Nådegaven Evangelist

Slik er det også når noen kommer inn i kristne menigheter eller forsamlinger. De ser etter familie og personer å være sammen med. Men ofte føler de seg helt oversett allerede i inngangspartiet. Dypt nede i hjertet roper de: «Er det ingen som kjenner meg?» Enhver kristen skulle ha et åpent øye, en ekte omsorg for og kjærlighet til slike.

Vi skal nå snakke om den nådegaven som innebærer å være evangelist.

«Og det var han som ga noen til å være apostler, noen til profeter, noen til evangelister og noen til hyrder og lærere.» (Ef 4:11) Evangelister er personer som forkynner og vitner om Guds glade budskap, særlig blant mennesker som ikke kjenner det fra før. De er misjonærer eller predikanter.

Også her lufter jeg en hovedtanke jeg har om nådegavene. De står i forlengelsen av tjenester som vi alle er kalt til å gjøre. Enhver evangelisering begynner med at mennesker føler seg sett, at det oppstår kontakt, at det bygges en bro av felles interesse, trygghet og tillit. Når alle gjør det, vil det vise seg at noen har den spesielle nådegaven til å være evangelister.

Filip og Timoteus

To personer i NT kalles evangelister, Filip og Timoteus. Om Filip står det: «Neste dag dro vi derfra og kom til Cæsarea, hvor vi tok inn hos evangelisten Filip, en av de sju. Hos ham ble vi boende.» (Apg 21:8) Om Timoteus kan vi lese: «Men du må være edruelig i alt du gjør. Bær lidelsene, gjør din gjerning som evangelist og fullfør din tjeneste.» (2Tim 4:5)

Legg merke til at Filip hadde tittelen evangelist, Timoteus hadde funksjonen som evangelist – han hadde en gjerning som en evangelist.

Evangelistene dro omkring og forkynte evangeliet. De hadde Jesus som forbilde i dette. En som har telt opp, har funnet at Jesus snakket med 19 personer på en slik måte at de ble frelst.

Jesus ba enkeltpersoner om å evangelisere. De måtte ikke nødvendigvis følge Jesus på den måten at de var i den indre kretsen av disipler, men de skulle være aktive for Jesus der de bodde. «Jesus gikk i båten, og han som hadde hatt de onde åndene, ba om å få være med ham. Men Jesus ga ham ikke lov til det. Han sa: «Gå hjem til dine og fortell dem alt det Herren har gjort for deg, og hvordan han har forbarmet seg over deg.»» (Mark 5:18-19)

De sentrale ordene i dette er å gå hjem og fortelle, både om Kristi verk, og hva det har betydd i ditt liv.

Oppgaven ble annerledes

Men tilbake til Filip. Det sto om ham at han var en av de sju. Filip var egentlig innviet som en av de sju diakonene i urmenigheten. Men oppgaven ble annerledes, fordi det viste seg at han hadde en særlig gave som sjelevinner. Slik sett ligner han på Stefanus, som også forkynte, og som måtte gi livet for det.

Hvordan fungerte Filip som en evangelist? Lukas forteller i Apostelgjerningene: «De som var spredt omkring, dro rundt og forkynte Ordet. Filip kom ned til hovedstaden i Samaria, og der forkynte han Kristus. Og alle som en fulgte oppmerksomt med når de hørte Filip tale og så de tegnene han gjorde. For mange hadde urene ånder som fór ut av dem med høye skrik, og mange lamme og halte ble helbredet. Det ble stor glede der i byen.» (Apg 8,5-8)

Det må ha vært en mektig inspirasjon at Gud lot det skje tegn og under mens Filip forkynte og evangeliserte. Jeg tror Herren også i dag gir passe mye av både oppmuntringer og ydmykelser for dem som får fremskutte posisjoner.

Filips mest kjente opptreden som evangelist er lærerik lesning også for oss.

«En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning.»

Det er få i dag som opplever ordrer fra engler. I dag kan ledelse fra Herren komme på mange måter. Av og til kan vi få beskjed om å handle mot det som synes å være rimelig fornuft. Slik var det i hvert fall med Filip. Bibelen peker på at veien til Gaza gikk gjennom et øde område. Men Filip var lydig.

«Filip gjorde seg i stand og dro av sted. Han fikk se en etiopisk hoffmann, en høy embetsmann som hadde tilsyn med skattkammeret hos Kandake, dronningen i Etiopia. Han hadde vært i Jerusalem for å tilbe.» Rundt om i den da kjente verden var det mange mennesker som var betatt av jødenes tro på én, opphøyd Gud. Denne fremtredende politiske lederen var nok blant dem.

«Nå var han på vei hjem og satt i vognen sin og leste fra profeten Jesaja.» Han hadde altså råd til å skaffe seg en bokrull med et bibelsk skrift.

«Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» Filip sprang bort, og da han hørte at han leste fra profeten Jesaja, spurte han: «Forstår du det du leser?»»

Ikke gå for fort fram

Ånden ledet Filip til ikke å gå for fort fram. Han skulle holde seg i nærheten, lytte etter hva som skjedde, og så fikk han anledning til å stille et spørsmål – ikke ut fra nysgjerrighet, men ut fra ekte omsorg: Forstår du det du leser?

Hoffmannen svarte: ««Hvordan skal jeg kunne forstå», sa han, «når ingen forklarer det for meg?» Så ba han Filip komme opp i vognen og sette seg ved siden av ham.»

Legg merke til at Filip ikke presset seg fram. Han ble invitert. Det var oppstått et tillitsforhold, Filip hadde vunnet seg en rett til å bli hørt.

Det er ingen ovenfra-ned-holdninger hos Filip. Én har sagt: «Evangelisering er ikke kunsten å bringe folk fra dypet der de er, og opp dit der du er. Det er å bringe dem til Kristus.»

Jeg synes det også er interessant å merke seg det trekantforholdet som er oppstått mellom to personer og et medium, i dette tilfellet et bibelsk skrift. Det er gunstig i svært mange tilfeller. Skal du komme nær et menneske for å dele det viktigste, kan du bruke en bok, en plate, en felles opplevelse eller noe annet som bygger kontakten og avdramatiserer situasjonen.

Hoffmannen leste selve evangeliet i Det gamle testament, fra Jesajas bok. Det ble en samtale om dette, ut fra gode spørsmål fra hoffmannens side.  

Samtalen endte med en bekjennelse: «Jeg tror at Jesus Kristus er Guds Sønn,» sa hoffmannen, og så ble han døpt av Filip.

Filip ble rykket bort av Herrens Ånd, står det fortalt. Nå skulle ikke evangelisten spille en rolle videre. Men faktum er at både den etiopiske og den egyptiske kirken regner denne hendelsen som noe helt grunnleggende for at de ble til. En evangelist var lydig, utnyttet en åpen dør og forklarte Guds ord. Det fikk en revolusjonerende virkning på en mann fra et fremmed land. (Apg 8:25-40) Vi kan vel ikke utelukke at det samme kan skje i dag?

Ti prosent evangelister?

Hvordan står det til med evangelist-nådegaven? En kjent ekspert på kirkevekst har antydet at om lag ti prosent av medlemmene i enhver lokalmenighet har nådegaven til å være evangelist. Betyr det at ti prosent av oss skulle vært en Arne Aano eller en Billy Graham? Nei. Men jeg tror at mange, kanskje flere enn ti prosent, har evnen til å dele troen sin med andre på en så positiv måte at de kan bli ført inn i Kristi familie. Ikke alle kan det. Men det er likevel et inspirerende perspektiv her. Tenk hvis ti prosent av de som går i forsamlingene våre, tenkte på seg selv som evangelister, og at de prøvde å bruke gaven sin til å holde seg nær ved mennesker som kanskje inviterer til nærmere kontakt! Så kan det i andre omgang føre til at de skjønner at Jesu store kjærlighet gjelder dem personlig, og at de hører hjemme i det kristne fellesskapet. Det ville ha betydd vekst!

Paulus oppfordrer til at vi blir mer frimodige: «Skam deg da ikke over vitnesbyrdet om vår Herre og heller ikke over meg som er fange for hans skyld, men bær lidelsene for evangeliet, du også, i den kraft Gud gir.» (2Tim 1:8)

Ikke teknikk

Evangelisering handler ikke om teknikk eller fremragende talegaver. Én har sagt: «Hvis du virkelig lever som du tror og gjør holdningene dine tiltalende, så trenger du ikke presse dine tanker om Jesus og troen ned i halsen på folk. Folk vil rett og slett stjele disse tankene.»

I dag reiser vi mye mer enn før. Mange vil feriere i fremmede land, og jeg er redd noen vil ta ferie fra kristentroen samtidig. Men å krysse grenser og møte helt nye mennesker gir enestående muligheter. Nysgjerrigheten begge veier skaper kontakt og åpenhet. Kanskje er du i et begrenset miljø til daglig. Så møter du plutselig mange ukjente mennesker. Jeg må tenke på en gammel misjonsvenn som sa: «Det er vel ingen som kritiserer fiskeren fordi han drar dit fisken er. Jeg tror nok helst at fiskeren ville ønsket å ha fisken tett ved land. Men ofte må han være så langt ute at han ikke ser land engang.» (Tarje Noraberg)

De første disiplene var menneskefiskere. Men en original har påstått at moderne disipler ofte ikke er mer enn akvariumpassere.

Tåle kritikk

De som har vært evangelister i våre norske forhold, har måttet tåle kritikk. De appellerer for mye til følelser, de trekker folk bare med moderne musikk, de praktiserer ettermøter og gjør uvanlige ting. Men før vi kritiserer, bør vi huske Moodys klassiske svar til en kritiker som ikke likte metodene hans. «Vel, jeg liker dem ikke altfor godt jeg heller,» innrømmet Moody. «Hvilke metoder bruker du?» Da kritikeren sa at han ikke hadde noen, sa Moody uten å blunke: «Vel, jeg tror jeg liker bedre den måten jeg gjør det på, enn den måten du ikke gjør det på.»

Det er Guds vilje at Guds folk bruker gavene sine, samme hva de består i. Det ene gode kan lede til det andre. Jeg leste om en mann som var trofast til å bære ut søppel, og lederen i menigheten takket ham og sa det var en viktig nådegave. Mannen ble glad og desto mer trofast. Han ryddet opp i forsamlingslokalet. Men ikke bare det. Han så et behov i nabolaget. Dermed kom han innom en nabo tre ganger i uka og spurte om det var noe søppel som skulle bæres ut. Naboen var dårlig til bens, og hvem vet om ikke en slik trofast tjeneste fungerte som en evangelistnådegave for Herren? For den ensomme mannen måtte jo tenke: Hva driver denne søppelhenteren til å være så god?

Gi gaven videre

La oss huske at gavene våre er til for at vi skal gi dem videre. Jesus har lært oss noen verdifulle sannheter om dette: Jo mer vi gir bort, dess mer får vi. Jo mer vi bruker gavene våre, dess bedre og mer nyttige blir de for andre. Å la dem ligge uten å bruke dem, er ikke bare egoistisk, men uklokt. Og vi blir fattigere åndelig sett. Vi blir mer egoistiske, mer trangsynte, mer elendige.

Livet og gavene er gitt for at vi skal gi dem bort. Paulus sa: «Til hver enkelt av oss er nåden gitt, alt etter som Kristi gave blir tilmålt.» (Ef 4:7) «Vær ivrige etter å få de største nådegavene!» (1Kor 12:31)

Jeg ønsker at du får Guds nåde og hjelp til å oppdage hvilken nådegave du har, og til å bruke den til Guds ære!

OPL324