Nådegaven Hjelpe og gjøre tjenester

Av: Asbjørn Kvalbein

Legg merke til at nådegaven til å hjelpe står nevnt midt mellom nådegaven til å helbrede og nådegaven til å lede. Kan vi ikke av det slutte at om de ikke får like mye oppmerksomhet og fokus, så er de like viktige?

De nådegavene du har fått, er ikke mindre viktige for Gud og mennesker, enn de nådegavene som andre har fått. Nådegaven din er nettopp en gave av nåde. Tjenesten for Jesus er en velsignelse. Oppgaver i Guds rike er gaver.

Av hensyn til oss som er litt enkle i tankegangen, tar jeg med en fortelling akkurat her:

De forskjellige dyra

Du har nok hørt historien om en gruppe av dyr i skogen som bestemte seg for å utvide repertoaret av evner. De satte opp et treningsprogram for seg selv som gikk ut på at alle skulle bli flinkere til å løpe, hoppe, svømme og fly.

Men det hele viste seg å bli en katastrofe. En kanin, som var ekspert i å hoppe, brukte så mye tid på aktiviteter han ikke hadde peiling på, nemlig å svømme, klatre og fly, at han nesten glemte hvordan han kunne hoppe. Ørnen, som var superflink til å fly, ble søkkvåt og holdt på å drukne i svømmetimene. Ekornet, som var så flink til å klatre, tenkte at det ville vært en fordel å lære seg å fly, men det lyktes dårlig. Og skilpadden, som var flink til å svømme, falt helt igjennom i hoppkonkurransen. Anda så helt mislykket ut da den prøvde å klatre i et tre. Snart ble det klart at det var mye bedre å bruke de gavene de hadde, i stedet for at de traktet etter de gavene de ikke var ment å skulle ha.

Som en har sagt: «Ikke prøv å lære en gris å synge. Du sløser bort tiden din, og det plager grisen.»

Kybernetikk

Tilbake til den viktige nådegaven å hjelpe, å gjøre tjenester, som er viktig både for Gud og mennesker, det ordet som er brukt like etter: Lede.

Det brukes et spesielt ord i grunnteksten. Det greske ordet kybernesis har sammenheng med navigering – kontrollere at en følger kursen. Det innebærer økonomi, orden, logistikk og administrativt arbeid. Guds menighet må ha både navigatører, styrmenn, loser og regnskapsførere. Det er også en form for hjelp.

Hjelpetjenestene handler om å ta seg av eller hjelpe på en eller annen måte. Det er for eksempel en viktig oppgave å forvalte pengene på en god måte.

Vi kan alle hjelpe. En enkel håndsrekning er viktig, Jesus snakker om å gi et glass kaldt vann til den som trenger det. Andre får tjenester av praktisk art som de utfører trofast over tid. Alle kan hjelpe på hver sine måter. Når vi alle gjør det, viser det seg at noen mer enn andre har en nådegave til å hjelpe på et spesielt område.

Nå er det noen som av og til ser ned på disse hjelpetjenestene. Gjør Bibelen det? «Tvert imot!» sier Paulus og sammenligner med de forskjellige lemmene og organene i kroppen. «De delene av kroppen som synes å være svakest, nettopp de er nødvendige.» (1Kor 12:22)

Jesus - tjeneren

Jesus er vårt store forbilde i å hjelpe og gjøre tjeneste. Han gikk inn i rollen som Herrens tjener, og tjeneste var den store overskriften over livet hans: «For heller ikke Menneskesønnen er kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv som løsepenge for mange.» (Mark 10:45) Jesus ga sitt liv i døden som en løsepenge, som et soningsoffer for Gud. Vi er kalt til å gi livet – langsomt, over tid, ikke som et sonoffer, men som et takkoffer – så lenge Herren gir oss krefter og levedager.

De første kristne hadde et praktisk fellesskap preget av gjensidige tjenester og omsorg: «Alle de troende var ett i hjerte og sinn, og ingen regnet det de eide som sitt eget; de hadde alt felles … Ingen av dem led nød, for de som eide jord eller hus, solgte det og kom med pengene og la dem for apostlenes føtter. Så fikk hver enkelt tildelt det han trengte.» (Apg 4:32-35)

De første kristne ble forfulgt. Det innebar at flere av dem mistet arbeidet sitt og ble utestengt fra fellesskapet i samfunnet. Noen ble rett og slett fattige. Derfor fant de det praktisk å leve i et eiendomsfellesskap. Slik trenger det ikke å være i andre tider. At vi eier hvert vårt, men deler med den som har behov for det, er en normal ordning som Paulus anbefaler for eksempel i Tessalonikerbrevene.

Hovedsaken er at vi har øye for å hjelpe hverandre og tjene hverandre.

Diakoni

Det brukes et spesielt ord om denne kristne hjelpetjenesten, nemlig diakonía. Diakonitjeneste er omtalt i Romerbrevet: «Den som har en tjeneste, skal ta seg av sin tjeneste, den som er lærer, skal undervise» (Rom 12:7)

Diakoni-begrepet er også brukt i første Korinterbrev: «Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme.» (1Kor 12:5)

Diakonien oppsto ut fra et konkret behov. De valgte diakoner til å hjelpe med rettferdig matutdeling blant de fattige:

«På denne tiden, da tallet på disipler stadig steg, kom de gresktalende jødene med klager mot de hebraisktalende fordi deres egne enker ble tilsidesatt ved den daglige utdelingen. De tolv kalte da sammen alle disiplene og sa: «Det ville være galt om vi forsømte Guds ord for å gjøre tjeneste ved bordene. Velg nå ut blant dere, brødre, sju menn som har godt ord på seg og er fylt av Ånd og visdom; dem vil vi sette til denne oppgaven. Så skal vi vie oss til bønnen og tjenesten med Ordet.» (Apg 6:1-4)

Hjelpetjenesten kom i stand for å stanse en konflikt, for effektivt og rettferdig å kunne hjelpe enker med mat, og for å hindre at forkynnerne skulle bli opptatt med alt annet enn å forkynne. Det var ikke tilfeldig hvem de valgte. Diakonene måtte være respekterte blant folk, de måtte være fylt av Guds Ånd og visdom, med andre ord kjent med Guds ord. De ble innsatt til en tjeneste som både var en nådegave og et praktisk kall.

De kristne i provinsen Makedonia i Hellas hadde også valgt diakoner. De hadde en tjeneste med å samle inn penger til de fattige. Det står om dem at «De ba inntrengende om å få bli med på gaven og tjene de hellige sammen med oss.» (2Kor 8:4) Er det ikke vakkert? - Vær så snill å la oss få være med å gi og tjene! sa de.

Mens Claudius var keiser i Roma, oppsto det en stor hungersnød over hele den da kjente verden, fortelles det. Da ville de kristne være med å hjelpe. «Da ble disiplene enige om at hver av dem skulle gi så mye han kunne avse, for å hjelpe de av søsknene som bodde i Judea.» (Apg 11:29)

Lært av Jesus

Hvorfor tenker kristne på denne måten? De har lært av Jesus, som hadde inderlig medynk med dem som led. De hadde lært det av Paulus, som sa at vi som tror, er som lemmer og organer på ett legeme. Tankegangen er da slik: «Om ett lem lider, lider alle de andre med.» (1Kor 12:26)

Det omtales med mange ord hvilke krav som stilles til forstandere, lærere og ledere i forsamlingen. Bør også de som hjelper og gjør tjenester, prøves på noen kriterier?

Ja, skriver Paulus til Timoteus:

«På samme måte skal diakonene være hederlige og ikke tale med to tunger, de må ikke drikke for mye vin eller være ute etter skammelig vinning. De skal eie troens mysterium i en ren samvittighet. Men også de skal først prøves, og er det ikke noe å utsette på dem, kan de settes til tjenesten. På samme måte skal kvinnene være hederlige, uten sladder, edruelige og pålitelige i alt. En diakon skal være én kvinnes mann, og kunne ta ansvar for sine barn og styre sitt hus på en god måte. For de som utfører tjenesten godt, blir høyt verdsatt og kan vise stor frimodighet i troen på Kristus Jesus.» (1Tim 3:8-13)

Eksempler fra Bibelen

Jeg vil nevne et par eksempler på gode tjenestenådegaver i Bibelen.

Jesu disippel Andreas ble ikke kalt diakon eller hjelper. Men han er et lysende eksempel på en person som ydmykt gjorde tjenester. Han var lillebror til den mer dominerende Peter, som ofte fylte rommet der han var. Andreas spilte på en måte andrefiolin i disiplenes orkester. Jeg vil peke på tre trekk ved ham.

Andreas hadde hørt døperen Johannes fortelle om Jesus. Den oppdagelsen holdt han ikke for seg selv. Han tenkte: Dette må jeg fortelle til broren min! «Han fant nå først sin bror Simon og sa til ham: «Vi har funnet Messias!» – Messias betyr «Den salvede». Så førte han Simon til Jesus.» (Joh 1:40-42)

Andreas er et flott forbilde for oss. For mange trenger ikke bare å høre om Jesus. De må bokstavelig følges dit Jesus er å finne. Å hente folk, kjøre folk, følge folk til samlinger der Jesus er midtpunktet, er en flott Andreas-tjeneste.

Den andre Andreas-tjenesten er å se mulighetene når de fleste ikke ser noen utvei. Masse folk var samlet i ødemarka for å høre Jesus forkynne. Hva skulle de gjøre da folk begynte å bli skikkelig sultne? «En annen av disiplene, Andreas, bror til Simon Peter, sa da til ham [Jesus]: «Det er et barn her som har fem byggbrød og to fisker. Men hva er det til så mange?».» (Joh 6:8-9) Andreas hadde nok sin tvil om det kunne nytte med en matpakke. Men han brakte det som var for hånden, til Jesus. Og Jesus velsignet ikke bare folket, som fikk mat, men også alle disiplene, som fikk være med i en ufattelig rik tjenesteoppgave og delte ut det som ble nok til fem tusen.

Andreas viste praktisk sans og handlekraft ved en tredje anledning. «Det var noen grekere blant dem som var kommet for å tilbe under høytiden,» står det fortalt. «De gikk til Filip, som var fra Betsaida i Galilea, og sa: «Herre, vi vil gjerne se Jesus.» Filip gikk og fortalte det til Andreas, og sammen gikk de og sa det til Jesus.» (Joh 12:20-22) Filip hadde greske røtter og snakket godt gresk. De fremmede grekerne trodde nok Filip kunne hjelpe. Men det var Andreas som var rask til å ta et godt initiativ og fulgte disse hedningene til Jesus. Dermed skjedde noe viktig. Grensene for Guds rike ble utvidet.

Ananias

Jeg lovte å peke på et eksempel nummer to på hjelpenådegaven. Da vil jeg fortelle om Ananias, en disippel av Jesus som bodde i Damaskus. Han trådte til med tjenester da den Kristushatende Saulus ble stanset, slått til jorden og begynte et helt nytt liv. Ananias var full av motforestillinger, han kunne vel ikke oppsøke Saulus, som hadde kastet så mange kristne i fengsel?

«Men Herren sa til ham: «Gå! For jeg har utvalgt ham som mitt redskap til å bære mitt navn fram for hedningfolk og konger og for Israels folk. Og jeg skal vise ham alt han må lide for mitt navns skyld.» Da gikk Ananias, og han kom inn i huset, la hendene på ham og sa: «Saul, min bror! Herren selv, Jesus som viste seg for deg på veien hit, han har sendt meg for at du skal få synet igjen og bli fylt av Den hellige ånd.» (Apg 9:10-17)

Ananias var den første som kalte Saulus for en bror. Han ba for ham, og Gud gjorde undere. Det ble en tjeneste med enorme positive konsekvender.

Jeg drømmer om at vi får en nådegavevekkelse i forsamlingene våre. Når du sier ja til en tjeneste eller en nådegave, inspirerer du andre også til å si ja. Det går som en løpeild gjennom fellesskapet.

Fra musikkens verden

I 1928 hendte det at ballettdanseren Ida Rubenstein spurte komponisten Maurice Ravel om å skrive et musikkstykke for orkester. Musikken skulle begynne med bare ett instrument, så skulle det ene etter det andre bli lagt til. Alt skulle bygge seg opp helt til hele orkesteret og hvert instrument ga alt de kunne. Oppdraget til komponisten resulterte i det orkesterstykket som heter «Bolero». Det begynner bare med fløytene, så kommer klarinettene til, så basunene, deretter instrument etter instrument helt til hele orkesteret spiller en fengslende melodi og en fascinerende rytme.

Slik ønsker Gud det skal være med det folket han har kalt til sine forsamlinger. Hver av oss skal komme med våre evner og gaver fra Gud, ved å spille den samme melodien. Slik kan vi la musikken om Kristus bli levende ut over verden.

Jenny Lind

Jeg har lyst til å fortelle en annen historie fra musikkens verden. Jenny Lind var en svensk sangerinne som ble verdensberømt. Hun var også en levende kristen personlighet. Hun tilbrakte alltid noen minutter alene i garderoben sin foran konsertene. Tjenestepiken hennes låste døren og sto vakt utenfor. Hun kunne fortelle hvordan Jenny Lind brukte de siste minuttene før konserten til å forberede seg. Hun sto midt på gulvet, trakk skuldrene tilbake og løftet blikket oppover. Hun trakk pusten dypt, satte i en klar, vibrerende tone og holdt den så lenge hun hadde pust til. Da tonene og klangen hadde dødd ut, så hun opp og sa: «Master, let me ring true tonight.»

Ring true – det betyr nærmest: La meg lyde overbevisende, ekte og sant!

Jenny Lind var hele livet bevisst på at hennes vakre sangtalent var en gave fra Gud, og hun sluttet aldri å be om sannhet, ekthet og troverdighet. Hun visste at hun var en forvalter av nådegaven Gud hadde gitt.

Fremragende sang er lett å bli betatt av. De som har musikalske evner, kan glede oss mye i det kristne fellesskapet. Men det er mange andre gaver som Gud har gitt, og som kan brukes i en menighetssammenheng: Styre med papirer og regnskap, undervise, vitne, lage mat, servere, sitte barnevakt, ta seg av kjøring, vedlikeholde bygninger og utstyr, styre teknikk, organisere og lede komiteer, og hundrevis av andre oppgaver.

«Master, let me ring true!» var bønnen fra Jenny Lind. Vil du også be den bønnen?

OPL326