Nådegaven til å vise barmhjertighet

Vi kan gi tid og oppmerksomhet til mange ting. Paulus nevner bruk av alkohol, for eksempel. Men han sier: «Drikk dere ikke fulle på vin, det fører til utskeielser, bli heller fylt av Ånden.» (Ef 5:18)

Når vi har for oss temaet nådegavene, må i tenke på at Ånden selv er forutsetningen for at vi har fått Åndens gaver, nådegavene. Den hellige ånd viser seg på mange måter. «Det er forskjellige nådegaver, men Ånden er den samme. Det er forskjellige tjenester, men Herren er den samme. Det er forskjellige kraftige virkninger, men Gud er den samme, han som er virksom og gjør alt i alle.»

Her omtales nådegavene både som evner, tjenester og kraftvirkninger. Men Gud er virksom i dem alle. Hvorfor får noen den spesielle nådegaven, andre en annen, en tredje mange nådegaver og en fjerde føler at han ikke har fått noen nådegave i det hele tatt? Svaret kommer i verset etter: «Hos hver enkelt gir Ånden seg til kjenne slik at det tjener til det gode.» (1Kor 12:4-7)

Det samme sies litt lenger ut i samme kapitlet: «Alt dette gjør den ene og samme Ånd, som deler ut sine gaver til hver enkelt slik han vil.» (1Kor 12:11)

Ikke berømt nådegave

Nå skal vi i de neste minuttene snakke om en nådegave som kanskje ikke er så berømt, men desto viktigere: Nådegaven til å vise barmhjertighet. Vi tar like godt med hele sammenhengen i Romerbrevet der denne gaven omtales: «Vi har forskjellige nådegaver, alt etter den nåde Gud har gitt oss. Den som har profetisk gave, skal bruke den i samsvar med troen, den som har en tjeneste, skal ta seg av sin tjeneste, den som er lærer, skal undervise, og den som trøster, skal virkelig trøste. Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker, den som er satt til å lede, skal gjøre det med iver, den som viser barmhjertighet, skal gjøre det med glede.» (Rom 12:6-8)

Skal vi ikke alle vise barmhjertighet, være snille, gode og hjelpsomme? Skal vi ikke alle øve oss opp til å ha et mildt og vennlig sinnelag mot alle mennesker?

Jo, og der er vi ved et viktig poeng. De aller fleste nådegavene står i forlengelsen av tjenester vi alle er kalt til å gjøre. Hvis vi alle viser barmhjertighet, vil det vise seg at noen har denne gaven mer enn andre. De som viser barmhjertighet, skal ikke bare ta vare på denne tjenesten og evnen, men de «skal gjøre det med glede», sier ordet.

Å vise kjærlighet på en praktisk og nær måte har vi lært av Jesus selv. I en samtale siterte han og bekreftet noe sentralt: «‘Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første budet. Men det andre er like stort: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.» (Matt 22:37-40)

Jesu undervisning

Det mest klassiske Jesus har sagt om barmhjertigheten, har vi i lignelsen om Den barmhjertige samaritanen.

Samaritanen var av et halvhedensk folk, som jødene på Jesu tid ikke likte. Men Jesus fortalte levende om denne mannen, som tok seg av en stakkar som var et voldsoffer, men som de mest religiøse ikke ville ha noe med å gjøre. Samaritanen fikk «inderlig medfølelse med ham», forteller Jesus. Han ga ham førstehjelp, løftet ham opp på ridedyret sitt og pleiet ham i et herberge. Ja, han betalte også for videre pleie av en mann han ellers ikke hadde noe forhold til.

Jesus sa til dem som hørte på: «Gå du og gjør som han.» (Luk 10:25-37)

Tabita

Et annet vidunderlig eksempel på barmhjertighet mot mennesker som står utenfor menigheten, har vi i Tabita, som vi kan lese om i Apostelgjerningene, kapittel 9.

«I Jaffa bodde en kvinnelig disippel som het Tabita, på gresk Dorkas. Hun gjorde mye godt og tok seg av de fattige.» (Apg 9:36)

Tabita viste barmhjertighet og godhet. Hun tok seg av de fattige. Hun tok seg særlig av enkene, som det var mange av i en by med fiskere og sjøfolk. Enkene kunne vise fram kjortler og kapper Tabita hadde sydd. Hun hadde kanskje solgt plagg til dem som hadde penger, men til de fattige hadde hun gitt det gratis. Tabita, på gresk Dorkas, døde, men Peter ble tilkalt, ba for henne, og reiste henne opp fra de døde. Jesus hadde sagt til en ung pike: Talita kumi – pike, stå opp! Nå gikk Peter i sporene etter Mesteren og sa: Tabita, stå opp! Og underet skjedde. Jesus ville ha denne disippelinnen i barmhjertighetstjeneste fortsatt. Bare på dette stedet i NT har vi en hunkjønnsform av ordet disippel, disippelinne. Den barmhjertige Tabita står i en særstilling som et godt forbilde i å vise barmhjertighet.

Å vise barmhjertighet er kanskje litt mer utadrettet enn diakoni, som er mer innadrettet mot menighetens folk. Den som er opptatt av å gjøre godt, kan stå i fare for å bli småsur og tenke: Hvorfor tar de bare imot uten å gjøre noe selv? Hvorfor kan ikke andre også hjelpe? Nei, skriver Paulus, har du gaven til å vise barmhjertighet, skal du gjøre det med glede.

Idet Paulus presenterer gaven og tjenesten med å vise barmhjertighet, tar han også fram gaven til å gi. Da også har han med noe om sinnelaget hos den som gir: «Den som gir av sitt eget, skal gjøre det uten baktanker.» (Rom 12:8)

Dele med andre

Hvorfor skal vi være villige til å dele med andre?

Fordi alt hører Herren til, så vi skal tenke at for intet har vi fått det, for intet skal vi gi det. «Jorden og det som fyller den, hører Herren til, verden og de som bor der, er hans.» (Sal 24:1)

Men det betyr ikke at vi bare skal gi fra oss det vi eier uten videre. For det vi har gått av jordiske eiendeler, skal vi forvalte best mulig til beste for andre på kort og lang sikt. Vi har en plikt til å ta vare på våre egne. Og vi hjelper ikke folk om vi gjør dem avhengige av hjelp, i stedet for at de blir hjulpet til å klare seg selv.

Bibelen sier at vi har rett til å eie noe privat, og vi skal ikke oppheve forskjellen mellom mitt og ditt.

Paulus har skrevet praktisk om dette: «Dere vet selv hvordan dere skal følge vårt eksempel. For vi levde ikke et latmannsliv hos dere, og vi fikk heller ikke mat hos noen uten å betale. Vi arbeidet natt og dag, vi strevde og slet for ikke å bli til byrde for noen av dere. Vi har nok full rett til livsopphold, men vi ville gi dere et forbilde så dere kunne følge vårt eksempel. For da vi var hos dere, ga vi dere dette påbudet: Den som ikke vil arbeide, skal heller ikke spise. Vi hører nemlig at noen blant dere ikke holder orden på livet sitt; de arbeider ikke, de bare går og driver. Slike folk pålegger og formaner vi i Herren Jesu Kristi navn at de skal arbeide i det stille og spise sitt eget brød.» (2Tess 3:7-12)

Tiende?

Når vi snakker om nådegaven til å gi, kan spørsmålet dukke opp: Skal vi gi tiende?

Ordningen med å gi ti prosent av inntektene til Guds sak, er omtalt for eksempel hos profeten Malaki: «Kom med hele tienden … Prøv meg på denne måten, sier Herren over hærskarene. Jeg skal sannelig åpne himmelens sluser og øse ut over dere velsignelse uten mål.» (Mal 3:10)

I Det nye testamente er ikke tiende påbudt, men heller ikke forbudt. Det viktigste er at vi gir oss selv, slik det står skrevet om de kristne i Makedonia: «De ga ikke bare slik vi håpet, men de ga seg selv, først til Herren og så til oss, slik Gud vil det.» (2Kor 8:5)

Barnabas

Når vi første gang hører om Barnabas, presenteres han som en god giver: «Josef, en levitt fra Kypros, ble av apostlene også kalt Barnabas, det betyr trøstens sønn. Han solgte en åker han eide, kom med pengene og la dem for apostlenes føtter.» (Apg 4:36-37) Det er ikke sikkert at åkeren var alt han eide, men det var uten tvil en raus gave.

Hvorfor kunne han og andre i urmenigheten være så glade givere? Fordi at å gi fører velsignelse med seg: «Det sier jeg: Den som sår sparsomt, skal høste sparsomt, og den som sår med velsignelse, skal høste med velsignelse. Enhver skal gi det han har bestemt seg for i sitt hjerte, ikke med ulyst eller av tvang. For Gud elsker en glad giver. Og Gud makter å gi dere all sin gave i rikt mål, så dere alltid og under alle forhold har nok av alt, ja, har overflod til all god gjerning.» (2Kor 9:6-8)

Oppgavene å vise barmhjertighet og gi har vi alle fått, men det kan vise seg at noen har fått gaven på en spesiell måte. Jeg husker en leder i kristent arbeid som sa: «Det er egentlig få som gir.» De få følger Bibelens oppfordring til orden og regelmessighet. Menighetene i Galatia praktiserte at den «første dag i uken skal hver enkelt av dere hjemme hos seg selv legge til side så mye som dere er i stand til, for at innsamlingen ikke først skal begynne når jeg kommer». (1Kor 16:2)

De praktiserte altså å sette av en sum hver søndag. Dermed ble ikke givertjenesten preget av følelsesappeller og skippertak.

Nøysomhet

Et ideal for en kristen er å være fornøyd, og ikke stadig streve for å bli rik: «Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning. For tomhendte kom vi inn i verden og tomhendte må vi forlate den … For kjærligheten til penger er roten til alt ondt. Drevet av den er mange ført vill, bort fra troen, og har påført seg selv mange lidelser.» (1Tim 6:6-10)

Komikeren George Burns skrev i 1984: «Hvis du går omkring og spør folk om hva som vil gjøre dem mer lykkelige, ville då få svar som en ny bil, et større hus, økt lønn, gevinst i et lotteri, en ansiktsløftning, flere barn, færre barn, en ny restaurant å gå til … antakelig ville ikke mer enn én av hundre si at lykken ville bestå i å hjelpe folk. Men det kan bringe størst lykke av alt.»

Vi kan vise barmhjertighet mot andre på mange måter. En tenåring mistet en arm i en forferdelig ulykke. Jamie ble så flau over handikapet sitt at hun nektet å gå til skole eller kirke gjennom et helt år. Til slutt sa hun ja til å bli med på søndagsskolen. Moren ringte læreren og sa at de ikke måtte gjøre noe som skapte oppmerksomhet om den hånden datteren ikke hadde. Læreren sa ja til det. Men akkurat den dagen ble han syk, og en vikar-søndagsskolelærer snakket om å invitere venner med til kirken. Til slutt skulle de synge det lille verset: «Here is the church, here is the steeple, open the doors, and there are the people.» Det var nok til å få Jamie til å gråte. Men en tretten år gammel gutt i klassen skjønte hva hun følte. Han satte seg ved siden av henne og la en hånd ved siden av hennes friske hånd, og sammen viste de hva en virkelig menighet handler om.

Vi er Kristi hender. Vi er Kristi føtter. Vi er den eneste Bibelen en likegyldig verden vil lese. En hånd lagt til en annen hånd er et vakkert symbol. En kopp kaldt vann i Jesu navn gjør en evig forskjell.

OPL320