Trøst også for skjult sorg
Jeg har sagt det før og sier det igjen: Bibelen sier ikke at de er salige fordi de sørger, men fordi de skal trøstes! Det er jo fint at det finnes trøst. Guds trøst er ekstra god. Det greske ordet for trøst betyr å bli kalt ved siden av. Å trøstes er altså å kalles inn i Guds nærhet, og det er jo fint. Vi vet at der er det salig å være. Men hva når sårene er så gamle, at bare kroppen husker og ikke jeg? Hva når såret er så inngrodd? Kan trøsten oppveie den dype smerten? Jeg kan bare svare for meg selv: JA! Den kan det! Og jeg vet at jeg er ikke alene om å oppleve det slik.
Det umulige er mulig for Gud! Han husker, og kroppen vår husker. Og Gud kan kaste lys over gamle hendelser. Det fjerner ikke det som skjedde. Men Han kan vise oss at Jesus var der sammen med oss og Hans reaksjoner på det vonde som hendte oss. Det sprenger alle begrensninger vi måtte ha. Og så utvider det historien, så man faktisk kan sitte igjen med en opplevelse av en historie om dyrebare skatter og takknemlighet, ikke bare sorg eller smerte. Gud kan skape verdier som langt overgår den smerten vi opplevde!
Og hvis du er den som sørger i dag; ta til deg disse ordene. Du skal bli trøstet! Kom til Han som har all trøst, så Han kan få trøste deg. Og når Han trøster oss, så gjør Han det også for at vi skal kunne trøste andre i den sorgen de opplever, med den trøsten vi har fått. Så enkelt, så vakkert, og så smertefullt.
Av Eli Fuglestad.
TFT 827.
