Skriften alene, men ikke helt alene

«Skriften alene» sammen med uttrykkene «nåden alene», «troen alene», «Kristus alene» og «Guds ære alene» gir oss en forståelse av hva som ble kjempet fram i reformasjonen for 500 år siden. Med uttrykket «Skriften alene» ville reformatorene understreke Bibelen som eneste regel for liv og lære. 
 Vi kan være trygge på at Bibelen, Guds Ord er klar og tydelig nok når den uttaler seg om hvem og hvordan Gud og mennesket er. Bibelen fremstår på ingen måte utydelig når den peker på troen på Jesu frelsesverk som grunnlaget for at vi kan få et personlig forhold til Gud Skaper. 

Skriften aldri helt alene
Uttrykket «Skriften alene» betyr ikke «Skriften helt alene». Bibelen kommer aldri «alene»! Vi tolker alltid det vi leser. Og, Bibelen skal tolkes og så forkynnes! «Forkynn Ordet, stå klar i tide og utide, vis til rette, tal til tukt og tal til trøst, med all tålmodighet og iherdig undervisning!» sier Paulus i 2.Tim.4,2. Jeg har ikke gjort jobben min ved bare å lese Ordet høyt. Først lese, så be over det jeg har lest, tolke det for så å anvende og forkynne det både for meg selv og andre.
Alle leser vi Bibelen med briller. Med det mener jeg at vi leser Guds Ord i lys av den kristne sammenheng og teologiske tradisjon vi tilhører. Jeg leser bibelordene med lutherske briller. Andre leser det med baptistiske, katolske eller andre konfesjonelle briller. 
Vi ser stykkevis og delt. Inge treffer «innertier» med all sin bibeltolkning. Det finnes en 2000-årig kirkehistorie. Ingen kan hoppe over historien og si at man bare forholder seg til Bibelen. Ingen av oss fødes inn i et kirkehistorisk vakuum. 

Alene med Skriften?
«Skriften alene» betyr heller ikke «alene med Bibelen». Med det mener jeg at vi leser og tolker Bibelen sammen, som kirke, som trossamfunn. Min personlig forståelse av bibelteksten trenger jeg å sjekke med den kristne kirkes forståelse gjennom 2000 år. Hvis jeg oppdager at min tolkning både er ukjent og original, så trenger jeg trolig å justere min tolkning ut fra hvordan kristne har forstått dette i århundre. Hvis vi ikke leser og tolker Bibelen sammen, ender vi med «min Jesus», «det som er sant for meg» eller «for meg betyr dette at jeg kan ...». Vi ender i et massivt og subjektivt bibelkaos.

Jeg tror altså det finne to grøfter. I den ene grøften sidestiller man kirketradisjonen med Bibelen. Katolsk tro og lære har havnet der. I den andre grøften ligger de som tror at enhver kristen finner sin egen sannhet i Bibelen. Nei, vi tolker og forstår Bibelen sammen. Peter sier: «For dere vet først og fremst dette, at ikke noe profetord i Skriften er gitt til egen tydning.» (2.Pet 1,20). Alternativet til «egen tydning» er en felles tolkning. Hvordan en felles fortolkning skal skje i praksis, er ikke alltid like enkelt å få til. 

Hva er spesielt med Skriften?
Vi snakker om Bibelen som «Guds Ord». Altså, at Gud selv snakker til oss i og gjennom Bibelen. 
«Hver bok i Skriften er innblåst (innåndet) av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd. ...» skriver Paulus i 2.Tim.3,16. Bibelen framstiller seg selv som det inspirerte Ordet. At Gud selv er den egentlige forfatteren til Bibelen, gjør bøkenes bok spesiell framfor alle andre bøker i verden. 
Videre er Bibelen særegen fordi den forkynner sannheten om alt den uttaler seg om, til alle tider. Mye av populærlitteraturen ender som døgnfluer. Bibelen derimot er tids- og kulturuavhengig når den taler om hvem Gud og mennesket er og hva som bor i oss mennesker.
Skriften er troverdig, noe som betyr at den er tro verdig. Vi kan ha tillit til Guds Ord.

Videre stråler en egen kraft ut av de 66 bøkene i det gamle og det nye testamentet. Bibelens ord er kraftfulle. Ordene kan skape og gjenføde. Skriften og Den Hellige Ånd virker sammen. Når Bibelen leses og høres, så virker Ånden i våre hjerter. Den Hellige Ånd overbeviser oss om at det virkelig er Guds Ord vi leser og hører. Jo mer vi fyller oss med Bibelen, jo mer åndsfylte kristne blir vi. Og, jo mer åndsfylt jeg blir, jo mer ønsker jeg å bruke tid på Bibelen. 

Øyenvitner
Bibelen består av 66 bøker skrevet av litt færre forfattere. Noen av forfatterne kaller vi for apostler.
En apostel var en slags utsending som hadde til oppgave å tale hva hans konge befalte han skulle si.
Slik skal vi også tenke om Bibelen. Kongenes konge gav selv apostlene beskjed om å skrive ned hans eget ord. Når vi leser hva apostlene skrev, så hører vi egentlig Jesus selv tale. Vi sier at apostlene taler med apostolisk autoritet. De var øyenvitner til Jesu liv. Som Peter selv sier det: «For det var ikke kløktig uttenkte eventyr vi fulgte, da vi kunngjorde dere vår Herre Jesu Kristi makt og gjenkomst, men vi hadde vært øyenvitner til hans storhet.» (2.Pet.1,16)
Øyenvitnene var kalt av Jesus til et særskilt oppdrag, å skrive ned Guds Ord. De skulle forklarer Jesu død og oppstandelse for oss; at Jesus døde for våre synder, at ved Jesu død har Gud straffet og sonet for synden. 
Når vi leser hva Paulus, Peter, Johannes og de andre forfatterne skrev, så skal vi tenke at her møter vi Guds tanker og ikke først og fremst menneskers ord om noe guddommelig. 

Les også «Skriften alene holder»

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren

BB 022