Et komplisert trekantforhold
Abraham levde med Hagar, som var fra Egypt, og det ble født en sønn. En engel sa at gutten skulle hete Ismael, som betyr Gud hører. Hagar ga til gjengjeld Gud navnet «Du er Gud, den som ser.» I det lå det at Hagar ikke bare var blitt hørt når hun ba, men hun opplevde at Herren viste omsorg for henne, ved å se hvilke behov hun hadde.
Det triste hadde skjedd at da Hagar fødte Abrahams sønn, begynte hun å opptre nedlatende overfor Sara, og, motsatt: Sara ble sjalu på Hagar. Sara krevde at Abraham sendte vekk Hagar og gutten, slik at de skulle gå til grunne. Det måtte ikke bli noen konkurranse mellom de to guttene om arveretten senere, mente Sara.
Da Ismael nesten var død av tørst ute i ørkenen, åpnet Herren Hagars øyne så hun fikk se en vannkilde. Det hun trodde var et livsfarlig sted å oppholde seg, viste seg å være stedet for redningen. Det var ikke et under at kilden plutselig sto der, men et under at Hagar fikk åpnet øynene for frelsen og velsignelsen.
Det var naturligvis stor stas da løftets sønn Isak ble født. Nå var etterslekten sikret gjennom den ene. Men hva så med Ismael?
Abraham var glad i begge sønnene sine og var nok i stor tvil om hva han skulle gjøre. Men Gud talte direkte til Abraham og godkjente at de to kvinnene og sønnene deres skilte lag. Gud skulle selv ta seg av begge. Men menneskelig sett ville nok Ismael i fremtiden føle seg sviktet av faren Abraham.
Det var som om Gud sa: – Etterslekten din, Abraham, skal først og fremst komme gjennom Isak. Han skal bære den spesielle velsignelsen jeg har lovt. Men det betyr ikke at Ismaels etterslekt skal lide eller gå til grunne. De skal også bli et folk, fordi de nedstammer fra deg.
Abraham er blitt far til en mengde folk. (1 Mos 17,5) Men han hadde mange feil. Så den egentlige far er Gud selv, som både hører og ser med omsorg på alle barna sine.
