Gud som ikke venter
Fra fortellingen om «den fortapte sønn» (Lukas 15), har vi gjerne dannet oss bildet av Herren Gud som den gode far som står, speider og venter at hans bortkomne sønn skal komme hjem igjen. Gud lengter og venter.
Og samtidig, mer enn dette – den gode far går selv ut og leter etter det verdifulle han har mistet. Herren har ikke tid til å vente på at syndere først skal søke ham. Hans urolige hjerte driver den hellige Gud til selv å ta initiativet for å lete opp de som ikke venter på ham.
Herren venter ikke på at du først skal lete etter ham. Nei, heldigvis er han den som går ut og søker etter bortkomne sønner og døtre.
Skaperen av himmel og jord venter ikke på at hans skapning skal bli åndelige nok til å prøve å klatre opp mot ham, den hellige. Nei, selv kledde han seg ydmykt i menneskelig skrøpelighet og steg ned til det lave, til oss!
Herren Gud venter ikke på at du først skal søke ham. Nei, han søker deg som aldri selv ville kommet på å søke Gud.
Herren venter ikke på at vi først skal rope om frelse. Nei, han velger selv av fri og egen vilje å kalle på oss.
«For Menneskesønnen er kommet for å søke og frelse det som
var fortapt.» (Lukas 19,10)
Kjernen i evangeliet er ikke at syndere glade og av fri vilje vandrer hjem til Herren Gud. Nei, de gode nyhetene forkynner oss at Herren Gud selv kommer oss i møte, vi som ikke en gang hadde tanker om å søke ham.
Når evangeliet forkynnes, så hører vi budskapet om den hellige Guds Sønn som frivillig valgte å gjøre seg skitten ved å omfavne oss som hadde sølt oss til med synd og urenhet.
Takk og lov for at vi tror på og bekjenner oss til en Gud som ikke venter på oss, men som selv tar initiativet til å oppsøke oss som hadde rotet oss bort.
TRV 371
Av Svein Anton Hansen, publ. 25.april -22