Visdoms og kunnskaps tale, tungetale

Noen kan ha en nådegave til noe de ikke har en naturgave til. Ikke enhver med en naturgave har en nådegave. Noen kan være gode talere, men ikke nødvendigvis gode forkynnere. Enkelte kan være svært så kloke, men de har ikke nødvendigvis den nådegaven som heter visdoms og kunnskaps tale. Men i praksis er det ikke så lett å skjelne mellom naturgave og nådegave, for den samme Gud står bak.

Vi leser fra kapittel 12 i 1. Korinterbrev: «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme … For ved én og samme Ånd blir det gitt én å tale visdom, en annen å formidle kunnskap.» (1Kor 12:4 og 8)

Visdoms og kunnskaps tale

Visdoms og kunnskaps tale som nådegave er ikke nærmere beskrevet, så vi vet ikke helt hva de går ut på. Men vi kan lese det som det står, og bruke den enkleste tolkningen.

Da skal vi merke oss at evangeliet om Jesus Kristus er Guds visdom. Paulus skrev: «For dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.» (1Kor 1:24)

Det handler altså om noe annet enn den utdannelse en kan få i et vanlig skole- og universitetssystem. «Det er ikke en visdom som tilhører denne verden og denne verdens herskere, de som går til grunne.» (1Kor 2:6)

Innholdet i den himmelske visdommen og kunnskapen er altså annerledes. Derfor må vi også bruke et annet språk om det dypeste som er åpenbart ved Jesus Kristus. «Om dette taler vi med ord som Ånden har lært oss, ikke med ord som menneskelig visdom har lært oss. Det åndelige tolker vi med ord som hører Ånden til.» (1Kor 2:13)

Handler det ikke da om vanlig forkynnelse? Nei, vanlig forkynnelse har lett for å bli fokusert på hva mennesker har gjort og hva vi mennesker kan få til. Visdoms og kunnskaps tale sier oss hva evangeliet virkelig går ut på: Ordet om korset. Det som står i motsetning til menneskers visdom.

Forkynnelse med visdoms og kunnskaps tale virker overbevisende, slagferdig og med myndighet. Tvil og anfektelse ryddes bort. Innvendinger utenfra blir imøtegått.

Både naturgave og nådegave

For å kunne utføre denne tjenesten trenger en opplæring og studier. Men det er samtidig en gave som en ikke trenger skolegang for å ha. Vi er hele mennesker som kan bruke både naturgave og nådegave.

Jesus lovte dem som blir forfulgt for hans navns skyld, at de skulle få ord med visdom, så de kunne gi en god og riktig bekjennelse til forfølgerne:

«Jeg vil gi dere ord og visdom som ingen av deres motstandere skal kunne motstå eller motsi.» (Luk 21:15)

Stefanus hadde fått denne gaven, å bruke riktige ord overfor dem som forfulgte ham. Det står fortalt at «de kunne ikke stå seg mot den visdom og ånd som han talte med». (Apg 6:10) Det kostet ham også livet, men himmelen var så åpen for ham at han kunne se rett inn i den.

Apollos hadde en slik gave at han talte med visdom og kunnskap: «Til Efesos kom nå en jøde ved navn Apollos, han stammet fra Aleksandria. Han hadde ordet i sin makt og var godt kjent i skriftene. Apollos hadde fått undervisning om Herrens vei. Han forkynte med stor glød og underviste grundig om Jesus.» (Apg 18:24-25) Apollos hadde fått undervisning, han var blitt godt kjent med Bibelen. Gud brukte alt dette for å gjøre ham til et godt brukbart redskap for seg.

Paulus omtaler visdom og kunnskaps tale. Er det forskjell på visdom og kunnskap? På norsk vil vi si at kunnskap har vi mye i hodet, mens visdom innbefatter også hjerteliv og erfaring.

I grunnteksten blir det annerledes, fordi der er kunnskap det samme ordet som oversettes kjennskap. Vi har det gammeldagse ordet erkjennelse, som innebærer at kjennskapen går på et dypere plan. Det handler om åndelig innsikt. Det vesentlige er innsikten i Guds frelsesplan, som Paulus hadde. Så jeg tror ikke det er så fruktbart å skjelne skarpt mellom visdoms og kunnskaps tale. Paulus var selv ingen mestertaler, han hadde ingen spesialopplæring i retorikk. Men han hadde kunnskap i betydningen kjennskap. Den var mest verdifull: «Om jeg kanskje er ulærd i talekunst, er jeg ikke uten kunnskap, og den har jeg alltid og i alle spørsmål lagt fram for dere.» (2Kor 11:6)

Innsikt

Alle, også de med visdom og kunnskap, har mangelfull innsikt: «For vi forstår stykkevis og taler profetisk stykkevis. Men når det fullkomne kommer, skal det som er stykkevis, ta slutt.» Men en gang «skal jeg erkjenne fullt ut, slik Gud kjenner meg fullt ut.» (1Kor 13:9-12)

Handler visdoms og kunnskaps tale også om innsikt i hva mennesker tenker innerst inne? Jesus hadde en slik gave. Det står at han «trengte ikke at noen skulle vitne om mennesket. Han visste selv hva som bodde i mennesket». (Joh 2:25) Han kjente fortiden til den samaritanske kvinnen (Joh 4,16-18). Peter avslørte Ananias og Safira, som bløffet om at de hadde solgt alt for å gi det til menigheten, men så hadde de i virkeligheten holdt noe for seg selv. (Apg 5,3-14)

Noen kan ha en god intuisjon og magefølelse når det gjelder andre menneskers liv og holdninger. Kanskje en slik naturgave kan helliges til en nådegave. Men jeg tror det kan være fristende å basere seg på fordommer, og jeg har for min del ofte måttet si at førsteinntrykket jeg fikk, var feil.

Tungetale

Nå skal vi gå over til å snakke om tungetale. Det er svært forskjellige syn på tungetale. Noen vil si at den er et kjennetegn på at man har Guds Ånd, at man er salvet og åndsfylt. Andre vil peke på at Paulus bare omtaler gaven i 1 Kor, og der er han mest kritisk og opptatt av å påpeke misbruk. Det er ikke sikkert tungetalen ble praktisert særlig mye i andre forsamlinger enn i Korint. Slik jeg har oppfattet det, er det i dag mye falskhet og juks med denne gaven.

Gaven står beskrevet slik i Skriften: «… og én får kraft til å gjøre under. Én får den gave å tale profetisk, en annen å bedømme ånder, én får ulike slag av tungetale, og en annen kan tyde tungetale.» (1Kor 12:10)

Det er egentlig to former for tungetale: Den første er Xenolalía – at en snakker på et annet, kjent språk, eller at de som kan et annet språk, hører det gjennom tungetalen. Slik var det på pinsedag. Det kan diskuteres om de der talte på ulike språk, eller om tilhørerne først og fremst hørte på sitt eget språk. Var det et taleunder eller et høreunder? Jeg tror det var mest et høreunder.

Glossolalía er en tale som verken taleren eller tilhøreren forstår. De som ikke vet bedre og kanskje kommer utenfra, vil karakterisere det som babling. Den som tyder slik tungetale, oversetter ikke, men mener å kunne tolke hva som ligger den talende på hjertet.

Paulus praktiserte å tale i tunger når han var alene, og han så gjerne at alle praktiserte det slik. «For den som taler i tunger, taler ikke for mennesker, men for Gud. Ingen kan forstå ham, for han taler hemmeligheter ved Ånden.» (1Kor 14:2)

Det er mye mer verdifullt å tale profetisk, så folk forstår det som sies. For «Den som taler i tunger, oppbygger seg selv, men den som taler profetisk, bygger opp menigheten. Jeg skulle ønske at dere alle talte i tunger, men enda mer at dere talte profetisk. For den som taler profetisk, er større enn den som taler i tunger, hvis han da ikke tyder det han sier, så menigheten kan bli bygd opp.» (1Kor 14:4-5)

Rettledning

Paulus strevde med å få orden på menigheten i Korint. Han bruker mange ord på å rettlede. Vi kan se det i to avsnitt: «Hva mener jeg da, søsken? Jo, når dere kommer sammen, har én en salme, en annen et ord til lærdom, én har en åpenbaring, én har tungetale, en annen har tydningen. Men la alt tjene til å bygge opp. Taler noen i tunger, skal det ikke være mer enn to eller i høyden tre hver gang. De skal tale én om gangen, og det skal være én som tyder. Hvis det ikke er noen til å tyde, skal den som taler i tunger, tie når menigheten er samlet. La ham tale for seg selv og for Gud.» (1Kor 14:26-28)

Det andre ordet som tyder på at Paulus ville menigheten i Korint skulle roe seg ned litt, lyder slik: «Derfor, mine søsken: Vær ivrige etter å tale profetisk, og hindre ikke tungetale. Men la alt gå sømmelig og ordentlig for seg!» (1Kor 14:39-40)

Det passer seg ikke for en kristen å komme i ekstase når en er i et fellesskap. Kristen tro beveger oss på alle plan – ånd, sjel og kropp. Vi skal ikke stenge for følelser. Men ekstase betyr at vi opptrer utenfor oss selv, i en slags henrykkelse. Da står en i fare for å bli overtatt av fremmede ånder.

Paulus snakker om ekstasen, som de må ha lagt bak seg som kristne: «Dere vet at da dere var hedninger, ble dere viljeløst revet med til de stumme avgudene.» (1Kor 12:2) Dette mener han nå må være et tilbakelagt stadium.

Den første kristne tiden

Det blir ofte brukt som et argument for å få mer tungetale blant oss, at det var så vanlig i den første kristne tiden. Ånden kom over alle som hørte ordet en gang Peter talte, og det skjedde blant hedninger. (Apg 10:44-46) Paulus la hendene på noen nye kristne. Da «kom Den hellige ånd over dem. De talte i tunger, og de talte profetisk». (Apg 19:6)

Likevel, dette skjedde ikke alltid. Og de gangene som det er fortalt om, er fra situasjoner der Guds rike vant seg nytt land blant hedninger. Det var et tegn der og da, men det hører ikke med til menighetens vesen og kjennetegn at den har tungetale. Den var praktisert privat av for eksempel Paulus, og var for ham en tale til Gud, og ikke til mennesker.

At den er ekte

Hvordan kan vi være sikker på at en tungetale er ekte? Den må ikke være fiksert på personen som taler, så mennesket kommer i fokus. Den må virkelig proklamere Jesus som Herre. «Derfor kunngjør jeg for dere at ingen som taler i Guds Ånd, sier: «Forbannet er Jesus!» Og ingen kan si: «Jesus er Herre!» uten i Den hellige ånd.» (1Kor 12:3) For det tredje må den gi oppbyggelse, formaning og trøst. (1Kor 14:3) For det fjerde må vi si at hvis tungene ikke blir tydet, har de ingen verdi: «Sett nå, søsken, at jeg kommer til dere og taler i tunger. Hvilken nytte har dere av det, hvis jeg ikke samtidig gir dere åpenbaring, kunnskap, profeti eller lære? På samme måte er det med livløse instrumenter som fløyte eller harpe. Hvis det ikke er forskjell på tonene deres, hvordan kan en da oppfatte hva som blir spilt? Og gir trompeten et utydelig signal, hvem gjør seg da klar til kamp? Slik er det også med dere: Bruker dere ikke tungen til å tale tydelig, hvordan kan en da oppfatte hva som blir sagt? Da snakker dere bare ut i luften! … Når dere nå legger så stor vekt på åndsgavene, så søk å bli rike på gaver som bygger opp menigheten! Derfor må den som taler i tunger, også be om å kunne tyde det. (1Kor 14:6-13)

Jeg vil våge den påstanden at for menighetslivet er tungetalen den minst viktige nådegaven. Det er verdt å merke seg at gaven ikke omtales i Rom 12 eller Ef 4, der nådegavene ellers blir grundig omtalt.

Jeg merker meg at også i dagens norske pinsemenigheter er en svært kritiske til å slippe til spontan tungetale i menighetens hovedsamlinger. Mange pastorer lar ikke hvem som helst komme til orde. De sier at karismatikken blir fremmed og intern for dem som ikke har lang fartstid i en pinsemenighet. En pastor advarer mot det han kaller «revolverkarismatikk».

Svermerisk

I det amerikanske tidsskriftet Charisma har jeg lest en advarsel i klare punkter mot en svermerisk karismatisk praksis. J.Lee Grady avviser det som ikke bare ser dumt ut, men virker støtende på folk:

Folk kan bli svake i knærne, men er det rett å dytte dem ned på gulvet? Mange faller når de blir bedt for, fordi de tror det skal være slik. Men ingenting i Skriften sier at man må falle for å få salvelse eller helbredelse. Om sang må vi si at Gud hører ikke mer om vi repeterer 159 ganger de samme strofene. Avslutt sangen og begynn på en ny. Bannere og flagg i møtene kom på moten på 80-tallet. Hvor fikk folk den tanken fra at det er smart å vifte med flagg, stokker og andre skarpe gjenstander 50 centimeter fra folks ansikter? Å gi er en del av gudstjenesten. Men 25 minutter kollekttale og 15 minutter innsamling – kan det bli for mye? Vi kan tåle lange prekener. Men de lyver hvis de sier «til slutt» og holder på en halv time til. Det er naturlig med dans i visse kulturer. Men når amatørdansere hopper rundt, kan en spørre om det bare virker tåpelig. Da de første kristne ba, rystet huset. I dag ryster vi bygninger ved å skru opp volumet på forsterkeranlegget. Det blir for høyt når menighetsmedlemmene putter sov i ro i ørene. Åndelighet måles ikke i desibel. Vi skal ikke avvise tungetale, skriver Lee Grady. Men noen har fått den ideen at en kan «prime the pump» ved å be folk gjenta visse fraser for på den måten å ta av korken for et bønnespråk. Vi må ikke manipulere Den hellige ånd.

En pastor i USA sammenligner en løssluppen karismatikk med hjemmelaget vin, som folk ikke kjenner styrken på. Paulus underviser i 1. Korinterbrev menigheten der, som er et åndsfylt, nytt kristent fellesskap, som ikke helt forstår kilden for og substansen i den kraften de har fått seg overlatt. Det var for eksempel noen som laget en åndelig rangorden der de forbeholdt seg retten til å stå øverst med sin åndelighet og sine spesielle gaver.

Variasjon og grunnleggende enhet

Vi skal verdsette at vi er forskjellige. Det fins mange flere utslag av Den hellige ånds virke enn vi lett tenker. Men denne variasjonen blomstrer og trives hvis det fins en grunnleggende enhet. Det er ikke mange ånder, men én Herre. Han vil at alt skal tjene til det gode. (1Kor 12,7) Det fins ingen superstars eller overordentlige åndelige gaver. Det fins bare medlemmer av ett legeme, én kropp, og alle må virke for at Kristus her i verden bygges opp. Det må være noe feil hvis det er sant, som en har sagt, at 30.000 forskjellige kirkesamfunn har sin årsak i forskjellig syn på Den hellige ånd.

Pinsedagen var et jordskjelv, 7,0 på Richters skala. Tenk om vi kan være bærere av denne ilden i en ny tid! «Slukk ikke Ånden,» skriver apostelen. (1Tess 5:19) Kan du merke skjelvingen også i dag? Har du ild i hjertet? Flyter det noen lavastrømmer fra livet ditt? Vi trenger visdoms og kunnskaps tale, ja, mange slags tale. Men kanskje viktigst er det som står i sangen: «Å, la mitt liv om Jesus tale!»

OPL321