Verdens lys åpner blindes øyne (Johannes 9,1-7.35-38)
I kapittel 9 hos evangelisten Johannes leser vi en lang og spennende historie om en mann som var født blind. Faktisk, ingen andre steder i det nye testamentet har vi et eget kapittel som kun handler om en enkelt syk mann og hans møte med Jesus. Dette møtet snur opp-ned på livet hans. Hele 41 vers hos evangelisten Johannes er viet denne fortellingen. Vi møter et stort og spennende persongalleri; den blindfødte og hans foreldre, hans naboer og fariseere, disiplene og Jesus selv. Alle gir farger og liv til diskusjonen og dramatikken i fortellingen.
Her skal vi se på de syv første versene samt versene 35-38 i kapittel 9: «1 Da han gikk videre, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene hans spurte ham: Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind? 3 Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet. Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham. 4 Jeg må gjøre hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide. 5 Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys. 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget en deig av spyttet og smurte deigen på øynene hans. 7 Og han sa til ham: Gå og vask deg i dammen Siloa! – det betyr: utsendt. Han gikk da bort og vasket seg, og kom tilbake seende ... 35 Jesus fikk høre at fariseerne hadde kastet ham ut av synagogen. Da Jesus hadde funnet ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? 36 Mannen svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham? 37 Jesus sa til ham: Du har sett ham. Han som taler med deg, han er det. 38 Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse.»
Hvem har skylden?
Mens Jesus og disiplene vandrer rundt i Jerusalem møter de en mann, født blind. Når disiplene oppdager mannens tilstand, utbryter de: «Rabbi, hvem har syndet, han eller foreldrene hans, siden han ble født blind?» (v.2). Vi synes naturlig nok en slik reaksjon fra disiplene virker snedig, nærmest som en overreaksjon. Ingen i dag vil skylde på synd eller dårlige moralske valg som grunn for at noen fødes blinde eller med andre defekter eller sykdommer. Men hos jødene den gang var ikke dette en så unaturlig reaksjon.
Samtidig så ligger det ikke så langt fra enkelte av oss å spørre om vi har gjort noe galt eller om Gud vil straffe oss for synder vi har gjort, når vi opplever ulykker eller vi blir syke. - Hvorfor opplever jeg dette Gud? - Har jeg gjort noe galt siden du tillater at dette skjer meg? Vi leter så fort etter årsaker og hva eller hvem som har skylden når noe vanskelig inntreffer. Dette kan skyldes at vi bærer på et gudsbilde av en Gud som lar alt vanskelig i livene våre være en straff for noe galt vi har gjort, bevisst eller ubevisst.
Jesus avviser disiplenes spørsmål. «Jesus svarte: Verken han eller foreldrene hans har syndet.» (v.3a). Jesus leter ikke etter årsaker til sykdommer. Han ønsker i stedet å få disiplene til å forstå sykdommens hensikt. «Men det er skjedd for at Guds gjerninger skulle åpenbares på ham», er Jesu kommentar til disiplenes spørsmål. (v.3b). Uttrykket «Guds gjerninger» i dette bibelverset skal vi ikke forstå dithen som om Gud ville at mannen skulle være blind. I stedet sikter uttrykket til det underet som straks skal skje med mannen.
Lyset overvinner mørket
Jesus fortsetter med å si at han er kommet for å gjøre Guds gjerninger «så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide. Mens jeg er i verden, er jeg verdens lys.» (v.4). Også i det foregående kapittelet (Johannes 8,12) sier Jesus at han er «verdens lys». Som Guds lys i verden fortrenger han mørkets makt og innflytelse. Jesus gjør både åndelige og fysiske blinde seende; gir de synet tilbake. Noen personer og grupper i denne fortellingen var og forble åndelige blinde. Fariseerne, de jødiske lederne ønsket ikke å åpne sine øyne for Jesus som Guds lys.
Videre - både mannens foreldre og naboer ble levende i en slags mellomtilstand mellom lys og mørke, mellom dag og natt. De klarte eller torde ikke å innse at Gud ved Jesus hadde gjort et under.
Når vi leser hele kapittel 9 hos Johannes, så vil vi klart få øye på spenningen og konflikten som utspiller seg. Få klarer å holde seg nøytrale til Jesus. Enten blir han møtt med hat, eller så elsker folk ham. Enten blir Jesus beskyldt for å være en synder og forfører, eller så faller folk ned for ham i tilbedelse og bekjenner ham som Guds Sønn. Få klarer over tid å leve i en gråsone i forhold til Jesus. De som ikke velger ham som verdens lys, de forblir i mørket.
Spytt og vasking
Evangelisten Johannes fortsetter med å skrive at Jesus spytter på jorden, at han lager en deig som han smører på øynene til den blinde. Så sier Jesus: «Gå og vask deg i dammen Siloa!» (v.7). Mannen går så bort og vasker seg. Han kommer seende tilbake.
Vi har et titalls med helbredelsesfortellinger hos de fire evangelistene i det nye testamentet. Men kun her, og to steder hos Markus (7,31-37 og 8,22-26), finner vi denne detaljen at Jesus tar spytt på en blind sine øyner eller en døv sin tunge. Disse tre fortellingene er særstoff, dvs. at de kun finnes ett sted, at ikke flere av evangelistene har skrevet samme historie. Jeg tror ikke vi skal legge noen dypereliggende mening i dette med «spytt» enn at Johannes og Markus tok med også en slik detalj i sine helbredelses-fortellinger. Vi har med øyenvitner å gjøre, som nøyaktig i de små detaljer skildrer hva de opplevde.
Den blinde mannen i Johannes 9 lystrer Jesu ordre om å gå å vaske seg i Siloa-dammen. Der blir han frisk, han får se for første gang. Jesus kunne selvfølgelig gjort mannen frisk da de møttes. Når Jesus ber han gå til Siloa-dammen, så vil han teste mannens lydighet og tro på Jesu ord. Gåturen til Siloa-dammen blir en trosprøve for den blinde. Kanskje måtte han gå dit uten en ledsager. Men han var fast bestemt på å ta Jesus på ordet, å være lydig mot ordren fra Guds Sønn. Lydigheten resulterte i helbredelse og to friske øyne.
Tro og tilbedelse
De syv første versene i denne fortellingen handler om disiplenes spørsmål om årsaken til at mannen var blind, samt at vi får høre om selve helbredelsen. Etter dette kommer et lengre parti (v.8-12) hvor vi leser om samtalen den nå seende mannen har med sine naboer. Videre hører vi om fariseernes samtale med mannen selv og hans foreldre. (v.13-23). Et nytt klimaks i fortellingen inntreffer i det fariseerne blir så sinte på grunn av det som har skjedd, at de kaster mannen ut av synagogen. (v.24-34). Etter dette leser vi samtalen mellom mannen og Jesus, når de møtes igjen etter helbredelsen. «Da Jesus hadde funnet ham, sa han: Tror du på Guds Sønn? Mannen svarte: Hvem er han, Herre, så jeg kan tro på ham? Jesus sa til ham: Du har sett ham. Han som taler med deg, han er det. Han sa: Jeg tror, Herre! Og han falt ned for ham i tilbedelse.» (v.35-38).
Han som ble «kastet ut» av synagogen, han blir «funnet» av Jesus og ført inn i Guds familie. Der fariseerne støtet noen fra seg, der tok Jesus imot et ensomt og søkende menneske. Det måtte oppleves stort for mannen å bli helbredet for blindheten. Samtidig, Jesus ser lengre. Friske øyne vil ikke berge mannens liv for evigheten. Derfor går Jesus rett på sak og utfordrer den nå seende mannen til å tro på verdens frelser; Guds Sønn.
I noen bibelutgaver står det «Tror du på Guds Sønn?» (Norsk Bibel), mens andre oversettelser skriver: «Tror du på Menneskesønnen?» (Bibelselskapet). Uttrykket «Menneskesønnen» står i de eldste håndskriftene, mens det som kalles «flertallstekstene» bruker uttrykket «Guds Sønn». Vi trenger ikke gjøre et for stort poeng ut av at ulike fragmenter og tekstruller bruker ulike uttrykk om Jesus. For også når Jesus selv omtaler seg som «Menneskesønnen», så gjør han det for å understreke sitt guddommelige opphav (Daniel 7,13).
Den blindfødte trengte å bli kjent med, å komme til tro på Jesus både som «Guds Sønn» og som «Menneskesønnen». Nå hadde han fått synet i gave. Ett av de første mennesker hans friske øyne stirrer på, er verdens frelser. Den nå seende mannen reagerer med å kaste seg ned for Jesu føtter. I takk og med tilbedelse bøyer han seg for han som er utsendt fra Gud; Guds Sønn, Menneskesønnen.
Før og etter
Vi kan prøve å leve oss inn i denne fortellingen. La oss tenke oss at vi etter alt som hadde skjedd selv hadde møtt mannen. Så hadde vi spurt han om hvem han mente Jesus var, hva Jesus hadde gjort for ham. Kanskje ville han da ha svart: «Jeg var blind, så møtte jeg Jesus, og nå ser jeg!» (Joh.9,25). Et møte med Jesus skapte et «før» og et «etter» i mannens liv. Åndelige blinde mennesker, syndere som oss, vil også erfare et «før» og et «etter» i møte med «verdens lys», Jesus Kristus.
I møte med Guds lys ser vi for det første sannheten om oss selv. Vi er syndere, åndelige blinde uten evne til å få øye på Jesus som Guds Sønn og verdens frelser. Men for det andre får vi i Guds lys også se hvem Jesus virkelig er. Han er Guds Sønn som helbreder. Han er Menneskesønnen som ble verdens frelser.
BS 2446
Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:
- Hvorfor tror du/dere at disiplene i det hele tatt spør om hvem som har syndet, når de møter den blindfødte mannen?
- Hva mener Jesus med uttrykket «Guds gjerninger»?
- Les gjerne hele kapittel 9 og se etter hvem av de vi møter i fortellingen som lever i mørket, i en gråsone eller i lyset. Hvem av disse kan du kjenne deg igjen i?
- Hvilke ulike reaksjoner på Jesus møter vi hos de samme menneskene?
- Har du, og hva er i tilfelle ditt «før» og et «etter» i møte med Jesus?
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
