Eksklusiv vei og sannhet, samt enestående liv (Johannes 14,1-11)

Pixabay/CCL

Jesus sa ikke om seg selv at bare hans ord var «sannhet». Nei, han hevdet at han selv var «Sannheten», ikke en blant mange andre. Sannheten er eksklusiv.

Jesu disipler hadde sine opp- og nedturer. I forkant av den siste påsken har Jesus samlet dem i nattverdsalen. Fellesskap og det å spise sammen var grunn nok til å skape glede hos de 12 disiplene. Men, så begynner Jesus å bringe noen følsomme tema på banen, noe som åpenbart gjør disiplene mismodige. Han snakker om at Judas skal forråde ham. Jesus forutsier at Peter skal fornekte ham. Ja, han sier at han selv skal forlate disiplene. Kanskje ikke da så rart at uro og angst grep disiplenes hjerter.

I bibelteksten fra Johannes 14, starter Jesus med å oppmuntre disiplene til ikke å la hjertet bli grepet av angst: «La ikke deres hjerte forferdes! Tro på Gud, og tro på meg! I min Fars hus er det mange rom. Var det ikke slik, da hadde jeg sagt dere det. For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere. Og når jeg er gått bort og har gjort i stand et sted for dere, kommer jeg igjen og skal ta dere til meg, for at også dere skal være der jeg er. Og dit jeg går, vet dere veien. Tomas sier til ham: Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien? Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg. Hadde dere kjent meg, så hadde dere også kjent min Far. Og fra nå av kjenner dere ham og har sett ham. Filip sier til ham: Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss! Jesus sier til ham: Så lang en tid har jeg vært hos dere, og du kjenner meg ikke, Filip? Den som har sett meg, har sett Faderen. Hvordan kan du da si: Vis oss Faderen? Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg? De ordene jeg taler til dere, taler jeg ikke av meg selv, men Faderen, som blir i meg, han gjør sine gjerninger. Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» (v.1-11)

Å forferdes
Jesu ord om hva som skal skje i løpet av kort tid fører til usikkerhet, frykt og angst hos disiplene. At hjertet forferdes, gripes av angst, er en forståelig og naturlig reaksjon på hva Jesus nettopp har sagt vil komme til å skje denne siste påsken.

Alle kan vi bli rystet i vårt innerste når livsgrunnlaget holder på å forsvinne eller fasaden slår sprekker. Forholdet til arbeid, økonomi, venner, ekteskap, sykdom og død i familien, barns veivalg m.m., kan gi god grunn for å bekymre seg. Et urolig hjerte er både allmennmenneskelig og gjenkjennbart.

Stol på Gud!
Jesus fortsetter å oppmuntre disiplene med følgende ord: «tro på Gud, og tro på meg!» (v.1). Så lett vi kan oppfatte disse ordene om å tro på Gud som et krav. Så kan vi ende opp med å fordømme oss selv. For, vi klarer ikke å slutte å bekymre oss. Vi klarer ikke å få til å tro. Så konkluderer vi med at vi er dårlige kristne.
Problemet grunner seg i at vi fort ser på troen som et krav, noe Gud krever av oss, og ikke som en gave, et hjerteforhold. Evangeliet forkynner at Gud skaper troen i redde hjerter. Tro staves ikke «krav», men «gave». «For av nåde er dere frelst, ved tro. Og dette er ikke av dere selv, det er Guds gave.» (Efeserne 2,8-9)

«I min Fars hus»
Jesus fortsetter å løfte disiplenes blikk mot himmelen. «I min Fars hus er det mange rom.» (v.2).
Guds nærvær befant seg i templet i Jerusalem, et gedigent hus med mange rom, takhøyde og stor plass. Selve templet var kun for jøder. Hedninger hadde ingen adgang. Men, i og med Jesus og den nye pakt, har Gud åpnet sin himmel for alle folkeslag. Gud bor i himmelen, men samtidig også «hos den som er sønderknust og nedbøyd i ånden, i seg selv.» (Jesaja 57,15). Gud har to adresser; én i himmelen og én i hjertet på syndere.

Når Jesus i bibelteksten snakker om «rom», så kan vi få tenke på en hvileplass. Guds Rike, Guds kirke skal ikke være stedet for stress, men et sted for hvile.
Jesus understreker at Guds hus har «mange» rom. Ingen har rett til å sette begrensninger, ingen andre enn Gud selv. Gud har nøkkelen til porten til Guds Rike, og han har oversikten. Vi trenger derfor ikke dobbelt bokholderi. Evangeliet sier meg at siden det er rom for alle, så er det også rom for en synder som meg!

Hva mener Jesus når han sier: «For jeg går bort for å gjøre i stand et sted for dere»? (v.2) Jeg tror det her ligger en dobbel betydning. Vanligvis tenker vi at Jesus drar til himmelen for å forberede evigheten og et rom for oss der. Samtidig kan vi også tenke at Jesus her forbereder disiplene på at han går til Golgata. Der åpnet Jesus veien til himmelen for oss, et sted å tilbringe evigheten.

Å stille spørsmål!
Etter at Jesus har fortalt disiplene at han skal dra fra dem for å gjøre i stand et sted for dem, så sier han: «Og dit jeg går, vet dere veien.» (v.4). Dette fører til at disippelen Tomas stiller følgende spørsmål: «Herre, vi vet ikke hvor du går hen, hvordan kan vi da vite veien?» (v.5).
Tomas er forvirret og frustrert. Derfor stiller han spørsmål. Å stille spørsmål er ofte lurt. Gjennom spørsmål & svar har mange fått et dypere forhold til Gud og en større Jesus. Å stille spørsmål, å undersøke samt å be henger nøye sammen. Kanskje kan vi strekke det så langt til å si at å ikke stille spørsmål til Gud, er likt å ikke forvente at Gud kan gjøre noe i livet mitt. Nysgjerrighet og spørsmål kan derimot skape et større og rikere gudsbilde.

Vei, sannhet og liv
Når Jesus svarer Thomas, så gir han disiplene tre begreper om hvem han selv er og hva som er Jesu gjerning. (v.6).
For det første kaller Jesus seg for «Veien». Han hevder å være en eksklusiv vei. «Det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.» (Apo.gj. 4,12). Jesus påstod ikke at han var en av flere veier til Gud. Nei, Jesus gjør krav på å være den eneste veien til Gud.

For det andre omtaler Jesus seg som «Sannheten». Hva er sannhet? Hva er virkelig, og hva er ekte? Hva eller hvem bestemmer hva som er sant? I filosofi og livssyn brukes gjerne begrepene «subjektiv sannhet» og «objektiv sannhet».
«Subjektiv sannhet» handler om hva jeg personlig mener er sant, for meg. Mine følelser og opplevelser blir da ofte bestemmende. Sannheten gjøres dermed personlig. Ja, i kristen tro er sannheten en person. Saken er den at det ikke er noen av oss som er personen og subjektet, men derimot Jesus.
«Objektiv sannhet» handler om hva som er sant for alle, til alle tider, uavhengig av følelser. Noe utenfor meg selv har bestemt hva som er ekte. Budet «Du skal ikke stjele» gjelder alle uavhengig om jeg føler dette budet er rett for meg eller ikke.

Hvem bestemmer hva som er sant? Det er heller ikke alle enige om. For det første - jeg kan bestemme! Men da blir sannheten privat, og vi sitter igjen med mange sannheter. Når alt er sant, så er ingenting verken sant eller galt. Når alt blir like gyldig, får folk et likegyldig forhold til sannheten.

For det andre kan sannheten være en overenskomst. «Noen ble enige om at …» Noen kan her være foreldre, et lands myndigheter, Menneskerettighetene eller noe annet med makt og innflytelse.

Så kan for det tredje sannheten ha et guddommelig opphav. En personlig Gud har gitt oss objektive og evige sannheter. Disse sannhetene er lagt ned i mennesket sitt hjerte, uavhengig av kultur og tidsepoke eller følelser og personlige opplevelser.

Jesus sa ikke om seg selv at bare hans ord var «sannhet». Nei, han hevdet at han var selve «Sannheten», ikke en blant mange andre. Sannheten er eksklusiv. Kun Jesus eier den hele sannheten om både mennesket, skaperverket og ikke minst Gud selv.

Det tredje og siste begrepet Jesus bruker om seg selv i v.6 er «Livet». Gud er livet og han gir livet. Gud gav liv til det skapte. Og, Gud har skapt et evig liv de som tror på Jesus skal få ta del i.

Faderen og Jesus
Disippelen Filip fortsetter å spørre og utfordre Jesus. Filip ber Jesus om å vise ham og disiplene Faderen selv: «Herre, vis oss Faderen, og det er nok for oss!» (v.8). Mulig at Filip i sitt indre tenkte: «Bare Gud nå kunne bevise at Jesus er Guds profet, at Jesus virkelig er sannheten og veien til Gud. Kanskje kunne vi da fått sett noen ekstra tegn og undere, noen storslåtte naturfenomen, slik at vi enklere kunne tro.»

Jesus svarer Filip med å understreke likheten og enheten mellom ham selv og Gud Fader: «Den som har sett meg, har sett Faderen ... Tror du ikke at jeg er i Faderen, og Faderen i meg?» (v.9-10). Det er som om Jesus sier: Vil du se Gud, Faderen, Herren – så se på meg! Når du har sett meg, så har du sett Faderen.
Den Gud vi som kristne bekjenner oss til, han er treenig; Fader, Sønn og Hellig Ånd. Vi kan ikke kjenne den ene av Guds personer uten å kjenne de andre to. Kjenner jeg Jesus, ja, så kjenner jeg Gud selv.

Tro for gjerningenes skyld
Bibelteksten fra Johannes 14,1-11 avsluttes med at Jesus sier til Filip: «Tro meg at jeg er i Faderen, og Faderen i meg. Om ikke for annet, så tro det for selve gjerningenes skyld.» (v.11). En sann gudstro skapes av de gjerningene Jesus gjorde, de han skulle komme til å gjøre denne siste påsken han hadde sammen med disiplene. Derfor finnes det ingen kristendom uten lidelse, kors og oppstandelse. Vi skal få tro påskens frelsesgjerninger, at de virkelig har skjedd i tiden, at Gud står bak, at disse gjerningene er oppfyllelsen av profetiene i GT, og at de gjelder også for meg.

BS 2218

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

Hva kan vi alle kjenne oss igjen i, som gir oss grunn til å kjenne at hjertet gripes av angst?
Tenk over/ samtal om forskjellen på tro som et «krav» og tro som en «gave».
Tenk over/ samtal om dobbeltheten som ligger i uttrykket «et sted for dere» (v.2)
Hvordan kan troen bli større og rikere ved å stille spørsmål? Hvilke spørsmål kunne du tenke deg å stille til Gud?
Prøv å lage én setning for hver av de tre ordene «veien», «sannheten» og «livet», som sier hva som ligger i disse ordene