundt godheten. «Kom gjerne til oss i forsamlingen vår, men du må først få orden på livet ditt.»

Kjærligheten i et videre virkefelt

Kjærligheten skal ha et videre virkefelt enn bare troens folk. Den må omfatte også de fremmede, sies i vers 2: «Glem ikke gjestfrihet! For ved den har noen hatt engler til gjester uten å vite det.» Det er flere eksempler i bakgrunnen her. Både Abraham og Lot fikk gjester som de først etterpå skjønte var Guds spesielle utsendinger. Igjen handler det om ikke å sette for stramme grenser for godheten, og at vi ikke avviser ut fra fordommer vi har mot fremmede. Ved å vise raus åpenhet og gjestfrihet ble ikke den første kristendommen en isolert sekt. Åpenheten ga grunnlag for vekst.

Du vet aldri om en av disse fremmede som trenger omsorg og kontakt, kan være engler, det vil si budbringere med noe godt, et friskt budskap fra Herren.

Dette er interessant for meg som forkynner. Jeg tror lett at jeg har det budskapet som fremmede trenger å høre. Men det kan være motsatt: De har budskapet som jeg trenger å høre. En av grunnene til at vi skal være vennlige mot fremmede, er at noen av dem kan komme til å velsigne oss på en underfull måte. For engler kommer til oss i mange utgaver.

I de første versene er det en stigning. Først: Elsk dine kristne søsken. Dernest: La kjærligheten omfatte også de fremmede. Dernest: Vær god også mot dem som vi vanligvis ikke har noe med å gjøre, dem som straffes.

Vers 3: «Husk på dem som er i fengsel, som om dere var fanger sammen med dem, likeså dem som blir mishandlet, for dere er jo selv i legemet!»

La en vennlig, inkluderende holdning strekke seg mot alle som søker kontakt, ja også overfor dem som ikke kan søke kontakt. Ute av syne – ute av sinn, det gjelder i så mange forhold. Vi ser ikke de innestengte. Husk på dem dere ikke ser! Prøv å leve deg inn i hvordan de har det!

Ved å besøke folk som ble mishandlet og satt i fengsel, fikk de første kristne kastet mistenksomhet på seg: Er de av samme ulla? Er de kriminelle de også? Det var fristende å holde seg på avstand. Men de kristne lot kjærligheten vinne. Alle som var tatt til fange, var enten søsken i troen, fengslet for sin tros skyld, eller mulige nye søsken på troens vei. Slik tenkte de.

De som er fengslet, er ikke bare innesperret av fengselsvesenet. Mange føler seg innesperret av vanskelige forhold, av sykdom, frykt og angst, skyld og skam, utfrosset og avvist i lokalmiljøet. Hva kan ikke et vennlig besøk bety? «Tenk, hun var den eneste som tok kontakt med meg,» sier kanskje en isolert person om deg.

Guds gode ordninger - ekteskapet

Videre i Hebreerne 13 leser vi oppfordringer om å leve i samsvar med Guds gode ordninger, det blir uten nøling så nærgående som sex og penger, stedet for samleie og bankkontoen. Vær sann og trofast i ekteskapet og i alle forpliktelser.

Vers 4: «La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.»

Her er ingen tegn på en asketisk, livsfjern tro med avvisning av det kroppslige. Men kroppens lyster skal styres i riktig retning. Mange liv er ødelagt fordi de ikke overholdt disse enkle ordene.

Jeg er blitt spurt av unge: Vis meg ett eneste ord i Bibelen som sier nei til samboerskap! Da svarer jeg: Hebr. 13,4.

Vi skal ære ekteskapet som ordning. Gjør vi det med å gå inn i samboerskap og bryte oss inn i ekteskapet før vi er der? Det som sies her var radikalt i gammel tid, respektert bare av jøder og kristne. Ordene er radikale også i dag. Vi kan ikke regne med å bli møtt med applaus. I gammel tid ble hedningene inspirert av et menasjeri av guder som levde i alle slags lystfylte relasjoner, og folk levde selv i homoseksualitet, bestialitet, pedofili og jeg vet ikke alt. Avgudene ble æret ved tempelprostituerte. Ekteskapelig trofasthet ble latterliggjort. Slaver ble utnyttet av umoralske herrer. Kjære kristne venner: Lev radikalt annerledes! sier Ordet.

Samleie heter på gresk koitus. Forfatteren kobler sammen ordet koite, som betyr sengen, stedet for samleie, med ordet gamos – ekteskapet. På den måten snakker han konkret om stedet for troskap i ekteskapet. Vi står imot fristelsen til hor ved å holde ektesengen ren eller usmittet. I neste setning nevnes det å drive hor og det å bryte ekteskapet. Snakk om konkret veiledning! Her er en klar avvisning av promiskuitet og uforpliktende samboerskap.

Men det å dømme er Guds sak. I sammenhengen snakker Herren om å elske sin neste. Det er ikke særlig kristelig å være moralpoliti og iskaldt fordømme i øst og vest. Her må vi be om stor visdom. Det gjelder å være tydelige på hva Guds ord sier. Men vi skal ikke snakke ovenfra og ned. Vi er selv syndere, og vi lever ikke fullkomment. Folk kan ha sterke følelsesmessige opplevelser og utrolige traumer som binder dem til å leve slik de gjør. Vi forstår ikke alt. Vi trenger selv Guds nåde i alle forhold.

For noen år siden skrev en mann i en amerikansk spørrespalte: «Jeg har et forhold til to kvinner. Jeg kan ikke gifte meg med begge. Hva skal jeg gjøre? Men kom ikke trekkende med et svar proppfullt av moral.»

Spaltisten hadde mot til å svare på denne måten: «Det som skiller oss fra dyrene er moral. Skal du ha et råd fritt for moral, bør du vende deg til en dyrlege.»

Avvis falsk trygghet

Bibelordet fortsetter, og vi leser en oppmuntring til å avvise falsk trygghet, å slutte å stole på det som bare kommer og går.

Vers 5: «La deres ferd være fri for pengekjærhet, så dere er fornøyd med det dere har.» Her skinner to stikkord igjennom: Nøysomhet og tilfredshet. Pengedyrkeren er i slekt med avgudsdyrkeren. Sett din lit til - ikke pengene, men til Herren. Lykken kommer og går, penger kan bli borte eller miste sin verdi. Herrens ord og løfter svikter ikke. «For han har sagt: Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.»

Hebreerbrevet har nettopp talt om kjærlighet på villspor, når det gjelder ulovlig sex. Nå tales det om en annen type kjærlighet: Kjærlighet til penger. Stol på Kristus, ikke på det materielle. Bruk det materielle til å vise kjærlighet.

Du og jeg kan miste alt annet, men vi kan kjenne freden når vi tror at Gud er med oss. Vi kan leve med forholdene og vi kan vinne. Ikke noe annet i verden, aller minst penger og materielle verdier, kan gi oss den freden, tryggheten og roen vi får hos Gud.

«Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Kjenner du kraften i slike ord? Men visshet og frimodighet kommer ikke lettvint. En trofast forkynner, en bibeltro kristen vil ikke være populær og velsett overalt. I mange kirkesamfunn og til og med i enkeltforsamlinger er det spenninger mellom dem som vil ta Bibelen på alvor, og dem som slipe ned anstøtene, bøye seg for populær tankegang og snu kappen etter vinden.

La det synke inn. Herren sier: «Jeg skal ikke slippe deg og ikke forlate deg.» Herren er din største verdi, ja, den eneste.

Herren er min hjelper

Vers 6: «Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg skal ikke frykte. Hva kan et menneske gjøre meg?»

Ved en viktig milepæl i Israels historie reiste Samuel en minnestein. «Denne steinen kalte han Eben-Eser og sa: Hittil har Herren hjulpet oss.» (1. Sam 7,12) Dette er et tema Guds folk til alle tider liker å minne hverandre om: Vi kan ha vært gjennom mye forskjellig, men «Hitinntil Herren har hjulpet så vel.»

Å leve et liv som vinner, er en pakke. Du kan ikke velge og vrake hva du vil høre på av Guds formaninger. To prinsipper lyser fram her: Hold ved like kjærligheten. Fortsett å leve i samsvar med Guds lov. Hvordan kan vi makte det? Sett din lit til Herren.

Det er ikke lett å elske mennesker som ikke elsker oss. Det er ikke lett stadig å prøve å gjøre det som er rett. Vi utsettes for all slags innflytelse som vil presse oss ut av kurs. Men så lenge vi bekjenner oss til Jesus og har tillit til at han vil være med oss, kan vi lykkes med å fullføre løpet.

Herren er min hjelper. Han vil fortsette å hjelpe. Mitt kall er å være trofast, og så overlate resultatene til Herren.

Har du hørt om ham som slapp inn i et fengsel en dag for å vitne for de innsatte? Han fikk oppleve den store gleden å lede en av dem til å bekjenne troen på Jesus. Det ble en dramatisk omvendelse. Mannen hadde tilbrakt 28 av sine 44 år i fengsel. Han het Louis Albert Dobey, og ble senere predikant.

Dagen etter denne storhendingen fikk evangelisten komme tilbake for å besøke Louis. Han tenkte han ville bekrefte det hele og følge opp. Da sa Louis: «Jeg lå våken i natt og tenkte på det som har hendt, og jeg har tenkt på at det trengs minst 25 møter med folk som vitner til oss om Jesus, før vi i det hele tatt tar imot ham. Og jeg vil ikke tenke på at det var du som gjorde det. Det var 24 andre trofaste mennesker som vitnet før deg.»

Evangelisten fikk tårer i øynene og kjente han ble ydmyket. Han hadde vært stolt av at han hadde brakt denne fangen til Jesus. Men nå hadde han lært noe for livet. Ingen av oss skal gjøre alt. Vi sår, vi planter, vi vanner, og til slutt skal noen få høste. Det eneste som trengs, er at vi er trofaste og tenker: Jeg er en del av Guds folk. Nå vil jeg være trofast der han plasserer meg.

Neste oppmuntring handler om å huske på, respektere og finne ut om lederne våre, de som sto fram, de som var satt til side, de som gikk foran, så andre fulgte etter dem. Bli ledet av dem, og ikke føl at du står alene!

Lederne våre

Vers 7: «Husk veilederne deres, de som har talt Guds ord til dere! Legg merke til den utgangen deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»

Kanskje det først og fremst sikter på martyrene. Men jeg tror vi også kan tenke på alle gode kristne som gikk foran oss - hvordan de levde og døde. De fleste av oss har mange vi kan huske med takknemlighet. Foreldre, ledere i kristent arbeid, søndagsskolelærere, predikanter og lærere. Jo eldre jeg blir, desto mer lar jeg meg inspirere av alle de kristne forbildene jeg har møtt gjennom livet. De er mange, og de har lært meg så mye.

Men vi skal ikke bare leve i fortiden. Tenker vi over hvem som er våre åndelige ledere i dag? Konkret står det i Hebreerbrevet om forholdet vårt til dem, vers 17: «Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» Det kan være noen som er søvnløse av og til av ren omsorg for deg og ditt åndelige liv. La dem ikke føle at de er som luft og ingenting. La dem få den glede at du hører på dem når de oppmuntrer ut fra Bibelen, og tar til deg det som er til gagn for deg.

Granittsøylen

Vers 8 står som en solid granittsøyle i Hebreerbrevets avsluttende kapittel: «Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.»

Jeg tenker på fortiden min, på alt jeg har å beklage. Men Herren sier at han heter «Jeg er». - Ikke lev i fortiden, for jeg er ikke der. Jeg heter ikke: «Jeg var». Ikke lev i fremtiden, for jeg er ikke der heller. Jeg heter ikke: «Jeg kommer til å bli». Møt meg her og nå. Jeg er den samme hele tiden. Jeg heter: «Jeg er». Vi kommer aldri noe sted der Gud ikke er. Vi kommer aldri i en situasjon der ikke Gud vil være sammen med oss.

Vi utfordres på vårt personlige kristenliv i Hebreerne 13: Våre relasjoner til dem som deler troen vår, dem som absolutt ikke deler vår tro (den fremmede), våre relasjoner innen familien, og hvordan vi når ut til dem som er utenfor våre indre sirkler (for eksempel de kriminelle, lovbryterne og de utestengte og de innestengte). Overfor alle har vi muligheter til å vise trofast kjærlighet.

Da er det godt å hvile i evangeliet – det er ikke jeg som skal få det til. Ikke tenk smått om deg selv. Herren vil bruke deg som du er. Han selv vil fullføre løpet for deg. Evangeliet om Jesus Kristus er den mest frigjørende kraften i verden. Vi har fått ta imot dette evangeliet, og nå er vi medarbeidere i å dele det med andre. Vi tør ikke, vi klarer ikke holde det for oss selv. Og Herren selv løper ved vår side i troens langdistanseløp. Kan han regne med deg?

Vers 20: «Men fredens Gud, han som i kraft av en evig pakts blod førte fårenes store hyrde, vår Herre Jesus, opp fra de døde, må han gjøre dere dyktige til alt godt, så dere kan gjøre hans vilje, ved at han virker i oss ved Jesus Kristus det som er godt i hans øyne. Ham tilhører æren i all evighet! Amen.»

OPL298