To brødre (Lukas 15,11-32)
Jesus var en mester og ener i det å fortelle liknelser. Ved hjelp av bilder og situasjoner hentet fra hverdagslivet, prøvde han å forklare hvordan mennesket kunne bli en del av Guds rike og hvilke verdier som skulle gjelde der Gud bestemte. Evangelistene Matteus, Markus og Lukas gir oss mange liknelser om nettopp Guds rike. I kapittel 15 hos Lukas møter vi ikke mindre enn tre liknelser som alle har flere likhetstrekk. Alle tre har noe viktig å si oss om hvordan Gud Far forholder seg til mennesker som ennå ikke er kristne. Den mest kjente av disse, ja, kanskje den videst kjente av alle Jesu liknelser, er den som handler om «den bortkomne sønnen». Den finner vi i Lukas 15,11-32:
«11 Og han sa: En mann hadde to sønner. 12 Den yngste av dem sa til faren: Far, gi meg den delen av boet som faller på meg! Han skiftet da sin eiendom mellom dem. 13 Ikke mange dager senere samlet den yngste sønnen sammen alt sitt og dro til et land langt borte, og der sløste han bort alt han eide i et utsvevende liv. 14 Men da han hadde satt alt over styr, ble det en svær hungersnød i det landet. Og han begynte å lide nød. 15 Da gikk han bort og holdt seg til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på markene sine for å gjete svin. 16 Han ønsket å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt. Og ingen ga ham noe. 17 Da kom han til seg selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har overflod av brød, men jeg setter livet til her av sult. 18 Jeg vil stå opp og gå til min far, og jeg vil si til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. 19 Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine. 20 Og han sto opp og kom til sin far. Men da han ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen. 21 Da sa sønnen til ham: Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke lenger verdig til å kalles sønnen din. 22 Men faren sa til tjenerne sine: Skynd dere! Ta fram den beste kledningen og ha den på ham. Gi ham en ring på hånden hans, og sko på føttene. 23 Hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade! 24 For denne sønnen min var død og er blitt levende, han var tapt og er blitt funnet. Og de begynte å være glade. 25 Men den eldste sønnen hans var ute på marken. Da han gikk hjemover og nærmet seg huset, hørte han spill og dans. 26 Han kalte til seg en av tjenerne og spurte hva dette kunne være. 27 Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far har slaktet gjøkalven fordi han fikk ham frisk tilbake. 28 Da ble han harm og ville ikke gå inn. Men faren gikk ut og talte vennlig til ham. 29 Men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent deg, og aldri har jeg gjort imot ditt bud. Men meg har du aldri gitt et kje så jeg kunne glede meg med vennene mine. 30 Men da denne sønnen din kom, han som ødslet bort formuen din sammen med horer, da slaktet du gjøkalven for ham! 31 Men han sa til ham: Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt! 32 Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.»
Noe verdifullt er tapt
Før Jesus begynner å fortelle de tre liknelsene om den villfarne sauen, den tapte mynten og den bortkomne sønnen, er han i diskusjon med noen fariseere og skriftlærde. Disse irriterer seg over at Jesus bruker tid og krefter på å være sammen med «syndere og tollere», mennesker utenfor Guds rike. «Denne mannen tar imot syndere og eter sammen med dem!» (v.2). Dette uttrykket var ikke sagt for å hedre og takke Jesus, nei, snarere tvert imot. Men nettopp da, i denne diskusjonen, fortalte Jesus liknelsene om sauen og mynten som ble mistet samt sønnen som tullet seg bort fra faren. Jesus ønsket å fortelle fariseerne og de skriftlærde at noe verdifullt for Gud hadde kommet bort.
En sau, en mynt eller en sønn har alle verdi for den som har mistet det. Noe av stor verdi for eieren mangler. For de religiøse lederne på den tiden hadde «syndere og tollere» åpenbart liten verdi. Fariseere og skriftlærde skjønte ikke hvorfor de skulle investere tid og krefter på slike mennesker. Så lenge de er ute av syne, så er de ute av hjerte. Slik tenkte og praktiserte den religiøse eliten i Israel. Men, for Jesus hadde disse menneskene interesse og betydning.
Mennesker som ennå ikke kjenner Jesus har verdi for Gud Far. Han har skapt dem, og på korset gav Jesus sitt liv for alle salgs syndere.
Å være i letemodus
Et annet likhetstrekk vi finner mellom de tre liknelsene, er at det som har kommet bort utløser en leteaksjon. Bonden leter til han finner sauen. Kvinnen lyser og rydder helt til hun finner mynten som har falt på gulvet. Og far, han står og speider etter sønnen som har gått seg bort, for å se om han ikke snart kommer tilbake.
I den siste liknelsen, om de to sønnene, har et barn kommet bort. Bare de som har opplevd at barnet sitt har tullet seg bort, vet noe om hva det utløser av redsel og leteaksjoner. Derfor er Gud i «letemodus», alle dager, hele tiden. Han speider etter bortkomne sønner og døtre som har valgt den brede vei framfor den smale sti, som har valgt verdens gleder framfor å søke et liv i etterfølgelse av den korsfestede Kristus. Gud gir aldri opp håpet om at mennesket skal våkne opp av syndens sløvende søvn, innse sin fortapte stilling og så vende blikket og hjertet hjemover.
I de to første liknelsene møter vi en sauebonde og en husmor som aktivt søker det som har kommet bort. I liknelsen om den fortapte sønn står det ikke direkte at faren var ute og lette etter sønnen. Men, Guds lengtende hjerte framstilles på følgende måte: «Men da han [gutten] ennå var langt borte, så hans far ham, og han fikk inderlig medynk med ham. Han løp ham i møte, falt ham om halsen og kysset ham igjen og igjen.» (v.20).
Gud synes inderlig synd på sitt fortapte barn. Han vil ikke at noe menneske skal gå fortapt. Gud har ikke behag i at den ugudelige skal dø. Han vil at den som lever borte fra ham skal vende om fra sin synd og leve med og for ham. (Ezekiel 33,11).
Når Jesus forteller denne liknelsen sammen med liknelsene med sauen og mynten, så har han en tilhørerskare av både egne disipler samt fariseere og skriftlærde. Til de jødiske religiøse lederne vil Jesus si at om de ikke er i letemodus overfor de utenfor Guds rike, så skal de vite at Gud kontinuerlig søker å frelse også de som vi ikke uten videre synes passer inn i de troendes flokk.
Syndsbekjennelse
Den bortkomne sønnen hadde planlagt nøye og ordrett hva han ved hjemkomsten skulle si til faren: «Far, jeg har syndet mot himmelen og mot deg. Jeg er ikke verdig lenger til å kalles sønnen din. La meg få være som en av leiefolkene dine.» (v.18-19). Trolig gikk han og pugget disse setningene utenat mens han var på hjemvei. I møte med faren fikk han stotret de fleste ordene fram. Men, faren var mer interessert i gutten enn bekjennelsen. Gutten ble tatt imot som sønn og ikke som en tjener.
Viljen til å bekjenne sine synder viser at sønnen hadde møtt sannheten om sitt eget liv. Bibelteksten fra Lukas 15 bruker ordene at han kom til seg selv (v.17). Uttrykket er en annen måte å si at han kom til sannhets erkjennelse om sin fortapte og elendige stilling.
Skal vi komme til Gud, skal vi ønske å bryte opp fra veien bort fra Jesus, så trenger vi først å se sannheten i øynene om at vi ikke kan leve sammen med Den hellige hvis vi ikke vender oss bort fra et liv fylt av synd, lyster og egoisme. Den bortkomne sønn innså heldigvis dette. Han omvendte seg og vendte nesa hjemover.
Sure storebrødre
Jesus avslutter liknelsen i Lukas 15 med å fortelle om den eldste sønnen som hele sitt liv hadde vært hjemme i farshuset og ikke hadde gjort farens vilje imot. Vi leser og hører at denne sønnen ikke tar del i gleden over at yngstebroren har kommet hjem. Han ble sur, stående utenfor og gikk ikke inn til festen. Faren kommer så og taler mildt og kjærlig til ham. Likevel fortsetter han med å anklage faren for å ha gjort godt imot den yngste sønnen som bare hadde gjort dumme saker og sløst bort familiens formue.
Den eldste sønnen framstilles av Jesus på denne måten for å vise noe grunnleggende som fariseerne og de skriftlærde ikke hadde forstått.
For det første hadde de ikke forstått dybden i Guds nåde. Tilgivelse og nåde er ikke noe vi får og oppnår når vi ved våre gjerninger og våre valg har gjort oss fortjente til det. Den yngste sønnen fortjente ikke godheten faren viste. Nei, men nåden erfarer vi når Gud gir oss det vi ikke fortjener, men i stedet det vi behøver; nemlig hans godhet.
For det andre hadde de religiøse lederne ikke innsett både sjalusien og selvgodheten de var preget av. De unte ikke store syndere å få oppleve Guds godhet, en godhet de selv mente de hadde gjort seg fortjent til.
Men, Gud overrasker også fariseerne og de skriftlærde ved å tegne et bilde av en Gud som også vil vise sin godhet overfor sure storebrødre. «Barn, du er alltid hos meg, og alt mitt er ditt!» sier faren (v.31). Den hjemværende sønn hadde blitt blind for alle Guds gode gaver han daglig kunne ta del i. Han glemte å glede seg over hverdagsnåden. Samtidig måtte han lære å glede seg over at også «store syndere», i menneskers øyne, kunne oppleve Guds nåde og det nye livet. «Men nå burde vi fryde oss og være glade, fordi denne broren din var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.» (v.31-32).
BS 2243
Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:
- Hvilke likhetstrekk finner du/dere mellom de tre liknelsene i Lukas 15 (sauen, mynten, sønnen)?
- Hva tror du/dere gjorde at «tollere og syndere» ikke hadde verdi for fariseerne og de skriftlærde?
- Hvordan markerer og viser Jesus at fortapte syndere har verdi for Gud?
- Hvordan blir Guds lengtende hjerte framstilt i liknelsen om den bortkomne sønnen?
- Tenk over/samtal om hva den enkelte må gjøre for at vi i større grad kan få lyst til å invitere nye og annerledes mennesker enn oss selv inn i våre menigheter.
- På hvilke måter står vi som i mange år har bekjent oss som kristne i fare for å ligne den eldste sønnen? Og, hva kan vi gjøre for å unngå å ha de samme holdninger som den eldste sønnen?
Svein Anton Hansen, Bots- og bededag, publ. 26.okt. -22
