Tro, helbredelse og gjøre under

Slik er det også i Guds menighet. Hver av oss er viktige, samme hva slags oppgaver vi har fått. Men vi står ikke alene. Vi er et stort vi som trenger hverandre. Du betyr aller mest i et samspill med de andre.

Nådegavene er ikke soloinstrumenter. De fungerer ikke hos mennesker som bare er opptatt av et stort jeg. Nådegavene er gitt til fellesskapet og helheten.

Tro som nådegave

I dag vil jeg snakke om to nådegaver som nevnes etter hverandre i Bibelen. «Én får ved den ene Ånd en spesiell trosgave, en annen får nådegaver til å helbrede.» (1Kor 12,9)

Den trosgaven som omtales her, handler ikke om en evne til å tro på frelsen. Det er mer snakk om trofasthet og tillit til at løftene gjelder også i dag.

Peter fikk en gang tro nok til å gå på vannet. Han hadde ikke en sterk trosfølelse eller en sterk overbevisning, men holdt seg enkelt til det ordet som sa «kom!» «Da sa Peter til ham [Jesus]: «Herre, er det deg, så si at jeg skal komme til deg på vannet.» «Kom!» sa Jesus. Peter steg ut av båten og gikk på vannet bort til Jesus. Men da han så hvor hardt det blåste, ble han redd. Han begynte å synke, og ropte: «Herre, berg meg!» Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: «Du lite troende – hvorfor tvilte du?» Så steg de opp i båten, og vinden stilnet. Men de som var i båten, tilba ham og sa: «Du er i sannhet Guds Sønn!»» (Matt 14:28-33)

Jeg venter ikke at kristne i dag skal begynne å gå på vannet. Hendelsene i Bibelen er sanne, men samtidig er de tegn og pekere på noe viktig. I dette tilfellet skal de peke på hvor viktig det er å stole på Jesus.

Trosgaven kan også vise seg i at en blir ledet av Den hellige ånd på en spesiell måte. «En engel fra Herren talte til Filip og sa: «Gjør deg klar og dra sørover på veien fra Jerusalem til Gaza.» Dette er en øde strekning … Da sa Ånden til Filip: «Gå bort til vognen og hold deg tett opptil den.» (Apg 8:26 og 29) Vi er kanskje ikke så mange som kan si at vi ble ledet av engler eller direkte av Ånden. Men jeg tror på indre påminnelser, og det å ha tro nok til å gå på en hellig intuisjon.

Paulus, Silas og Timoteus ble også ledet på en spesiell måte: «Da de var kommet nesten til Mysia, prøvde de å dra videre til Bitynia, men Jesu Ånd ga dem ikke lov. De dro da gjennom Mysia og kom ned til Troas. Om natten hadde Paulus et syn. Han så en makedoner som sto og kalte på ham og ba: «Kom over til Makedonia og hjelp oss!»» (Apg 16:7-9) De møtte en hindring, og de regnet med at Guds Ånd sto bak denne hindringen. Og et syn eller en drøm ga et klart signal til Paulus. Har du hadde slike opplevelser? Har du skjønt at de var fra Gud? Jeg sier ikke at dette er vanlig, eller at slik skal alle oppleve det. Men jeg tror noen kan ha fått en trosgave som gjør at de blir ledet på spesielle måter.

Trosgaven innebærer å ha tillit til at Gud hører konkrete bønner, og at en blir ledet i hverdagen.

Jesus helbredet syke. Det er unødvendig å peke på eksempler. Du finner dem beskrevet i alle evangeliene.

Helbredertjenesten

Da går vi over til å snakke om nådegaven til å helbrede. Til menigheten i Korint skriver Paulus: «I kirken har Gud for det første satt noen til apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter mektige gjerninger, deretter nådegaver til å helbrede …» (1Kor 12:28)

Vi vet at helbredertjenesten er omdiskutert. Hvorfor? Ofte blir det et stort fokus på den som helbreder, og ikke på Jesus. Jeg tror det foregår mer av helbredelser i det stille enn folk er klar over. Samtidig er det uendelig mange som har bedt om å bli friske, og mange har bedt for syke, og det ble ingen forandring. Det fins mye anfektelse og mange skuffelser knyttet til sykdom og bønn til Herren.

Jesus helbredet mange. Alle fire evangeliene forteller om mange undere. Disiplene fikk også være redskap til helbredelse. «De bar også syke ut på gatene og la dem på senger og bårer, for at i det minste skyggen av Peter kunne falle på noen av dem når han gikk forbi. Det kom også mye folk fra byene rundt Jerusalem. De bar med seg syke og folk som var plaget av urene ånder, og alle ble helbredet.» (Apg 5:15-16)

Paulus opplevde også å få helbredende gaver: «Gud gjorde helt uvanlige under ved Paulus' hender. Det hendte til og med at folk tok tørklær og arbeidstøy som han hadde hatt på seg, og la på de syke. Da slapp sykdommen taket, og de onde åndene fór ut av dem.» (Apg 19:11-12)

Det ser ut til at Gud lar slike tegn skje særlig i spesielle vekkelsestider, og i grenseland for Guds rikes framgang. Men vi skal ikke forlange undere. «Jesus sa: En ond og utro slekt krever tegn, men den skal ikke få noe annet tegn enn Jona-tegnet.» (Matt 16:4) Tegnet med Jonas peker på Jesu egen død og oppstandelse på den tredje dagen. Dette er det viktigste: Frelsesverket på korset og den tomme graven. Hele vårt liv, enten vi er friske eller syke, gjør best i å samle tanker, tro og forventninger om Jesu store frelsesverk.

Tomas hadde vanskelig for å tro. Jesus kom ham i møte og ga ham tegn som det ikke var noen grunn til å tvile på. Da sa Jesus til ham: «Fordi du har sett meg, tror du. Salige er de som ikke ser, og likevel tror.» (Joh 20:29)

Jeg begynte med å si at i menigheten skal vi lære oss å si vi, ikke bare jeg. Det gjelder ikke minst gaven til å helbrede. Den er gitt til enkeltmennesker, men først og fremst til menigheten.

Jakobs veiledning

Jakob gir konkret veiledning om det å be for syke: «Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.» (Jak 5:14-15)

Her er noe å merke seg. Den syke skal ta initiativet. Mer eller mindre fremmelige ledere skal ikke presse på for å få be for flest mulig. Nei, den syke kan ta en telefon til en eller flere av lederne i forsamlingen og spørre om de vil komme og be. Å salve med olje er ikke noe sakrament, men det ytre symbolet gjør det følbart at Herren rører ved den syke. Det kan bli til helbredelse, eller til å leve nær Herren i sykdomsperioden. «Herren skal reise ham opp,» står det. Han kan gjøre frisk, han kan reise opp den nedbøyde i åndelig forstand, eller han kan oppreise til et nytt liv når han har «dratt båten i land».

Vi må tenke realistisk på at vi lever i en verden som er underlagt syndens og dødens lov. Sykdom kan komme og gå. Av og til er sykdommen til døden. Alle skal dø. Noen må dø av sykdom, enten den er kortvarig eller langvarig, enten den er tung eller lett. De gamle ba om å bli spart for «en ond og brå død». Å få tid til å gjøre seg klar, å ta farvel med sine kjære, er blitt sett på som et gode. Døden er både venn og fiende.

Samtidig er de helbredende kreftene i aktiv virksomhet i oss døgnet rundt. «Han … leger alle dine sykdommer,» står det i Salme 103,3. Immunforsvaret og hvite blodlegemer og alt det vidunderlige Gud har skapt i kroppen, holdes i virksomhet av Gud selv gjennom hele livet. Bare når vår tid er kommet, blir dødskreftene og sykdommen for sterk, på Guds bud.

Når dette er sagt, skal vi frimodig be for syke, både i møter, på tomannshånd og i enerom. Og den som er syk, må gjerne be om forbønn. Skjer dette på en levende og sunn måte, kan det vise seg at noen har en spesiell gave til å be for syke.

Motivet bak bønn for syke må være klart. Jeg ber fordi jeg har et ømt sinnelag for dem. Det står om Jesus at «da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.» (Matt 9:36) Vi ber på grunn av omsorg, og vi ber for at Gud æres og Jesu navn blir opphøyd.

Helbredelse som tegn

Ikke alle får oppleve helbredelse. Det kommer som et tegn når Gud vil, som et signal om at Guds rike er i anmarsj.

Timoteus var syk. Paulus ba ham bruke det som de anså som et legemiddel på den tiden: «Drikk ikke lenger bare vann, men bruk også litt vin for magen og fordi du så ofte er syk.» (1Tim 5:23) Timoteus var ofte syk. Det blir veldig galt å si: En kristen skal ikke være syk. Har du bare tro nok, blir du frisk. Den syke har det vanskelig nok, om ikke han eller hun i tillegg skal få høre at de mangler tro. «Det er lett å såre den syke,» sier et ordtak. Herren hjelpe oss at vi ikke gjør det!

Epafroditus ble syk, en mann Paulus kalte «min bror, medarbeider og stridskamerat». Apostelen skriver at «han var da også alvorlig syk, ja, døden nær. Men Gud forbarmet seg, ikke bare over ham, men også over meg, så jeg ikke skulle få sorg på sorg.» (Fil 2:25-27) Det står ikke at Paulus ba for ham. Det gjorde han nok. Men Gud tillot altså at en god og kjær medarbeider var nær ved å dø. Det var neppe fordi han hadde for lite tro.

Paulus slet selv med svakheter i kroppen. Han snakket om en torn i kjødet, noe som antakelig var en sykdom. I den sammenheng sa han noe viktig om at Herren kan bruk sykdommen på en spesiell måte: «For at jeg ikke skal bli hovmodig på grunn av de høye åpenbaringene, har jeg fått en torn i kroppen, en Satans engel som skal slå meg – for at jeg ikke skal bli hovmodig. Tre ganger ba jeg Herren om at den måtte bli tatt fra meg, men han svarte: «Min nåde er nok for deg, for kraften fullendes i svakhet.» Derfor vil jeg helst være stolt av mine svakheter, for at Kristi kraft kan ta bolig i meg. Og derfor er jeg fylt av glede når jeg for Kristi skyld er svak, blir mishandlet, er i nød, i forfølgelser og i angst. For når jeg er svak, da er jeg sterk.» (2Kor 12:7-10) Klarer vi å være fylt av glede når vi er svake og sykelige? Kan vi se styrke i å være slappe i kroppen? En syk person vet mye som den sunne ikke aner, skrev Arne Garborg.

Vi må med takknemlighet ta imot den hjelpen vi kan få av sunn legevitenskap. Gud arbeider både på skapelsens plan og på frelsens plan. Vi må alle dø. Som jeg sa: Sykdom er en del av dødsprosessen.

Noen mener at det er feil å søke legehjelp. En siterte Bibelen og sa at Gud er min lege, eller som det står i nyere oversettelser: «For jeg, Herren, er den som helbreder deg.» (2Mos 15:26)

Jeg hørte en si: «Hvis ikke Jesus gjør meg frisk, vil jeg ikke bli frisk.» Det er både rett og galt å si det slik. Jesus må være Herre over livet vårt. Han får bestemme. Men vi skal ikke la være å ta imot menneskelig hjelp. For menneskers hjelp kan formidle Jesu hjelp.

Jesus helbredet ikke alle. Han gjorde ikke undere i alle sammenhenger. Han gikk på vannet på Genesaretsjøen bare én gang. Da andre gangene brukte han båt.

Gjøre under

Når vi snakker om trosgaven og gaven til å helbrede, kan vi også ta med det å gjøre mektige gjerninger. «Én får kraft til å gjøre under.» (1Kor 12:10)

Da Eutykus sovnet og falt ut av vinduet, fordi Paulus holdt en altfor lang bibeltime, brakte Paulus ham til live igjen, fortelles det i Apg 20:7-12.

Paulus ble bitt av en giftig slange da de hadde lidd skipbrudd på Malta. Slangen «hogg seg fast i hånden hans … De ventet at han skulle hovne opp eller plutselig falle død om. Men da de hadde ventet og sett på ham en lang stund uten at det skjedde noe uvanlig med ham, slo de helt om og sa at han måtte være en gud.» (Apg 28:1-6) Det ble et tegn, som fikk folk til å tro, ikke på Paulus, men på Paulus’ Gud.

Jesus sa om apostlene at «de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.» (Mark 16:18) Det ble oppfylt i forbindelse med de første apostlene. Men vi skal ikke friste Herren så vi oppsøker farlige situasjoner, drikker gift eller leker med slanger for å vise sterk tro.

Kraftige gjerninger

Demonutdrivelse må vel komme inn under kraftige gjerninger. Dette er noe annet enn å helbrede syke. Særlig i misjonsland hender det at demoner viser seg på en tydelig måte, og kristne med nådegaver og nådetjeneste ber om frigjøring. Som regel skjer underet når de ber i Jesu navn. Men det kan ta tid, opptil flere timer. Ofte er menigheten til stede og synger. Flere demoner kan ha tatt bolig i ett menneske.

Vi har snakket om store og mektige gaver nå. Har du følt at du på langt nær er god nok til slike ting? Mindreverdsfølelsen forsterkes i en tid da mennesket ikke tillegges en evig verdi. Da har vi lett for å gradere mennesker etter hvordan de tar seg ut, eller hva de presterer. Hvis du er vakker, flink, tjener mye, får til ting, så er du verdifull.

Men slik er ikke det verdisystemet Jesus har. Hans kjærlighet er ikke avhengig av hva vi kan gjøre for ham. I den store Kongens øyne har du verdi bare fordi du er hans barn.

Som barn kan du følge din Far Gud og din bror Jesus ut i hverdagen, både i dagliglivet, familielivet og forsamlingslivet. Gjør det som ligger deg for hånden, ta fatt på oppgaver du ser trengs å løses, gjør tjeneste der det er behov for tjenester. Så skal Herren vite å gi deg de gavene som trengs. Oppgavene er gaver. Tjenesten er nåde. Nådegaven svever ikke i skyene, men i fellesskapslivet med alle Herrens venner. Må Herren velsigne deg!

OPL322