Jesus åpenbarer seg, Åp 1
Kapitlet kan deles inn i tre. Fra vers 1 til 11 får vi presentert dette kallet. Fra vers 12 til 16 får vi møte ham som kaller, og i vers 17 til 20 får vi høre om en passende respons fra vår side. Jeg leser vers for vers og kommenterer innimellom.
Fra Johannes åpenbaring, kapittel 1, vers 1 til 2:
«Jesu Kristi åpenbaring, som Gud ga ham for at han skulle vise sine tjenere det som må skje i hast. Han sendte bud ved sin engel og kunngjorde det i tegn for sin tjener Johannes, som har vitnet om Guds ord og Jesu Kristi vitnesbyrd, alt det han så.»
Åpenbaring betyr avsløring, at teppet trekkes til side. Det er personen Jesus som trer fram i sin herlighet og majestet. Det skal skje i hast, står det her. Det kan også oversettes: Det skal skje snart. Det må skje. Guds ord skal bli fullført og nå målet sitt. Apostelen Johannes har skrevet det ned, men det er Guds ord, det er vitnesbyrdet fra Jesus Kristus – om Herren Jesus.
Vers 3: «Salig er den som leser og de som hører det profetiske ord og holder fast på det som der står skrevet. For tiden er nær.»
Ordet salig innebærer en ekstraordinær velsignelse, som igjen betyr en økning, en overflod. Her er omtalt en som leser, altså en enkeltperson, og det handler om den læreren eller forkynneren som underviser i denne boken. Å lese innebar i den tiden å lese høyt, og det er det vi gjør nå: Leser fra boken, med forklaringer innimellom. De som hører står i flertall, det handler om de som tar imot med en velvillig innstilling og vil være lydige mot ordet.
De sju menighetene
Vers 4: «Johannes, til de sju menighetene i Asia: Nåde være med dere og fred fra ham som er og som var og som kommer, og fra de sju ånder som er for hans trone, og fra Jesus Kristus, det troverdige vitne, den førstefødte av de døde og herskeren over kongene på jorden.»
De sju menighetene finner vi i den romerske provinsen Asia, i det som i dag er Tyrkia, og de holder til i byene Efesus, Smyrna, Pergamon, Tyatira, Sardes, Filadelfia og Laodikea. De hilses med ordet nåde. Vi er frelst ved nåde, vi vokser ved nåden, og vi får kraft av nåden, sier Bibelen. Kilden for nåden og freden er han som er og som var og som kommer. Freden overgår all forstand og skal bevare hjerte og liv. Jesus er verdt å tro på, han er den mektige herskeren over kongene på jorden.
Vers 5 b: «Han som elsker oss og løste oss fra våre synder med sitt blod, og som gjorde oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far – ham være æren og makten i all evighet. Amen.»
I enda et ledd får vi beskrevet Jesus. Han elsker oss. Kjærligheten er hans fremste egenskap. Med sitt eget liv løste han oss fra den skyld og makt som synden har. Fra å være Guds fiender, fremmede for det gode liv, er de frelste blitt til et kongerike, prester for Gud, brobyggere mellom tiden og evigheten. I den gamle verden betydde enkeltmennesker lite og ingenting. Men i og med Kristus er de satt i den høyeste posisjon. På den tiden var bare romerske borgere regnet for å være noe. De andre var bare slaver og bruksgjenstander. I Kristus er dere løftet opp. Likevel er Kristus den fremste – han har æren og makten i all evighet.
Han som kommer
Det andre avsnittet i Åpenbaringen 1 innledes med vers 7, og det lyder slik:
«Se, han kommer med skyene, og hvert øye skal se ham, også de som har gjennomstunget ham. Og alle jordens slekter skal gråte sårt over ham. Ja, amen.»
Det står ikke at Jesus vil komme, men han kommer, i presens. Han er i ferd med å komme. Da Jesus kom første gang, ble han foraktet av menneskene, ja, de stakk nagler gjennom hendene og føttene hans, og et sverd i siden. Han ble gjennomstunget, som det står. Når Jesus kommer for andre gang, skal folkene gråte på grunn av hva han gjennomgikk, de skal som Jesus sa i Matt 24,30: «se Menneskesønnen komme på himmelens skyer med kraft og stor herlighet.» Det blir noe ganske annet.
Hvem er han som kommer? Han presenterer seg slik, vers 8: «Jeg er Alfa og Omega, sier Gud Herren, han som er og som var og som kommer, Den Allmektige.» Alfa og Omega er den første og den siste bokstaven i det greske alfabetet. Gud rammer inn alt som er av tid og verdensforløp. Til evig tid er han den samme.
De kristne ble forfulgt
Da dette ble skrevet, ble de kristne forfulgt. De fleste av apostlene ble martyrer for sin tro. Johannes ble ikke drept, men forvist til fangeøya Patmos, en av femti små øyer ute i havet. Han skrev om situasjonen sin, vers 9: «Jeg, Johannes, som er deres bror, og har del med dere i trengselen og riket og tålmodet i Jesus, jeg var på den øya som kalles Patmos, for Guds ords og Jesu vitnesbyrds skyld.» Han kunne kalt seg apostel og opptrådt med autoritet, men beskriver seg som en bror av de troende og en som led sammen med dem. Domitian var en streng keiser, og i likhet med de fleste troende ville ikke Johannes fornekte troen. Derfor var han forvist til straffarbeid på en øde øy.
På Patmos opplevde han noe spesielt, og jeg leser sammenhengende resten av kapittel 1, fra vers 10: «Jeg var bortrykket i Ånden på Herrens dag. Og jeg hørte bak meg en veldig røst, likesom av en basun, som sa: Det du ser, skriv det i en bok og send det til de sju menighetene, til Efesus og til Smyrna og til Pergamum og til Tyatira og til Sardes og til Filadelfia og til Laodikea. Jeg vendte meg om for å se røsten som talte til meg, og da jeg vendte meg, fikk jeg øye på sju lysestaker av gull. Og midt mellom lysestakene var det en som lignet en menneskesønn. Han var kledd i en fotsid kappe, ombundet med et gullbelte under brystet. Hans hode og hår var hvitt som hvit ull, som snø, og øynene hans som en ildslue. Føttene hans var lik skinnende kobber, som om de var glødet i en ovn. Og røsten hans var som bruset av vannmasser. I sin høyre hånd hadde han sju stjerner, og av munnen hans gikk det ut et tveegget, skarpt sverd. Og ansiktet hans var som solen når den skinner i sin kraft. Da jeg fikk se ham, falt jeg ned for hans føtter som død.
Men han la sin høyre hånd på meg og sa: Frykt ikke! Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket. Skriv det du så, det som nå er, og det som skal komme etter dette, og hemmeligheten med de sju stjernene som du så i min høyre hånd, og de sju gullysestakene: De sju stjernene er engler for de sju menighetene, og de sju lysestakene er sju menigheter.»
De sju menighetene omtales her som sju lysestaker og sju stjerner. De er representanter for lokale menigheter til alle tider. De sju byene lå som i en halvsirkel. Tenker vi på dem som på en klokkeskive, begynner vi med Efesus kl. 8 og ender opp med Laodikea kl. 4.
En merkelig åpenbaring
Det er mye merkelig ved den åpenbaringen Johannes fikk. Det var til en uventet tid – Johannes var godt over 90 år, det var på et uventet sted – en fangeøy. Det hendte under alvorlig trengsel – Johannes var politisk fange. Og åpenbaringen kom på en uvanlig måte – mens han var i en henrykkelse i sin ånd på Herrens dag.
Jesus ble kalt Menneskesønnen. Dermed trekkes linjene fra Daniels bok, via den betegnelsen Jesus brukte om seg selv, til Åpenbaringsboken. Jesus er sant menneske, og samtidig er han fullkommen som Gud og Herre.
Som oppstanden og levende trer Herren Jesus fram med praktfulle klær, med en røst som ligner bruset fra vannmasser. Fra munnen går et sverd, et bilde på det skarpe Guds ord. Han har et gullbelte om livet, og han holder gullysestaker i hånden – et tegn på at han selv er ekstremt verdifull, og at menighetene er like verdifulle.
Da Johannes fikk se sin Herre på denne måten, falt han til jorden som et nedskåret tre faller i skogen. Menneskesønnens hellighet og renhet overveldet ham. Som ved tidligere Gudsåpenbaringer for Moses, Esekiel, Jesaja og Saulus fra Tarsus ble det ikke naturlig å stå oppreist med et snev av stolthet når Herren viser seg.
En trygg hånd lagt på seg
Men Johannes fikk en trygg hånd lagt på seg. Han fikk en forvissning om at han sto foran ham som lever i all evighet, og som har nøklene til døden og dødsriket. Frykt ikke! står det her som så mange andre steder i Bibelen.
Derfor har heller ikke vi noen grunn til å frykte. Gud elsker deg, han er glad i deg, han vil rense bort synd og skyld fra deg. Ordene var rettet til Johannes, men er talt til Guds folk til alle tider.
Jeg er, sa Jesus. Det er Gudsnavnet Jahve, som går som en rød tråd gjennom Bibelen. Jeg er livets brød, jeg er verdens lys, jeg er livets vann, jeg er den gode hyrden, jeg er veien, sannheten og livet. Jeg er det sanne vintre. Og her: Jeg er den første og den siste og den levende. Jeg var død, men jeg lever alltid.
Johannes fikk et enestående syn av Jesus, der hver detalj i beskrivelsen er mettet med innhold. Alt er en gave til de sju menighetene, de sju lysestakene, og dermed til oss som tror på ham i dag.
OPL267
