To menn, to ulike selvbilder og gudsbilder (Lukas 18,9-14)

Hvem er jeg? Hvordan ser andre på meg? Hva tenker Gud om meg og hvem er jeg i hans øyne? Det handler om identitet; å vite hvem man er. Vi kan enten ha et rimelig riktig bilde av oss selv, eller tenke for stort eller smått om hvem vi er. Mange strever med for lavt selvbilde, de misliker den personen de ble skapt til. Andre står i fare for å lage seg et oppblåst selvbilde, tenke for store tanker om sin egen person og betydning. Forhåpentligvis kan de fleste av oss få og leve med et avklart selvbilde, en sunn identitet.

I bibelteksten fra Lukas 18,9-14 møter vi to menn, to ulike selvbilder. Den ene, en fariseer tenkte for store tanker om hvem han var i Guds øyne. Den andre, som jobbet som toller, hadde begynt å forstå sannheten om seg selv, om sin egen identitet. Sakte men sikkert gikk det opp for ham at han var en synder. Og, det er ikke et dumt sted å starte når vi skal forstå hvem vi virkelig er.

«⁹ Jesus fortalte også denne lignelsen til noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre: ¹⁰ To menn gikk opp til templet for å be. Den ene var en fariseer og den andre en toller. ¹¹ Fariseeren stod for seg selv og bad slik: Gud, jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker: røvere, urettferdige, horkarer – eller som denne tolleren. ¹² Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener. ¹³ Men tolleren stod langt borte. Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig! ¹⁴ Jeg sier dere: Denne gikk rettferdiggjort hjem til sitt hus, ikke den andre. For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.»

Mennesker med feil holdninger
Lignelsen som Jesus her forteller, har en spesifikk gruppe som mottakere. Han taler til mennesker med feil holdninger; «noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre.» (v.9). Ingen av oss ønsker å tilhøre denne gruppen. Ingen vil innrømme at denne lignelsen er myntet på personer som meg selv. Ingen bibelgruppe er startet til minne om fariseeren i templet. Ingen Facebook-gruppe heter: «Vi som støtter fariseeren i templet.» Men kanskje er vi innom denne gruppen mennesker litt oftere enn vi liker å innrømme? Hvilke holdninger har jeg til folk som ikke lever like moralsk godt som jeg tror jeg selv lever? Hvordan møter og omtaler jeg mennesker som har andre meninger og har gjort andre moralske valg enn de valg jeg mener er riktige?

Motiver for å gå til Guds hus
«To menn gikk opp til templet for å be.» Ja, hvilken god start på fortellingen! Begge viser en religiøs iver og har valgt å bruke tiden sin godt. Vi trenger å spørre oss noen ærlige spørsmål: Hvorfor går jeg til Guds hus? Går jeg for å be eller for «å stemple inn» og bli sett og regnet med? Går jeg kun av gammel vane, eller kanskje for å pynte på dårlig samvittighet for tvilsomme valg jeg har gjort tidligere i uken? Både fariseeren og tolleren hadde edle religiøse motiver for å gå til Guds hus. Begge oppsøkte Guds hus for å be til Herren. Likevel skulle noen dypereliggende holdninger straks bli avslørte.

Å være noe du ikke er
Fariseeren vi leser om trodde det meste i livet fungerte godt. Forholdet til Gud bekymret han seg lite for, siden livet han levde måtte behage Gud og tilfredsstille skaperens standarder; trodde han. Synder som andre slet med, nei, de kjente han seg fri og løst fra. Fariseeren baserte sin identitet på å sammenligne seg med andre, aller helst de som levde dårligere enn ham selv. I så fall står hovmodet og banker på døren. Til forskjell fra røvere, urettferdige, horkarer og tollere, mente han seg å tilhøre de som kunne smykke seg med merkelappen «rettferdige». I egen selvbevissthet bar han med seg identiteten «rettferdig» da han gikk inn i templet. Det han ikke visste var at i Guds øyne gikk han ut som en synder, akkurat med samme identitet som da han kom til Guds hus.

Den andre mannen i bibelteksten fra Lukas 18 var toller av yrke. Materielt sett hadde han det godt. Klær og mat skapte ikke nødvendige bekymringer i hverdagen. I stedet bekymret han seg over hvordan Gud så på ham, hvem han innerst inne var som menneske. Han kom til templet, Guds hus, med et bøyd hode. Han stod på avstand fra alteret. «Han ville ikke engang løfte øynene mot himmelen, men slo seg for sitt bryst og sa: Gud, vær meg synder nådig!» (v.13).

Tolleren identifiserte seg som en synder. Og paradoksalt nok, nettopp dette ble hans redning. Bibelteksten sier at han gikk hjem rettferdiggjort for Gud. Erkjennelsen av å være en synder skapte behovet for tilgivelse og Guds nåde. Bønnen «vær meg synder nådig» makter å omskape mennesker til å være og stå rettferdige for Gud.

Det er langt fra sikkert at tolleren visste at han ved denne bønnen hadde fått en ny identitet overfor Gud. Forhåpentligvis ville det gradvis gå opp for ham at han nå hadde blitt noe han i utgangspunktet ikke var. Den selvrettferdige fariseeren gikk hjem som en synder, mens den syndige tolleren gikk hjem med et ordnet forhold til Gud. Han hadde fått en ny identitet: rettferdig.

Synder og eller rettferdig?
Bibelen snakker mye om synd og nåde, tilgivelse og det å bli rettferdig for Gud. Ikke minst skriver apostelen Paulus mye om disse temaene i sine brev. Men også Jesus berører disse begrepene, slik som her i teksten fra Lukas 18. Hvordan skal vi forstå denne fortellingen, samt tenke om vår identitet både før og etter vi kom til tro på Jesus?

For det første er alle mennesker syndere fra unnfangelsen av. Vi fødes med en syndig natur som verken kan eller vil elske Gud. Vi blir ikke syndere fordi vi gjør masse synder. Nei, vi synder fordi vi av naturen er syndere. (Efeserne 2,3).

For det andre sier Bibelen at den som lever med uoppgjorte synder blir i Guds øyne betraktet som en synder. Fariseeren i bibelteksten faller inn i denne kategorien. Når ikke-kristne mennesker omtales som syndere, betyr ikke det at de er onde mennesker som gjør ekstra mye galt. Nei, «synder» er Bibelens betegnelse på alle som ikke tror på Jesus.

For det tredje bruker Bibelen betegnelsen «rettferdig» om den som har kommet til tro på Jesus. Min nye identitet som kristen er å se meg selv som rettferdig. Et rettferdig menneske har gått fra å være en synder til å bli en tilgitt synder, en frelst synder. Da tolleren gikk ut fra templet bar han fortsatt med seg et syndig hjerte. Men nå var han i Kristus blitt erklært å være rettferdig for Gud. Derfor kan vi si at en kristen er en synder som har fått sine synder tilgitt, mens en ikke-kristen er en synder med uoppgjorte synder. Selv apostelen Paulus omtalte seg selv som «den største av alle syndere» selv etter han hadde blitt kristen og rettferdig (1.Tim.1,15). I troen på Jesus er vi som kristne samtidig syndere og rettferdige.

Holdninger til andre
Har du tenkt gjennom hva du er glad for at du ikke er, hvilken gruppe mennesker du er fornøyd med at du ikke tilhører? Sannsynligvis vil vi gi ulike svar på dette spørsmålet. Poenget er ikke primært hva vi svarer, men hvilken holdning vi viser overfor de menneskene vi ikke kan eller vil identifisere oss med. Problemet til fariseeren var ikke at han var mot å stjele, drive hor og gjøre urett. Nei, problemet var at han så ned på og foraktet mennesker som levde annerledes enn ham selv. Det var ikke plass for «nåde» i fariseerens hjerte, bare å sammenligne andre med sin egen oppfyllelse av Guds Lov. Mangel på nåde og det at vi sammenligninger oss for mye skaper bare harde hjerter. Tolleren lot være å sammenligne seg. I stedet ropte han etter nåde fra Gud. Derfor avslutter og konkluderer Jesus denne lignelsen med advarende å si: «For hver den som opphøyer seg selv, skal fornedres. Men den som fornedrer seg selv, skal opphøyes.» (v.14).

Selv ble Jesus en som opplevde å bli fornedret. På Golgatas kors opplevde han fornedrelsen, for så etter tre dager å bli opphøyet ved sin oppstandelse fra de døde. (Fil.br.2,8-9). Alt dette skjedde for synderes skyld, for å gi oss en ny identitet. Slik har en troende fått et nytt selvbilde, og gjennom det også et nytt gudsbilde. Vi kan se oss slik Gud ser på oss – som tilgitte syndere, som rettferdiggjorte mennesker overfor den hellige og rene Gud.

BS 2443

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• På hvilke måter kan du kjenne deg som mottaker for denne lignelsen?
• Tenk over/samtal om ulike motiver og grunner for å gå til Guds hus.
• Hvordan kan vi si at både tolleren og fariseeren var noe de ikke var? Hva var de og hva ble de til?
• Martin Luther snakker om at vi som kristne er «samtidig synder og rettferdig». Hvordan kan det henge sammen å ha to identiteter?
• Hva tror du/dere må til for at vi kan ha en holdning med «nåde» overfor andre mennesker?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren