Livet i omvendelsen. Hebr 6:1-12

Av: Asbjørn Kvalbein

Da Paulus tok farvel med de kristne lederne i Efesus, hevdet han at han «har ikke holdt noe tilbake, men jeg har forkynt dere hele Guds råd». (Apg 20:27) Dermed vil heller ikke jeg holde noe tilbake, men vil ta for meg også noen såkalte vanskelige bibeltekster.

I dag vil vi studere et avsnitt fra Hebreerbrevet som ikke hører hjemme blant lesetekster eller prekentekster i Den norske kirke. Vi tar for oss begynnelsen av Hebreerbrevet 6, vers 1 til 12. Vi leser de tre første versene i første omgang, og kan sette som overskrift: Løp videre, la dere føre videre fram i troen:

«La oss derfor gå forbi barnelærdommen om Kristus, og gå videre mot det fullkomne, så vi ikke igjen legger grunnvoll med omvendelse fra døde gjerninger og tro på Gud, med lære om dåp og håndspåleggelse, oppstandelse fra de døde og evig dom. Og det vil vi gjøre, om Gud tillater det.»

Gå forbi barnelærdommen

Ordene lyder overraskende i sammenhengen. Tilhørerne har nettopp fått høre at de ikke har nådd så langt. De var umodne. De var ikke i stand til å spise voksenmat. «Skjønt dere etter tiden burde være lærere, trenger dere igjen at noen lærer dere de første grunnleggende ting i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger til melk, ikke fast føde.» (Heb 5:12) I kapittel 6 virker som om forfatteren mener at det ikke vil være så nyttig å gå inn på de første prinsippene igjen.

Hva hører med til denne barnelærdommen? Seks lærepunkter er nevnt: 1. Omvendt seg fra de unyttige lovens gjerninger i jødedommen. 2. Tro på Gud. 3. Omvendelsesdåpen. 4. Håndspåleggelse. 5. Oppstandelse fra de døde. 6. Evig dom

De er plassert i par: Omvendelse er nært knyttet til tro på Gud. Lære om dåp og å legge hendene på hører sammen. Oppstandelse og evig dom nevnes sammen.

Vi skal merke oss at disse seks lærepunktene hørte med i den første undervisningen i en menighet der medlemmene hadde jødisk bakgrunn. Det var neppe Paulus som hadde undervist dem.

Ingen av de seks lærepunktene er spesielt kristelige, de kunne også vært aktuelle innen en jødisk sammenheng. Men de får en ny betydning i et kristent miljø. De hørte hjemme blant ortodokse jøder, men også innen essenernes vekkelsesbevegelse, de man har funnet spor av særlig i qumran-bokrullene.

Omvendelse fra gjerninger som er døde, sikter på å vende seg fra onde gjerninger, som leder inn på dødens vei og ikke på livets vei. De som hørte til i Qumran, regnet seg som de omvendte i Israel.

Tro på Gud sikter til det som jødedom og kristendom kan ha felles: Å tro slik Abraham trodde Gud.

Lære om dåp. Sikter nok ikke på den kristne dåpen, for her er ikke brukt ordet baptisma, men baptismos, som like gjerne går på jødiske seremonielle renselser. Det var mange døperbevegelser i begynnelsen av den kristne epoken, blant annet i qumran-samfunnet, og dessuten praktisert av døperen Johannes. De regnet ikke slike renselser som midler til gjenfødelse eller noe som fjernet ondskap fra menneskehjertet.

Håndspåleggelse var en vanlig kristen skikk, som særlig formidlet Den hellige ånd. I Det gamle testamente ble forbønn med håndspåleggelse særlig brukt når noen skulle innsettes til en offentlig tjeneste, eller som del av et offerritual.

Oppstandelse fra de døde. Tanken om oppstandelse til nytt liv stammer ikke bare fra nytestamentlig tid. Fariseerne talte om det samme. For Gud er ikke de dødes Gud, sa Jesus, men de levende Abrahams, Isaks og Jakobs Gud.

Evig dom er en tanke som ble formidlet både gjennom Moses (1Mos 18,25) og profetene (Jes 33,22).

I moderne tid er det noen som leser disse tre første versene av Hebr 6 med briller fra den karismatiske bevegelse. De sier: Nå må vi slutte å snakke om omvendelse, tro, bud, frelse og forsoning. Nå må vi gå videre til å snakke om Åndens manifestasjoner, åndsfylde, kraftgjerninger og nådegaver.

Men sammenhengen legger ikke opp til en slik tolkning. Vi skal ikke gå forbi det grunnleggende, men bevege oss inn på den sentrale virkeligheten i læren om Kristus som Hebreerbrevet er opptatt av. Vi skal vokse i tro, håp og kjærlighet. Det vi har lært, skal være en drivkraft til åndelig framgang. Det dere har lært i den jødiske troen, skal dere ikke se på som en sovepute. Her i Hebreerbrevet uttrykkes det som Paulus skriver i Fil 3:12: «Ikke så at jeg alt har nådd dette eller allerede er fullkommen. Men jeg jager etter det for å kunne gripe det, fordi jeg selv er grepet av Kristus Jesus.»

Det går an å falle fra

Det neste avsnittet, vers 4 til 6, sier at det går an å være en kristen og falle fra.

«For de som en gang er blitt opplyst, som har smakt den himmelske gave og har fått del i Den Hellige Ånd, og har smakt Guds gode ord og den kommende verdens krefter, og så faller fra, de kan umulig igjen fornyes til omvendelse, siden de på nytt korsfester Guds Sønn for seg og gjør ham offentlig til spott.»

Hebreerne var utsatt for en spesiell fare, de som hadde omvendt seg fra jødedommen til den kristne tro. De som vendte tilbake til hedenskapet, visste at det var en stor avstand mellom kristendom og hedenskap. Men for dem som kom fra jødedommen, var overgangene mer gradvis, og de følte at når de holdt seg til de seks grunnleggende tingene som er nevnt, så er det ok. Men slik er det ikke.

Nå har dette avsnittet skapt mye anfektelse og tvil. Noen sier: Jeg var en gang en troende, men gled bort. Da er det vel ikke noe håp for meg, jeg kan vel umulig komme tilbake til Jesus?

Nei, det handler ikke om en slags stengsel på lovens grunn. Gud låser ikke døren i nådetiden. Men det har vist seg vanskelig i praksis, rent menneskelig og psykologisk, at en vender tilbake når en først bevisst har falt fra. Ingenting er umulig for Guds nåde, men i praksis har hindringer kommet i veien. Folk blir ofte immune mot en spesiell sykdom ved å bli injisert med en mild form av den. Slik kan en også bli immunisert eller vaksinert mot kristendom ved å bli smittet av en feil form.

Hva med Herrens ord om synd mot Den hellige ånd, Mark 3,29? Hva med Johannes’ ord om synd til døden i 1 Joh 5,16? Jeg kan ikke gå grundig inn på dette. Men det Jesus omtaler i Markusevangeliet er ikke frafall i vanlig betydning, men en bevisst lukking av øynene overfor lyset, slik at en sammenligner Jesu verk med Beelsebuls verk. Synden omtalt i første Johannes brev kan handle om frafall, men det handler mer om at en godtar Antikrist sin fornektelse av inkarnasjonen. Da kan en nok tenke at det ikke nytter å be for denne personen mer.

Judas er et klart eksempel på frafall. Det var ikke stengt hos Gud, men han gikk ikke selv tilbake til Jesus og de andre troende, slik Peter gjorde. Det går an å omvende seg igjen. «Jeg vil lege deres frafall,» sier Gud gjennom profeten Hosea. «Jeg vil elske dem av hjertet, for min vrede har vendt seg fra dem.» (Hos 14:5) Menigheten i Laodikea hadde navn av å leve, men de var døde. Jesus sto utenfor døren og banket. Han ville inn til dem. Håpet var ikke ute. (Åp 3:17ff) Her i Hebr 6 handler det ikke om sløvhets-frafall som i Laodikea. Det handler om en forherdelse som har nådd et toppunkt.

Den som virkelig er forherdet, er det ingen vei tilbake for. Derfor får vi en sterk formaning i 3:12-13 om ikke å forherde sitt hjerte. Da forkaster man Kristus og korsfester ham på nytt.

Bibelen skjelner mellom synd av vanvare og synd bevisst og med vilje. Bevisst synd innebærer frafall. Men Bibelen vitner om en åpen dør for dem som ydmykt vender om og søker Jesus til frelse.

Se på naturen, står det videre: «For den jorden som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes.» (v. 7-8) Land som blir stelt med, kan bære god avling, men kan også la være å bære god frukt. La oss derfor ta imot de åndelige velsignelsene fra Gud, til liv og frukt.

Vis iver i livet med Kristus

Hold fast på troen, håpet og kjærligheten er budskapet i siste delen av teksten, v. 9-12. Ikke hold opp med å vise iver i livet med Jesus.

«Men når det gjelder dere, våre kjære, så er vi overbevist om det som bedre er, og som hører til frelse, selv om vi taler slik. For Gud er ikke urettferdig, så han skulle glemme det verket dere har gjort, og den kjærligheten dere har vist mot hans navn, ved at dere har tjent de hellige og fortsatt gjør det. Men vi ønsker at hver og en av dere må vise den samme iver etter å ha den fulle visshet i håpet inntil enden, så dere ikke blir sløve, men følger etter dem som ved tro og tålmod arver løftene.» (Hebr 6,9-12)

Legg merke til den varme og trygge tonen. Her er det eneste stedet i Hebreerbrevet dette uttrykket brukes: «Dere, våre kjære.» Forfatteren tror ikke det er frafalne, eller mulige frafalne, blant mottakerne. De gode gjerningene deres er gode frukter som viser at dere lever i troen. Forfatteren oppmuntrer til at dere viser den samme iveren som preget dere i begynnelsen, da dere kom til troen. Følg etter dem som følger Kristus. Tenk på dem som arver det evige riket, ikke av gjerninger, men ved tro og tålmodighet.

Når forfatteren i kapittel 11 har snakket om tro, kapittel 12 om håp og kapittel 13 om kjærlighet, har han her snudd på rekkefølgen: Vers 10 om Kjærlighet, vers 11 om Håp og vers 12 om Tro.

Livet med Kristus består i å leve i omvendelsen, stadig vende oss bort fra synden og til han som sonte for synden, Jesus. Ikke bli sløv, men la deg fornye av de beste åndelige kildene. Livet med Kristus består i å tro på Guds ord, holde ut i håpet og fornye seg i kjærligheten. Må Herren velsigne deg!

OPL328