Nådegavene hyrde, lærer, forstander

De helliges samfunn er ikke et følelsesfellesskap mellom mennesker som er like og liker hverandre mer eller mindre. Det er mer som en levende kropp, Kristi legeme, som er i vekst. Hensikten er forvandling:

«Så skal vi ikke lenger være umyndige småbarn, ikke la oss kaste hit og dit og drive omkring ved hvert eneste vindpust av ny lære, så vi blir et bytte for menneskers falske spill og listige, forførende knep. Men vi skal være tro mot sannheten i kjærlighet og i ett og alt vokse opp til ham som er hodet, Kristus.»

Vi er plassert på en kamparena, den onde vil prøve å lure oss med sitt spill og forføre oss til å svikte Kristus. Da gjelder det å være grunnfestet i Kristus, så ikke et lite vindpust får oss til å vakle.

En kropp som er sammenføyd

«Ut fra ham blir hele kroppen sammenføyd og holdt sammen av hvert bånd og ledd, alt etter den oppgave hver enkelt har fått tilmålt, så kroppen vokser og bygges opp i kjærlighet.» (Ef 4:11-16) Hvert bånd og ledd – det er brødre og søstre med nådegaver, oppgaver vi har fått tildelt. Når nådegavene får virke, vokser vi i kjærlighet, sier Guds ord.

Guds kirke i verden er ikke basert på felles meninger og opplevelser, der kirken må unnskylde seg for å ha krenket følelsene til forskjellige mennesker ved å tale sant. Den er et byggverk basert på apostlenes og profetenes grunnvoll, mens hjørnesteinen, som alt orienteres ut fra, er Kristus selv.

Dette er jo et sterkt og solid bilde.

Men Bibelen er rik i sin bildebruk. Jesus beskriver oss i den kristne forsamlingen som en saueflokk, der Jesus er selv hyrden eller gjeteren. «Jeg er den gode hyrden. Den gode gjeteren gir livet sitt for sauene.» (Joh 10:11) Jesus selv er overhyrden, ifølge den urolige sjelen Peter, som etter hvert ble en stødig apostel. Han skrev: «Når den øverste hyrden åpenbarer seg, skal dere få herlighetens seierskrans som aldri visner.» (1Pet 5:4)

Vi skal nå ta for oss lederskapet i Guds menighet. Lederne i den kristne forsamlingen beskrives med forskjellige ord: Eldste, Presbyteros (vårt ord prest),

Episkopos (vårt ord biskop, som betyr den som ser til), og Proistámenos, den som står foran, forstander.

De sliter og arbeider

Overfor disse lederne skal vi ha aktelse, vi skal se opp til dem og prøve å gjøre tjenesten deres enklere enn den ofte er: «Vi ber dere, søsken: Vis respekt for dem som sliter og arbeider blant dere, de som er deres foresatte i Herren, og som rettleder dere.» (1Tess 5:12) Legg merke til ordene «sliter og arbeider». Det kan synes enkelt å være menighetsleder, men Bibelen sier at de som har fått seg pålagt denne tjenesten, har en tøff jobb. I Hebreerbrevet står det: «Vær lydige mot lederne deres og rett dere etter dem! For de våker over sjelene deres og skal en gang avlegge regnskap. Sørg for at de kan gjøre det med glede, uten å sukke. Ellers blir det ikke til gagn for dere.» (Hebr 13:17) Det har vel hendt at du som er mor eller far, har ligget søvnløs om natten av bekymring for barna dine. Her står det at gode kristne ledere er søvnløse på grunn av forsamlingsmedlemmer som de har omsorg for. Prøv å støtte og oppmuntre dem!

Men trenger vi egentlig prester, ledere og forstandere?

Er vi ikke alle prester?

Er det ikke noe som heter det allmenne prestedømmet?

Jo, det står at «Jesus Kristus, det troverdige vitnet, den førstefødte av de døde og herren over jordens konger … elsker oss og har fridd oss fra våre synder med sitt blod.» Han «har gjort oss til et kongerike, til prester for Gud, sin Far.» (Åp 1:5-6)

Det samme uttrykker apostelen Peter: «Men dere er en utvalgt slekt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk som Gud har vunnet for at dere skal forkynne hans storverk, han som kalte dere fra mørket og inn i sitt underfulle lys.» (1Pet 2:9)

Prestene i Det gamle testamente skulle stadig bære fram ofre for å tale til folket om synd. Den rollen er ikke aktuell lenger. For Jesus er den store presten: «Han trenger ikke, som andre øversteprester, å bære fram offer hver dag, først for sine egne synder og så for folkets. For offeret har han båret fram én gang for alle da han ofret seg selv.» (Hebr 7:27)

Som prester for Gud skal vi lekfolk gi oss selv som takkoffer: «Derfor formaner jeg dere ved Guds barmhjertighet, søsken: Bær kroppen fram som et levende og hellig offer til glede for Gud. Det skal være deres åndelige gudstjeneste.» (Rom 12:1)

Dette er også omtalt i Hebreerbrevet: «La oss da ved ham stadig bære fram for Gud vår lovprisning som offer, det vil si frukten av lepper som bekjenner hans navn.» (Hebr 13:15)

Plassering og kall

Når vi snakker om nådegaver, tenker mange raskt på spesielle evner og åndelige krefter vi får del i. Men nådegaver er også holdninger og tjenester, plasseringer og kall. Dette er sentralt når vi snakker om Det allmenne prestedømmet. Peter skrev at vi er prester for våre medmennesker ved at vi forkynner Herrens storverk, han som har kalt oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys. Vi kan forkynne med ord, og vi kan forkynne med gode gjerninger. Men vi forkynner også ved det vi er – prester for Gud, ved å la hele livet vårt være et takkoffer til ære for Jesus.

Det allmenne prestedømmet gir alle troende rett til å være prester og ledere. Men også på dette området kan ikke alle ha alle nådegavene og plasseringene. Vi kaller noen spesielt til å stå i spissen, til å være forstandere, enten vi kaller dem forsamlingsledere, formenn eller pastorer, for at de skal tjene Jesus på denne måten. «Det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere.» (Ef 4:11)

Rett forkynnelse

Hvilken oppgave har de åndelige hyrdene?

Vi kan først tenke ut fra bildet Jesus bruker: Å være gjetere for flokken. Mange sannheter kan utledes av dette bildet. En god hyrde leder flokken dit det er åndelig mat å få. Peter fikk det god oppsummert av Jesus: «Fø mine lam!» (Joh 21,15)

Paulus legger også stor vekt på rett forkynnelse. Det betyr først å forkynne loven. Den er ikke «bestemt for den rettferdige, men for lovbrytere og ulydige, ugudelige og syndere, spottere og gudsfornektere, og for dem som slår sin far og mor, for mordere, dem som driver hor, menn som ligger med menn, dem som driver med menneskehandel, løgnere og dem som sverger falskt, og alt annet som strider mot den sunne lære.» (1Tim 1:9-10)

Vi lever i et åndsklima der det ventes at forkynnelse bare skal gi oss gode følelser og ikke sette grenser. Da gir Bibelen viktig korreksjon, hvis vi bare lar den komme til orde.

Videre skal en god kristen leder sørge for at alt Guds ord kommer til orde i forsamlingen. Paulus skriver: «For jeg har på ingen måte unnlatt å forkynne hele Guds plan og vilje.» (Apg 20:27)

Dernest skal en kristen leder være et godt forbilde. Den ferske menighetslederen Timoteus fikk høre: «La ingen forakte deg fordi du er ung, men vær et forbilde for de troende i ord og livsførsel, i kjærlighet, tro og renhet.» (1Tim 4:12)

Vi er tilbake til bildet med den gode gjeteren når vi minner om at den kristne lederen skal vokte for livsfarlige åndelige krefter:

«For jeg vet at når jeg har dratt bort, vil glupske ulver trenge inn blant dere, og de skåner ikke flokken. Ja, blant deres egne skal det stå fram menn som farer med falsk lære for å få dratt disiplene med seg. Våk derfor og husk på at jeg natt og dag i tre år aldri holdt opp med å rettlede hver eneste en av dere med tårer.» (Apg 20:29-31)

Krevende oppgaver

Dette er krevende oppgaver. Hvem er det som kan og bør kalles til å være hyrder og lærere?

Bibelen gir oss gode kriterier. Ingen nådegave eller tjeneste blir karakterisert så grundig ellers i Bibelen. Her er mye å prøve seg på, også for ledere i en bedehusforsamling:

«En tilsynsmann må ikke kunne anklages for noe. Han må være én kvinnes mann, nøktern, forstandig, høflig, gjestfri, dyktig til å undervise, ikke drikkfeldig eller voldelig, men mild, uten stridslyst og pengebegjær. Han må lede sitt eget hus på en god og hederlig måte og ha lydige barn. Dersom han ikke klarer å lede sitt eget hus, hvordan kan han da ha omsorg for Guds menighet? Han må ikke være nyomvendt, for da kan han bli hovmodig og komme under samme dom som djevelen. Han må også ha godt ord på seg blant dem som står utenfor, så han ikke blir til spott og går i djevelens snare.» (1Tim 3:2-7)

Paulus omtaler både hyrder og lærere? Er det noen forskjell på dem? Jeg tror at forstanderne, hyrdene, mer skal se til og være oppmerksom på det som skjer, mens lærerne tar seg mer direkte av forkynnelsen. Ofte må samme person ha de to oppgavene. Både i Rom 12,7 og 1Kor 12,28 beskrives lærertjenesten en egen gave.

Det er viktig at noen tar vare på læren, undervisningen, innholdet i troen. Noen setter denne lærebevisstheten opp som motsetning til for eksempel kjærlighet. Det blir så lite varme blant oss hvis vi blir fiksert på læren og det dogmatiske, mener noen. Men den sanne kjærligheten vokser nettopp fram som en frukt av læremessig sunn forkynnelse.

Andre mener at vi må legge mindre vekt på læren og mer på det kristne livet. Men igjen må vi si: Ikke noe fremmer levende og troverdig kristen livsførsel som forkynnelse med godt læremessig innhold.

Det påstås også at hvis man kjemper for sunn lære og avviser vranglære, så kveles vekkelsen. Men det er heller ikke sant. Respekten for Guds ord og sannheten, og en rikelig forkynnelse av hele Guds råd og tanke, den øker respekten for den hellige Gud og fremmer vekkelse og fornyelse.

La oss følge de første kristnes eksempel: «De holdt seg trofast til apostlenes lære og fellesskapet, til brødsbrytelsen og bønnene.» (Apg 2:42)

I den første kristne tiden var det – akkurat som i dag – noen som så ned på lærerne og undervisningstjenesten, forkynnelsen og det å få mer kristen kunnskap. De fikk en oppstrammer i Hebreerbrevet:

«Etter så lang tid burde dere selv være lærere, men dere trenger noen som på nytt kan lære dere det første og grunnleggende i Guds ord. Dere er blitt slike som trenger melk, ikke fast føde. For den som lever av melk, er et spedbarn og forstår seg ikke på budskapet om rettferdighet. Men fast føde er for de fullvoksne, de som ved å bruke sansene har øvd dem opp til å skjelne mellom godt og ondt.» (Hebr 5:12-14)

Åndelig innsikt

Vi må som Guds folk øve oss i å skjelne mellom godt og ondt. En slik evne får vi ved å få del i åndelig visdom og innsikt i frelsessannhetene. Paulus gledet seg over at det var en rik åndelig vekst i menigheten i Kolossæ: «Fra den dag vi fikk høre dette, har vi ikke holdt opp med å be for dere. Vi ber om at dere må bli fylt av kunnskap om Guds vilje og få all den visdom og innsikt som Ånden gir. Da kan dere leve et liv som er Herren verdig, og som helt og fullt er til glede for ham, så dere bærer frukt i all god gjerning og vokser i kjennskap til Gud.» (Kol 1:9-10)

Vi snakker om nådegave og kall til å være forstandere, lærere og ledere i den kristne forsamlingen. Men vi kan alle bidra med å tale profetisk, som jo betyr å tale til hverandre til oppbyggelse, formaning og trøst. Bibelen sier: «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte.» (Kol 3:16)

Da Jesus oppfordret oss til å be om at høstens Herre må drive arbeidere ut til sin høst, gjaldt det nok særlig slike som kan stå i Ordets tjeneste. Vi trenger mange flere som kan stå fram og ta ansvar blant Guds folk. Vi har mange gode forbilder i Skriften.

Barnabas var en god leder og lærer. Han var den første som tok seg av Saulus, som skulle bli den viktige apostelen Paulus. Barnabas tok Saulus med seg til Antiokia. Et helt år var de sammen i menigheten der og ga mange mennesker opplæring i troen. Det var i Antiokia disiplene for første gang ble kalt «kristne»,» blir det fortalt. (Apg 11:26)

Timoteus var en god lærer. Det viste seg i mange ting, også i at han ble flink til å finne og lære opp nye ledere. Paulus skrev: «Det du har hørt av meg i mange vitners nærvær, skal du gi videre til pålitelige mennesker som er i stand til å undervise andre.» (2Tim 2:2)

Så la oss elske og verdsette lederne og lærerne blant oss, og be Herren kalle og utruste nye med nådegaver og kall: «Eldste som er gode ledere i menigheten, fortjener dobbel belønning, særlig de som arbeider med forkynnelse og undervisning.» (1Tim 5:17)

Vær med i bønnen om at Herren driver ut arbeidere til sin innhøsting, og vis omsorg for dem som Herren kaller til å være ledere blant oss!

OPL325