Gi en gave
Sju måter å tjene hverandre

Sju måter å tjene hverandre

Når Gud kaller oss til å ha fellesskap med seg selv, ønsker han at vi også skal få et nært og godt personlig fellesskap med andre kristne. Det er viktig å ha et inderlig forhold til Gud. Men de som lever rundt oss og som også er Guds barn, skal være til for hverandre. Men det er ikke alltid lett. Hvordan kan vi få kontakt med personer som er svært forskjellige fra oss selv? Ja, kanskje det er like godt å innrømme at vi ikke liker å være sammen med slike som er annerledes. Dermed holder vi oss gjerne mest til dem som ligner mest på oss selv.

Av: Asbjørn Kvalbein

Vi er kalt ikke bare til å komme ut av det med hverandre, men også å stå til tjeneste for hverandre. Den tyske forkynneren Dietrich Bonhoeffer har presentert sju måter vi kan tjene våre nærmeste på. Her er råd som bygger på bibelske sannheter. De passer godt både i et kollegafellesskap, i ekteskap og familie, eller i et forsamlingsfellesskap.

Første tjeneste er å holde styr på tungen,

å snakke på en rett måte. I Salme 50, vers 19 til 21, leser vi: «Din munn slipper du løs med ondt, og din tunge spinner svik. Du sitter og taler mot din bror, du baktaler din mors sønn. Dette har du gjort, og jeg har tidd. Du tenkte jeg var som du. Men jeg vil straffe deg og stille det fram for dine øyne.»

Noen tenker at det er Guds vilje at vi skal sette på plass vår kristne bror eller søster. I den bibelske historien hendte det at noen snakket stygt og sladret mot hverandre. Da Gud ikke slo dem ned og straffet dem, regnet de med at det betydde grønt lys fra hans side.

I dag har mange lagt seg til en tilsvarende moral. Hvis noen lykkes, er det helt greit å peke på hvor de ikke strekker til. Når en bror eller søster sliter med fristelse og synd, sier vi fromt at vi må få mange med til å be for dem. Egentlig ønsker vi bare at flest mulig skal vite at den personen ikke er så bra, og at vi selv er så mye bedre. Enten vi sladrer på andre, eller vi snakker nedsettende rett opp i ansiktet, kan vi ha som vårt egentlige motiv å få fram hvor gode vi selv er. Den tungen som ikke blir kontrollert, er mest opptatt av at vi selv blir opphøyd, gjerne ved at andre blir tråkket ned.

Et afrikansk ordtak sier: «Øksa glemmer, men tømmerstokken som fikk hogget, glemmer ikke.» Tungen vår må ikke bli som en øks i fellesskapet. Vi kan glemme hva vi sa, men den som ble truffet, glemmer ikke så fort. Derfor, slutt med å snakke negativt om andre. Si nei til å bære videre sladder. Apostelen Paulus skrev dette: «La ikke råttent snakk gå ut fra deres munn, men god tale som er nødvendig til oppbyggelse, og som blir til velsignelse for dem som hører på.» (Ef 4,29).

Den andre tjenesten i et fellesskap er å være ydmyk.

Paulus begynte den siste delen av Romerbrevet med å utfordre de troende til å gi seg selv som et åndelig takkoffer til Gud. Deretter kommer en formaning om at en «ikke skal gjøre seg høyere tanker enn en bør. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.» (Rom 12,3) Jo mer tro Gud har målt til deg, dess mer blir du i stand til å tenke sindig og nøkternt om deg selv. Troen viser seg altså i ydmykhet, og det er noe som bygger andre opp.

Hvis det virkelig er slik at Gud gir nåde til den ydmyke, men står imot den stolte, da vil det bare være i de ydmyke andre mennesker vil se Jesus. Jeg kan tenke om meg selv at jeg er mye bedre enn de andre. Men da setter jeg meg selv i sentrum i stedet for å ydmyke meg. Jeg tar fra Jesus den plassen han skulle ha. Derfor tjener vi fellesskapet ved å være ydmyke.

Den tredje tjenesten i fellesskapet gjør vi ved å lytte.

Bonhoeffer sa det slik: «Akkurat som kjærligheten til Gud begynner med å lytte til hans ord, begynner kjærligheten til brødrene med å lære å lytte til dem.» Å lære å lytte er uhyre viktig når det skal skapes en atmosfære av kjærlighet. Hvis vi svikter i det å lytte, vil vi være lite i stand til å forstå, og vi mistolker Kristus i hverandre.

Det er tre områder i en liten gruppe hvor det er viktig at vi lytter godt. Det første er i kjærlighetens og omsorgens område. Hvis jeg elsker min bror, vil jeg lytte til ham. Hvis jeg skal sørge når han sørger, må jeg lære meg å høre sorg i det han sier. Hvis jeg skal glede meg med ham når han er glad, må jeg lære meg til å lytte etter det som gjør ham glad. Det er sagt at et åpent øre er det eneste troverdige tegnet på et åpent hjerte.

Å lytte er også viktig når det handler om bekjennelse. Jakob skrev i brevet sitt: «Bekjenn derfor syndene deres for hverandre og be for hverandre, for at dere kan bli helbredet.» (Jak 5,16) Det er virkelig en kraft i bekjennelsen. Kraft til å helbrede, kraft til å sette i frihet. Men da kreves det et øre som vil lytte til bekjennelsen på en slik måte at den omformes til bønn. Bonhoeffer har skrevet: «Det er ikke merkelig at vi ikke lenger er i stand til å leve i den store tjenesten å lytte til Gud og det han har sagt til oss, når vi avslår å låne vårt øre til vår bror når det gjelder mindre saker.»

Så er det viktig å lytte til Guds røst. Gud taler gjennom Ordet, men han taler også til oss gjennom sitt folk. Han åpenbarer sin vilje for oss gjennom andre. Når vi lytter til dem, vil vi høre fra Gud. Bibelen sier: «Vi er av Gud. Den som kjenner Gud, hører oss. Den som ikke er av Gud, hører oss ikke. Av dette kjenner vi sannhetens ånd og villfarelsens ånd.» (1. Joh 4,6) Derfor skal du lytte med iver. Din bror eller søster kan vise deg akkurat den sannheten som kan sette deg fri.

For det fjerde har vi tjenesten med å vise hjelpsomhet.

Det er interessant at vi nesten alltid har for mye av et eller annet. Noe har vi i reserve i tilfelle noe uventet hender. Men det vi har ekstra, kan også ses på som et overskudd, noe vi kan ha parat hvis andre trenger hjelp.

Apostelen Johannes skrev: «Mine barn, la oss ikke elske med ord eller med tunge, men i gjerning og sannhet!» (1. Joh 3,18) Det kan handle om barnepass, hjelp til å flytte, hente eller bringe. Noen trenger hjelp til å fikse småting i huset eller med bilen. Kanskje du skal hjelpe en venn som har fått ansvar for en begravelse. Slike ting og mye, mye mer hører med i tjenesten med hjelpsomhet.

For det femte kommer tjenesten med å bære.

Apostelen sier det slik: «Bær hverandres byrder, og oppfyll på den måten Kristi lov.» (Gal 6,2) Forfatteren Charles Dickens skrev at «ingen er unyttig i denne verden som letter byrden for en annen». Tjenesten med å bære kan leve godt sammen med tålmodighet, vennlighet, trofasthet og omsorg overfor den andre. Dette kan vi kalle korsets tjeneste. Jesaja skrev om Messias som skulle komme: «Sannelig, våre sykdommer har han tatt på seg, og våre piner har han båret … Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.» Vi skal ikke bære et kors som bringer forsoning. Men når vi hjelper med å bære andres byrder av sykdom og piner, ligner vi på Jesus og følger i sporene hans.

Jesus bar byrdene våre for å sette oss i frihet. På samme måte: Når vi bærer byrdene for hverandre, setter vi hverandre i frihet. Noen troende brødre eller søstre kjenner personer som ikke klarer å styre forholdet sitt til alkohol. For sin del kunne de troende føle seg fri til å drikke. Men de avstår, de bærer byrden sammen med de svake ved å la være å drikke. De svake kan så lett bindes igjen. At de ikke skal bli bundet igjen og ødelegges av misbruk, er mye viktigere enn at de sterke bruker friheten sin.

Den sjette tjenesten for en kristen er tjenesten med å gjøre kjent Guds ord.

I dette ordet fra Bibelen ligger det et sterkt ønske at vi deler: «Hele Skriften er innåndet av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet» (2. Tim 3,16) Et viktig kall i livet sammen med andre er å minne om bibelord slik at vi lever i sannheten. Hvis Jesus er Ordet, og ordet er en åpenbaring av Jesus selv, er det ikke da svært så meningsfylt å gjøre kjent, dele og minne om dette ordet for hverandre? Bare på den måten kan Jesus være sentrum i fellesskapet vårt.

Den sjuende tjenesten er at noen må vise lederskap.

På en måte er det bare Kristus som har myndighet og autoritet til å lede. Jesus sa: «Men dere skal ikke la dere kalle rabbi, for én er deres mester, men dere er alle brødre.» (Matt 23,8) Likevel har vi ledere i fellesskapet. De er kalt til å tjene på den måten. Bibelen sier: «Vær lydige mot veilederne deres og rett dere etter dem. For de våker over deres sjeler, og skal avlegge regnskap for det. Se til at de kan gjøre det med glede og uten sukk, for ellers vil det ikke være til gagn for dere.» (Heb 13,17) Merk at en slik ledertjeneste ikke skal bygge på stilling og posisjon, men på tjeneste. Virkelig åndelig myndighet kan bare gis til dem som lytter, hjelper, bærer og deler Kristi ord.

Jesus skal være i sentrum i det kristne fellesskapet. Han sitter på sin trone i himmelen, og han er nær hos alle som kaller på ham. Han gir styrke til dem som tjener andre. Den som vil være stor i Guds rike, skal være i tjeneste for enhver. Det er tjeneren som øver innflytelse på andre, og innflytelse er lederskap.

Det er trygt å bøye seg under lederskapet til den som kan styre sin tunge, som viser ydmykhet, som praktiserer å lytte, som er hjelpsom og bærer byrder, og som er trofast i tjenesten med å dele. Slike ledere trenger Guds folk, enten de får fine titler eller ikke.

Når vi tjener hverandre, blir Kristus gjort kjent. Skal vi bli enige om å be Jesus fornye tjenerholdningen blant oss?

OPL264

 

 

Vi vil vise omsorg for hele mennesket og forkynne evangeliet om frelse ved troen på Jesus, med et særlig fokus på områder som er stengt for tradisjonell misjon. Vi gjør det gjennom målrettet bruk av elektroniske og digitale medier nasjonalt og internasjonalt.

Gi en gave

Kontakt oss

38 14 50 20

Bergtorasvei 120,
4633 Kristiansand

post@norea.no

Gavekonto: 3000.63.49494

Vipps-nr: 74066

Org. nr: 931983342

Send oss en melding