Be til Herren Gud for byen! (Jeremia 29,4-7)

Hva kan mennesker i det 21.århundre forstå og lære av et brev skrevet for over 2.500 år siden? Profeten Jeremia i Det gamle testamentet skrev for så lenge siden et brev til mennesker som levde i en annen kultur og under andre politiske forhold enn nordmenn gjør i våre dager. Har ordene profeten førte i pennen fortsatt gyldighet, og kan de fortsatt si oss noe om hvordan Herren Gud vil vi skal forholde oss til tiden vi lever i og de menneskene vi omgir oss med i hverdagen?

Jeremia fikk gjennom sin levetid oppleve at det store og stolte jødiske folket gradvis mistet både politisk innflytelse, men enda verre også den åndelige og moralske styrken. Etter generasjoner med moralsk forfall, hvor det ikke manglet på advarsler gjennom profeter Gud sendte, valgte Herren Gud til slutt å sende folket i fangenskap til Babylon. Kong Nebukadnesar førte bort jødene fra Jerusalem og Juda til sitt Babylonske rike.

Til dette folket i fangenskap skriver så profeten Jeremia sitt brev. Hele brevet kan vi lese i kapittel 29 i profetboken. Innledningen på brevet går som følgende:

«⁴ Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud, til alle dem som jeg har ført bort fra Jerusalem til Babel: ⁵ Bygg hus og bo i dem! Plant hager og spis deres frukt! ⁶ Ta dere koner og få sønner og døtre. Og ta koner til deres sønner og gift bort deres døtre, så de kan føde sønner og døtre. Bli tallrike der, og bli ikke færre! ⁷ Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.»

En Gud som straffer
Selve brevet er altså mye lengre enn disse versene. Det har egentlig heller ikke Jeremia som opphavsmann, men er skrevet av Gud selv. Profeten starter ikke med å skrive: «Nå skal dere høre hva jeg mener», men «Så sier Herren, hærskarenes Gud, Israels Gud» (v.4).

Brevet innledes med at Herren Gud presenterer seg som en Gud som straffer. Brevet ble stilet: «til alle dem som jeg [Herren] har ført bort fra Jerusalem til Babel» (v.4). Altså, dypest sett bak det storpolitiske spillet, stod Herren Gud som den som førte jødefolket bort fra sitt land. Det jødiske folket var rikt velsignet på alle måter. Som Paulus skriver om jødenes åndelige fordeler: «Dem tilhører barnekåret og herligheten og paktene og lovgivningen og gudstjenesten og løftene. Dem tilhører fedrene ...» (Rom 9,4-5a). Abraham og hans etterkommere, lovgiveren Moses, kong David m.fl. var alle tidligere stormenn i det jødiske folks historie. Herren hadde også gitt dem Loven og tempeltjenesten. Denne rike velsignelsen førte også et stort ansvar med seg, som dessverre folket i liten grad tok konsekvensene av. Et gradvis moralsk og åndelig forfall førte til en uunngåelig storpolitisk kollaps. Først måtte Nordriket (10-stammeriket) ta sin straff da assyrerne i 722 f.Kr. utslettet deres hovedstad Samaria. Så ble det Sørriket, Juda-riket, som måtte kapitulere og gå i fangenskap da Jerusalem ble inntatt av Babels konge Nebukadnesar i perioden 597-586 f.Kr.

Sett i ettertid måtte jødefolket innrømme at Herren Gud brukte hedenske konger og folkeslag til å straffe sitt eget folk. Syndes lønn ble eksil i et annet og fremmed land, og en delvis utslettelse av folket. Jødene fikk erfare sannheten i det Paulus skriver, at «syndes lønn er døden» (Rom 6,23). Profeten Jeremia hadde over flere år forkynt at hvis folket ikke vendte om fra sitt syndige liv, så ville en dag den uunngåelige dommen komme. Men folket ville ikke høre på ham, langt mindre omvende seg.

Der du er!
Herren har noe viktig å si til jødefolket som har blitt tvangsflyttet til Babylon. Han ber folket om å bygge og bo i det nye landet. De skal slå seg til ro i byen Babel, skaffe seg arbeid, gifte bort barna sine, og være gode samfunnsborgere. De skal også huske å be for de andre folkeslagene som bor i byen. «For når det går byen vel, så går det dere vel» (v.7) er Guds oppmuntring og oppfordring til jødefolket.

Det er som om Gud vil minne det bortførte jødefolket på å være til stede i livet akkurat der de nå befinner seg. Drømmen om og lengselen tilbake til det som en gang var i Jerusalem og Juda, kunne fort komme til å legge et mismodighetens slør over hverdagslivet. Eller at folket bare passivt ble sittende å vente på en utfrielse og en bedre framtid som forhåpentligvis en dag ville komme.

Mange kristne kan også i dag komme til å tenke at det virkelige livet finnes et sted der framme. Gud har gode tanker og et kall for livet mitt, men først må jeg bli ferdig med utdannelse, få meg en familie og finne riktig bosted. Så, en gang der framme, vil nok Gud vise meg hva som er hans vilje med livet mitt. Når bare alt dette er på plass, da har Gud tanker for hva jeg skal bruke livet mitt til.

Nei, det er ikke slik det forholder seg. Gud vil at vi skal leve livet med ham akkurat der vi nå er, ikke der vi synes vi burde være eller kommer til å være om noen år. Jesus vil være til stede i alle livets situasjoner, om jeg er enslig eller gift, om jeg studerer, arbeider eller er arbeidsledig, om jeg er frisk eller om sykdom setter begrensninger i livet mitt.

Gud oppfordret jødene den gangen, og oppfordrer kristne i dag til å være gode samfunnsborgere. Be for byen og søk fred og framgang for byen eller bygda du bor i. Det er som om Gud sier: engasjer deg i veldedighetsarbeid og politikk, engasjer deg i frivillig arbeid, bygg også gudshus hvor dere kan be, drive barne- og ungdomsarbeid og samles for å lese og høre fra Guds ord.

En Gud for hverdagen
Profeten Jeremia ber folket som er bortført til Babylon om å slå seg til ro og gjøre det beste ut av situasjonen de er kommet i. I stedet for passivt å sette seg ned og vente på muligheten å vende tilbake til Jerusalem, så skal de bygge sine hus og hager i Babylon, og la barna deres gifte seg, slik at nye familier stiftes. Det vil gå både dem selv, men også byen godt når de slår seg til ro og lever gode hverdagsliv fylt av både gudsfrykt og kjærlighet til sine babylonske naboer.  

Ærlige og redelige troende som utfører sitt arbeid til det beste for sin neste, det vil være et godt vitnebyrd overfor de som ikke deler samme gudstro. Familier som viser at de elsker hverandre og som tar Herren Gud med inn i sin hverdag, vil vitne om en bærekraftig gudstro som overlever selv i de mest gudsfiendtlige og verdslige miljø. Slik var det for jødene i Babylon for ca 2500 år siden, og slik forholder det seg også for kristne i dag som lever i en etter-kristen tid og kultur.

«Søk den byens velferd som jeg har bortført dere til, og be for den til Herren! For når det går den vel, så går det dere vel.» (v.7). Profeten Jeremia prøver gjennom sitt brev å få de bortførte jødene til å forstå at et ærlig hverdagsliv preget av en synlig gudsfrykt, som ikke prøver å gjemme vekk troen, vil føre med seg et sterkt vitnesbyrd om hvem Herren Gud er. Passivitet i forhold til samfunnet vi lever i, vil bare skape en likegyldig holdning til andre mennesker. Men ved å investere tid og krefter til det beste for vår neste, kan Gud bruke oss til å påvirke samfunnet i en bedre retning. Da bidrar en kristen til å søke byens og bygdas velferd.

Også gjennom bønn påvirker en kristen samfunnet og nabolaget. Det finnes egentlig ingen grenser for hva og hvem vi kan be for. Ja, til og med et ugudelig Babylon ville Herren Gud at jødefolket skulle be for. For hvordan kunne jødene den gang, og vi i dag, bli mer glade i de som bor rundt oss? Det skjer blant annet gjennom bønn. I lengden kan vi ikke mislike eller hate et menneske vi ber for. Den du ber for, vil du over tid bli med glad i, og ønske det beste for.

Å leve i et Babylon
Jødene ble bortført til byen Babylon i det babelske riket. Babylon er et navn vi møter flere ganger i Bibelen. Første gang er i forbindelse med byggingen av Babels tårn (1.Mos 11). Her står Babylon som et skremmende eksempel på menneskers overmot og opprør mot å sette Herren Gud først.

Videre møter vi Babylon som navn på hovedstaden i kaldeernes verdensrike, slik som her hos Jeremia. Mens for de første kristne stod «Babylon» som et dekknavn for verdenshovedstaden Roma i det romerske riket. (1.Pet 5,13). Så, de aller fleste steder i både Det gamle og Det nye testamentet står «Babylon» som et symbol på fiendskapen mot Guds folk, enten det var jødene eller de kristne.

Troende har til alle tider måttet leve i sitt «Babylon», i en verdslig og gudsfiendtlig kultur. Dette viser seg klarest i Johannes Åpenbaring (sju ganger i kap. 14-18), hvor navnet «Babylon» representerer de anti-kristelige krefter preget av materialisme, et liv i luksus, en moral løsrevet fra samvittigheten, samt forfølgelse av Guds folk. To hele kapitler (17-18) er viet Guds dom over «Babylon».

For Guds folk vil det til alle tider være krevende å leve i et «Babylon». Her trengs åndelig dømmekraft for å balansere et liv hvor man på samme tid skal leve tett på mennesker som lever uten Gud, og samtidig holde avstand til et verdslig liv som trekker den troende bort fra Gud. For, på den ene siden står den troende i et kamp-forhold til verden. Jødene den gang og kristne i dag er kalt ut, utskilt av verden for å leve for Gud. Vi er et nytt folk, fremmede i verden, som har vårt hjemland i Himmelen.

Og, samtidig på den andre side så er alle troende verdensborgere. Gud kaller den troende til å leve ut gudslivet der vi er. Vi skal be for våre naboer og stedet vi bor – slik at det kan gå både dem og oss vel.

Framtid og håp
Kun noen setninger lengre ut i brevet fra Jeremia, kommer Gud selv med disse fantastiske ordene: «For jeg vet de tanker jeg tenker om dere, sier Herren. Det er fredstanker og ikke tanker til ulykke. Jeg vil gi dere fremtid og håp.» (v.11). Til et folk preget av oppgitthet, apati og passivitet taler Gud håpsord. Disse ordene har kraft i seg til å tenne opp igjen både troen på et liv med Gud her og nå og en framtid sammen med ham. Folket hadde syndet mot Gud og var blitt sendt til Babylon som straff. De tenkte at Gud bare ville straffe dem og sende dem flere ulykker. Derfor satt de nok med stive skuldre og en dårlig følelse i magen da brevet fra Jeremia skulle leses opp. Gud hadde all god grunn til å refse dem for at de hadde vendt ham ryggen. Men Gud velger heller å invitere folket til et liv med tro, håp og framtid. Herren kunne med full rett ha sagt: «Dere trenger ikke komme her å forvente dere noe godt fra meg.» Men i stedet inviterer Gud folket til å søke, kalle på og be til han. Gud lover å høre på folket. Han vil la dem få oppleve at han er å finne. Herren lover dem også at han en dag vil føre dem tilbake dit de egentlig hører hjemme, i Jerusalem.

Framtidshåp skapt på korset
Budskapet i profetboken samt brevet Jeremia skrev til de bortførte, har ikke gått ut på dato. Ordene om fredstanker, framtid og håp er fortsatt ord fra Herren Gud til oss i dag. Gud er ikke død, han lever. På korset Langfredag ble vår framtid og vårt håp skapt. Det kristne håpet handler om en tilgitt fortid, en nåtid med mål og mening, og en framtid i Himmelen. Guds fredstanker handler om å tilgi synd og forsone syndige mennesker med en hellig Gud. Når vi tror og bekjenner at Jesu død på korset er nok for å sette oss i rett forhold til Gud, da har vi fått fred med Gud og en framtid hos ham i Himmelen.

BS 2342

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Herren Gud, er en Gud som straffer. Hva er annerledes, og hva er fortsatt likt med en straffende Gud etter Jesu død og oppstandelse?
• «Gud vil at vi skal leve livet med ham akkurat der vi nå er, ikke der vi synes vi burde være eller kommer til å være om noen år.» Hva har vi å lære av Jeremia 29,4-7 med tanke på å være hverdagskristne der vi er?
• «Ærlige og redelige troende som utfører sitt arbeid til det beste for sin neste, det vil være et godt vitnebyrd overfor de som ikke deler samme gudstro. Familier som viser at de elsker hverandre og som tar Herren Gud med inn i sin hverdag, vil vitne om en bærekraftig gudstro som overlever selv i de mest gudsfiendtlige og verdslige miljø.» Hvordan kan vi leve dette ut i praksis? Vær gjerne konkret!
• Tenk over/samtal om denne påstanden at vi over tid vil bli mer glad i de vi ber for.
• Tenk over/samtal om dette å leve et balansert liv i hvordan vi forholder oss til livet i vårt «Babylon».
• Bruk gjerne noen minutter sammen på å be og takke for at vi på grunn av Jesu korsdød har fått et liv preget av tro, håp og framtid. (Jeremia 29,11).

Av Svein Anton Hansen, 21.søndag i treenighetstiden, publ.18.okt. -23