Jente vekket opp fra de døde (Markus 5,35-43)

Når vi leser i de fire evangeliene i det nye testamentet, oppdager vi at forfatterne var opptatt av å gjengi Jesu liv; de ordene han sa, de gjerningene han gjorde samt hva som skjedde før og etter den siste påsken i Jerusalem, hvor Jesus døde, men så stod opp igjen fra de døde. Enten var evangelistene selv øyen- og ørevitner til det Jesus gjorde og sa, eller de fikk fortellingene gjengitt av disiplene som fulgte med og etter Jesus.

Både Matteus, Markus og Lukas gjengir to undere som Jesus gjorde kun med noen minutters mellomrom. En syk dame blir helbredet før Jesus rett etterpå vekker en død jente tilbake til livet. Markus sin versjon av de to underfortellingene finner vi i kapittel 5 og versene 21-43. Her følger slutten på fortellingen, versene 35-43:

«³⁵ Mens han ennå talte, kom det noen fra synagogeforstanderens hus og sa: Din datter er død. Hvorfor bryr du Mesteren lenger? ³⁶ Men Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: Frykt ikke, bare tro! ³⁷ Han lot ingen følge med seg uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror. ³⁸ De kommer så til synagogeforstanderens hus. Der ser han et stort oppstyr, folk som storgråter og jamrer høyt. ³⁹ Idet han kommer inn, sier han til dem: Hvorfor larmer og gråter dere? Barnet er ikke død, hun sover. ⁴⁰ Men de bare lo av ham. Han driver alle ut, tar med seg barnets far og mor og dem som er med ham, og går inn der barnet er. ⁴¹ Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! ⁴² Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. ⁴³ Han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og sa at hun måtte få noe å spise.»

Mesteren!
Som sagt forteller tre av de fire evangelistene historien om kvinnen som hadde vært syk i 12 år, samt fortellingen om datteren til synagogeforstanderen Jairus. Markus og Lukas sine versjoner er nærmest like og ordrette, og er langt mere detaljerte enn Matteus sin versjon. Siden verken Lukas eller Markus var med i disippelflokken av de 12, så har de trolig fått fortellingen gjenfortalt av Peter som selv var med og så underet da Jairus sin datter ble vekket opp fra de døde.

Interessant nok starter bibelteksten med å fortelle at noen jøder kaller Jesus for «Mesteren» (v.35). Disse kom fra synagogeforstanderen Jairus sitt hus, og oppfordrer Jairus til ikke å bry «Mesteren» lenger, siden hans syke datter nå hadde dødd. En synagogeforstander delte naturlig nok jødenes gudstro. Og, mange av de religiøse jødiske ledere så på ingen måte Jesus som en «Mester», snarer tvert imot. Men, siden han her tituleres som «Mester» og dette at synagogeforstanderen søkte hjelp hos denne rabbien som fariseerne og de skriftlærde avskydde, så kan vi slutte at synet på Jesus nok var delt også hos jødiske religiøse ledere. Andre steder i evangeliene leser vi om bl.a. fariseeren og rådsherren Nikodemus som tok Jesus i forsvar. Så – noen av de jødiske ledere forstod i større eller mindre grad at med Jesus hadde de å gjøre med en mann sendt fra Herren Gud selv.

Hvordan møte en trist situasjon?
I det Jesus hører at Jairus sin datter er død, repliserer han med følgende ord ment til trøst: «Frykt ikke, bare tro!» (v.36). Beskjeden om at datteren var død, knuste naturlig nok Jairus sitt hjerte. Så, om Jairus oppfattet Jesu ord og ikke å frykte, men bare tro som trøst, det sier bibelteksten ikke noe om.
Evangelistene skriver bare at Jesus tok med seg tre av disiplene til huset hvor Jairus bodde. Peter, Jakob og Johannes tilhørte den indre kretsen av de 12 disiplene. Også noen ganger senere, som bl.a. på Forklarelsens fjell (Markus 9) og lengst inn i Getsemanehagen (Markus 14), tok Jesus med seg kun disse tre disiplene. Hvorfor ikke Peters bror Andreas eller noen av de andre i disippelflokken fikk være med disse gangene, skal vi ikke spekulere for mye i. Men Peter, Jakob og Johannes ble senere hovedledere for disippelflokken og de første kristne menighetene.

Bibelteksten maler ut for oss at ulike følelser og reaksjoner er i spill når datteren til Jairus dør. På den ene siden gråter og jamrer folk forståelig nok over at jenta er død. På den andre siden prøver Jesus å trøste den nærmeste familien med at de ikke skal frykte, men bare tro. Og, en forvirret og følelsesladet vanskelig situasjon blir neppe lettere når Jesus sier at jenta ikke er død, men at hun bare sover (v.39). Både Matteus, Markus og Lukas skriver at folket som hørte dette lo av Jesus. For de visste jo at hun ikke lenger pustet, at hjertet ikke lenger slo. Så kommer altså Mesteren og sier at hun bare sover. Ja, hadde det vært så vel at hun bare sov og ikke var død, tenkte de nok.
Men Jesus som er herre over liv og død, han møter den triste situasjonen med håp og liv i det han ber folk tro og ikke frykte. For, Jesus ser noe de andre ikke ser eller vet. Der de andre så død, der så Jesus kun en midlertidig tilstand med søvn, før han skulle la livet igjen seire over døden.

Underet
«Så tar han barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi! Det betyr: Pike, jeg sier deg: Stå opp! Straks sto piken opp og gikk omkring, for hun var tolv år gammel.» (v.41-42a).
Interessant er det at Markus her gjengir hva Jesus sa, på originalspråket – arameisk. Enten snakket Jesus arameisk, eller kanskje var årsaken at jentas familie hadde dette som sitt morsmål. Forskjellen på hebraisk og arameisk var ikke stor, nærmest som svensk og norsk.
En annen gang Jesus helbredet, gjenga også Markus et arameisk ord av Jesus. Jesus helbredet en døv som hadde vondt for å snakke med ordet «Effata», som betyr «lukk deg opp!» (Markus 7,34).

Kun Markus av evangelistene opplyser om jenta sin alder – 12 år gammel. Reaksjonen på det store underet gjengir evangelisten slik: «Og de ble helt ute av seg av undring.» (v.42b). De sørgende, trolig innleide «sørgekoner» som først lo av Jesus, er nå naturlig nok overrasket og slått av undring. Noe slikt hadde ingen tidligere opplevd, selv ikke fra en jødisk rabbi. Det må være noe med denne «Mesteren», denne profeten fra Kapernaum i Galilea!

Også i dag!
Hva har så denne historien å si oss som lever ca. 2000 år etter dette underet skjedde? Hvorfor skrev evangelistene ned fortellingen om Jairus sin datter? De ønsket å formidle troen på Guds Sønn, han som kunne og fortsatt kan gjøre under. I Jesus Kristus har Gud Far sendt sin Sønn som verdens frelser og den store lege. Gud både kan og vil helbrede, sette bundne mennesker i frihet. Fortsatt i dag, i vår tid er Guds helbredende krefter i funksjon. Helbredelse fra sykdom samt utdrivelse av onde ånder skjer fortsatt, selv om de fleste enkeltkristne og menigheter ikke opplever så mye av disse undrene. Men, vi hører fortsatt rykter om at Gud griper inn med helbredelse, og at åndsbesatte mennesker blir satt i frihet.

Fortellingen om Jairus sin datter er også en fortelling om Jairus sin tro. Han hadde ganske sikkert hørt rykter om denne profeten og mirakelmannen Jesus fra Nazareth. Nå tok han sjansen på å oppsøke Jesus. Muligheten for at det hele skulle mislykkes og at han i tillegg skulle få problemer med fariseere og skriftlærde, det lot han ligge. Nå var Jesus hans eneste håp for at hans syke datter skulle bli frisk og overleve.
Jairus viser sin tro på Jesus ved å falle på kne for Mesteren. Her framfører han sin enkle bønn om at Jesus må hjelpe ham og helbrede datteren. Tro går nettopp ut på å komme til Jesus med sine hverdagsproblemer, og søke hjelp hos Guds Sønn. Som Jairus viser også vi vår tro når vi overlater vår sak til han som er Mesteren, frelseren, Guds Sønn.

Også i dag kan vi finne trøst både i ordene fra Jesus og i fortellingene om hva han en gang gjorde av undere. Fortsatt skal vi få velge å tro at han kan og vil helbrede, at Mesterens trøstende ord har kraft til å endre håpløse situasjoner.
Jesus helbredet ved å tale ord, ved å berøre syke mennesker, ved at folk kom i berøring med hans helbredende og guddommelige krefter. Det viser bl.a. fortellingen om kvinnen som hadde hatt blødninger i 12 år. Kun å berøre Jesus var nok for å gjøre henne frisk. Den helbredelsesfortellingen kommer som et innskudd i historien om Jairus og hans datter.

Gå ut og fortell!
Fortellingen om Jairus sin datter har kanskje en litt underlig avslutning. «Jesus påla dem strengt at ingen måtte få vite dette» (v.43a). Vi kunne forvente at Jesus og disiplene ville bruke dette underet til virkelig å drive en effektiv PR-kampanje for ham som Guds Sønn. Men nei, Jesus ber de som har opplevd underet om å ikke si noe. Samme reaksjonsmønster møter vi faktisk flere ganger i Markusevangeliet. Teologene har satt et eget navn på dette at Jesus ikke ville at de som ble helbredet skulle si noe – Messiashemmeligheten.
Før Jesus hadde stått opp igjen fra de døde, ønsket Jesus minst mulig publisitet rundt sine undergjerninger. Hvorfor? Trolig fordi han ikke ønsket at folket skulle misforstå hva som var hans egentlig oppdrag – ikke å være en mirakelmann, men å dø på et kors for verdens synder. Jesus så faren i at mange i det jødiske folket på grunn av hans undergjerninger ville gjøre ham til konge. Faren var så absolutt til stede for at folket skulle misforstå hvorfor Jesus kom til jord.

Men, etter oppstandelsen gjelder ikke «Messiashemmeligheten» lenger. Nå både kan og skal vi forkynne vidt og bredt at Jesus også vil helbrede sykdom og gjøre under (Markus 16,15-18). Vi skal ikke lenger prøve å skjule hva som var hensikten med Jesu virke og liv.

En dag, sikkert mange år senere som godt voksen, måtte også Jairus sin datter dø. Hun forble ikke udødelig selv om Jesus gjorde dette store underet. Jesu helbredelser var midlertidige. Også Lazarus og andre som ble vekket til live, kom en dag til å bli lagt i en grav igjen. Disse underfortellingene, men mest av alt fortellingen om Jesu oppstandelse, skal gjøre oss trygge på at vi en dag skal stå opp til evig liv i Himmelen, vi som tror på Jesu frelse. En dag ingen flere begravelser. En dag ikke lenger behov for flere dødeoppvekkelser.

BS 2239

Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:

• Hvorfor tror du/dere at det var så viktig for evangelistene å gjengi både Jesu undervisning, hans undere samt det som skjedde den siste påsken?
• Hvis du bruker uttrykket «Mester» om Jesus, hva legger du i dette ordet?
• Hva tror du/dere er grunnen til at Jesus sier at jenta bare «sover»?
• Hva har så denne historien å si oss som lever ca. 2000 år etter dette underet skjedde? Prøv å oppsummere det med 2-3 punkter.
• Ut fra fortellingen om Jairus sin datter, hva vil det si å tro?
• Hva betyr det for oss at «Messiashemmeligheten» ikke lenger gjelder?

Svein Anton Hansen, 17.søndag i treenighetstiden, publ. 28.september. - 22