Lukas 18,1-8 – Enken og den ugudelige dommer

Tror du Herren Gud hører deg når du ber? Sannsynligvis og forhåpentligvis har du tillit til at Himmelens og jordens skaper lytter til hva du har på hjertet. For du vet jo ut fra Bibelen at han har lovet å høre deg når du trenger å snakke med ham om hva som ligger deg på hjertet. Og samtidig – hos de fleste av oss troende finnes gjerne en underliggende usikkerhet om Herren Gud virkelig bryr seg om mine små problemer. Kanskje tenker du i følgende baner: - Gud er sikkert så opptatt med kosmos og de store saker i verden, at han helt sikkert ikke vil høre på mine små problemer. Herren vil sikkert tro at jeg er selvopptatt og selvsentrert hvis jeg ber for mine behov. Hvis jeg virkelig elsker Gud, så får jeg plassere meg selv og mine behov i bakerste rekke.
Ja, slike små tanker både om oss selv, men også om Gud, kan fort feste seg i vårt indre.

Slike følelser er vi heller ikke alene om. Men de beror på en misforståelse – at Gud ikke skulle bry seg om sine barn, og deres små problemer. Derfor fortalte Jesus disiplene en lignelse for at hans etterfølgere skulle forstå hva Gud tenker og føler om våre bønner. Lignelsen vi finner og leser i Lukas 18,1-8 blir dessverre ofte misforstått.

«¹ Han sa en lignelse til dem om at de alltid burde be og ikke bli trette: ² Det var en dommer i en by, som ikke fryktet Gud og ikke tok hensyn til noe menneske. ³ Og det var en enke der i byen. Hun kom gang på gang til ham og sa: Hjelp meg til å få rett over motstanderen min! ⁴ Lenge ville han ikke, men til sist sa han til seg selv: Om jeg verken frykter Gud eller tar hensyn til noe menneske, ⁵ så vil jeg likevel hjelpe denne enken til å få rett, fordi hun bryr meg slik. Ellers kommer hun vel til slutt og slår til meg. ⁶ Og Herren sa: Hør hva den urettferdige dommeren sier! ⁷ Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? ⁸ Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem så de får sin rett! Men når Menneskesønnen kommer, mon han da vil finne troen på jorden?»

En desperat enkes bønn
Hovedpersonen vi møter i denne lignelsen er en enke som har en sak gående mot en annen, og for oss ukjent person. Derfor ønsker hun hjelp fra byens dommer. Å være enke i Midtøsten for 2000 år siden var noe helt annet enn å være en enke i Vesten i vår tid, i vårt velferdssamfunn. Den gang hadde en enke ofte liten eller ingen utdanning, ingen jobb, ingen penger, ingen eiendom, ingen makt eller status. Hvis hun ikke hadde en sønn til å ta seg av henne, endte hun ofte opp som en tigger eller prostituert.

Enkens motpart i denne lignelsen behandlet henne trolig dårlig. Kanskje ble hun fysisk mishandlet, eller at den andre part holdt igjen noen penger som rettmessig tilhørte kvinnen. Uansett årsak – motparten ser ut til å vinne og enken til å tape. Hun hadde kanskje heller ingen slektninger til å hjelpe seg, heller ingen offentlige eller private hjelpeorganisasjoner som stilte opp for henne. I datidens Midtøsten uten et utbygd velferdssystem, hvor familie og slekt var eneste sikkerhetsnett, kan vi forstå den totalt håpløse situasjon enken befant seg i. Helt alene og ensom med sine problemer ser hun kun en utvei i sin desperasjon – å oppsøke en dommer. Hennes siste sjanse er at byens dommer kan hjelpe henne til å oppnå rettferdighet i saken med sin motpart.

En ugudelig dommer
Den andre personen vi møter i lignelsen, beskriver Jesus på følgende måte: han frykter ikke Gud og han respekterer ikke andre mennesker. Lignelsen viser oss en hensynsløs dommer, et menneske som verken har omtanke eller respekt for Herren og andre mennesker. Han kjenner ikke på ansvarlighet overfor Gud. Ikke bryr han seg om Gud ord. Heller ikke tenker han på Guds visdom og rettferdighet. Og den kommende dom bryr han seg ikke om. Nei, han opptrer i stedet som en «løskanon på dekk», en som skyter hvor og når som helst han selv vil.

Det virker heller ikke som han bryr seg så mye om hvordan hans måte å leve og dømme på innvirker på andre mennesker. Han ser ikke på sin neste som en bror eller søster, men som et problem, en forstyrrelse. Hadde du møtt enken på vei til dommeren, så hadde du sikkert stoppet henne og advart henne mot mannen. – Ikke kast bort tid og krefter på å oppsøke denne dommeren. Han er sikkert allerede i forhandlinger med motparten din. Han kommer bare til å le deg opp i ansiktet når du dukker opp!

Oppnå rettferdighet gjennom plaging
Lenge behandlet den ugudelige dommeren enken på denne lite respektable måten. Hun kunne med god og forståelig grunn gitt opp prosjektet med å få hjelp fra denne følelsesløse dommeren. Men - hun gav seg ikke. Kanskje sa hun følgende ord til seg selv: - Jeg har ingen andre muligheter. Denne dommeren er mitt eneste håp. På en eller annen måte må jeg få ham til å beskytte og hjelpe meg!

Men hvilken strategi kunne hun bruke da hun ikke hadde penger å betale med? Konklusjonen på hennes strategivalg ble «plaging». Hver gang dommeren nektet å hjelpe henne, bestemte hun seg for å ta opp saken på nytt. – Jeg skal stikke hodet mitt fram, rett opp i ansiktet hans. Jeg skal følge ham, til jobben, ja, gjennom hele dagen. Jeg skal snakke om min sak så mye og så lenge, at han til slutt blir så lei meg, at han enten kaster meg i fengsel, dreper meg eller forhåpentligvis at han bestemmer seg for å hjelpe meg.

Og taktikken med «plaging» fungerte! Enken irriterte dommeren så mye, til han en dag tenkte: - Nå er det nok! Dette klarer jeg ikke lenger! Noen må fikse denne kvinnens problemer, uansett hva resultatet måtte bli. For fortsetter hun slik blir jeg gal!

Lykkelig slutt!
Denne lignelsen som Jesus fortalte til disiplene har en «happy ending!» Den onde, ugudelige og følelsesløse dommeren ombestemmer seg, og han hjelper enken i hennes sak med motparten. Dommerens hjelp kommer ikke fra hans gode hjerte, noe han åpenbart ikke har, men kun fordi enken har en ekstraordinær evne til å plage ham. Til slutt blir dommeren lei hennes masing, og bestemmer seg for å gi henne den hjelpen hun ønsker.

Misforstått gudsbilde
Evangelisten Lukas sier at Jesus fortalte disiplene denne lignelsen for at «de alltid burde be og ikke bli trette.» (v.1). Bibelteksten, lignelsen vil altså oppmuntre oss til å ikke gi opp, til å ikke miste motet. Men vi står fort i fare for å mistolke denne fortellingen fra Jesu munn. Vi prøver forståelig nok å finne hvem enken og dommeren skal være et bilde på i vår virkelighet.
Enken – hun representerer oss syndige mennesker: fattige, uten makt, og ingen status. Slik er vi ikke i stand til å håndtere våre egne problemer. Vi har ikke noe sted å gå med våre vanskeligheter.

Og Gud da – da må han vel være «dommeren» i lignelsen. Og hvis Gud er som dommeren, da er han egentlig ikke interessert i mine hverdagsproblemer. Himmelens og jordens skaper har større og viktigere saker å ta seg av. Så – jeg bør være forsiktig med å plage ham med mine trivielle saker.
Vel – det eneste jeg kan gjøre er innimellom å plage ham litt. Kaste meg ned på mine knær, be lenge og intenst, samt få andre til å gå i forbønn for meg. Og så, kanskje en dag, så vil han gi meg litt hjelp. Bare jeg nå kan finne «den riktige nøkkelen til å låse opp», si de riktige ordene for at han skal svare meg, ha den rette ydmyke holdningen slik at han om bare for noen sekunder kan se til meg i min nød og velsigne meg.

Visdommen finnes i kontrastene
Men nei! Tenker vi slik om Gud, da har vi misforstått denne lignelsen. Far til Guds Sønn verken er eller opptrer som den ufølsomme dommeren vi leser om i lignelsen fra Lukas kap.18. Dommeren i fortellingen er ikke et bilde på Gud Fader! Så - hvordan bør vi da forstå og tolke denne lignelsen? Hva har vi misforstått? Jesus selv fortolker den for oss i v.7-8: «Men skulle da ikke Gud hjelpe sine utvalgte til deres rett, de som roper til ham dag og natt? Er han sen når det gjelder dem? Jeg sier dere: Han skal skynde seg å hjelpe dem så de får sin rett!»

Poenget er at dette ikke er en lignelse hvor hvert element i fortellingen har sitt motsvar i vår virkelighet. Vi skal ikke trekke linjer mellom alle karakterer i lignelsen og dagens mennesker eller Gud. Poenget med en lignelse er derimot å fortelle en historie som skal få oss lyttere til å tenke. Vi som leser tvinges til å tenke motsatt – altså at virkeligheten, kristenlivet forholder seg motsatt av hva denne aktuelle lignelsen forteller. Det er selve kontrastene som får fram poengene knyttet til hvordan Gud opptrer overfor de av oss som ber til ham.

For det første – vi som kristne ligner ikke enken. Faktisk er vår situasjon det motsatte av hennes. Hun var fattig, maktesløs, glemt og forlatt. Hun hadde ikke noen god relasjon med dommeren. Som kristne derimot så er vi Guds elskede sønner og døtre. Vi tilhører Guds familie. Han vil ha fellesskap med oss. Himmelens og jordens skaper har sterke og gode følelser for oss. Vi trenger ikke liste oss inn for Guds ansikt for om mulig å oppnå noen få og korte øyeblikk med hans oppmerksomhet. Jeg trenger bare å si – «Hei, Far!» Og dermed har jeg hans fulle oppmerksomhet. Jeg vet at han elsker å høre min stemme.

Den andre kontrasten til lignelsen som vi skal legge merke til er den totale forskjell på den ugudelige dommeren og vår himmelske Far. Dommeren var ond og urettferdig. Han manglet respekt for andre, uten å bry seg om andres problemer. Nei, han var totalt selvopptatt med egne saker. I motsetning til denne dommeren kan vi vite og hvile i at Herren Gud er rettferdig, hellig og følsom. Han responderer på våre bønner, han viser seg som en sympatisk dommer og Far. Det ligger gode og personlige erfaringer bak når kong David synger: «Smak og se at Herren er god.» (Salme 34,8).

Vi skal slippe å tenke ut utspekulerte måter for om mulig å vri velsignelser ut av Gud, eller tenke at det finnes noen knep som kan få Gud endog motvillig til å gi oss noe. Hele Bibelen dufter av følgende sannhet: Gud vil skjenke sine velsignelser over sine barn. For det ligger i hans natur, i hans DNA å lytte, å gi, å velsigne. Herren er en oppmuntrende Gud som gjerne vil behandle sine barn på best mulig måte.

Åpen linje!
Det ligger ofte en dyp sannhet i at det kun er når vi beveger oss mellom grøftene at vi klarer å holde oss på veien. Slik kan det også oppleves i vårt bønneliv. På den ene siden ber jeg om at Gud må høre og svare meg. Jeg har så mange saker jeg ønsker han skal ordne opp i. Så ender jeg opp skuffet hvis han ikke svarer meg slik jeg hadde håpet. Men så kan jeg også havne i den andre grøften; jeg opplever at han svarer mine bønner, men kjenner nesten litt på dårlig samvittighet for at jeg har plaget ham med mine små og ubetydelige problemer sammenlignet med hva andre kan oppleve av vanskeligheter og sykdom.

Det mange av oss trenger å lære, er at Gud som en god Far nettopp elsker å gi sine barn gode og nyttige gaver. Når selv mennesker som er onde og syndige vet å gi gaver til sine barn, hvor mye mer skal vi ikke da forvente at Himmelens og jordens skaper, universets Herre, velsigner sine barn med det som godt er? (Matteus 7,11)

Når vi kommer til Gud med våre bønner og ønsker, vil han aldri møte oss på følgende måter:
- Jeg er for opptatt. Jeg ønsker ikke å høre om dine ubetydelige hverdagsproblemer.
- Ikke bry meg med dine personlige behov. Jeg tar meg kun av alle andre som har så mye større problemer enn dine. Du får nøye deg med å overleve på smuler fra mitt bord.
- Vel er jeg rik, men jeg tenker på ingen måte å dele det med lille deg. Forsvinn! Ut!

Takk og lov at vår Far ikke svarer oss slik. Gud har alltid åpen linje til sin bolig i Himmelen. Gud legger alle andre aktiviteter han driver på med til sides når ett av hans barn «slår på tråden.» Han har alltid tid, 24/7, 365 dager i året. Og husk: det koster ingen ting å ringe. Gud har lagt inn mega-svær bredbåndslinje til himmelen. Derfor er det også få andre saker som gjør Gud så trist som når det blir stille på linjen, når hans barn ikke ringer, ikke ber.

BS 2319

Tekstgjennomgang med inspirasjon hentet fra boken «Too busy not to pray/ For travelt til ikke å be» (kap.2) av Bill Hybels (Inter-Varsity Press)
 

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Enken i bibelteksten valgte taktikken å plage den ugudelige dommeren. Hvorfor trenger vi som kristne ikke tenke at bønn er å plage Gud?
• «Vi som leser tvinges til å tenke motsatt – altså at virkeligheten, kristenlivet forholder seg motsatt av hva denne aktuelle lignelsen forteller. Det er selve kontrastene som får fram poengene knyttet til hvordan Gud opptrer overfor de av oss som ber til ham.» Finn noen av kontrastene du/vi møter i denne bibelteksten.
• Hva tror du/dere er årsaken til at vi som kristne av og til kan få denne negative tanken at Herren Gud neppe er interessert i å høre om mine små hverdagsproblemer?
• Mange av oss kan bli trette av å be. Hva kan du/vi gjøre for at det å be kan oppleves mer inspirerende, noe du/vi gjerne gjør oftere? 
• Tenk over/samtal om hva du/dere tror Herren Gud ønsker å høre fra deg/dere?

Av Svein Anton Hansen, Lukas 18,1-8, 6.søndag i påsketiden, publ.10.mai -23