Like å se til, men ulik skjebne (Matteus 25,1-13)

Vi står helt ved slutten av det vi kaller for kirkeåret. Det ender med en søndag som har fått navnet «Domssøndag», eller også «Kristi kongedag», og er siste søndag før et nytt kirkeår starter med 1.søndag i advent. To av bibeltekstene for Domssøndagen er hentet fra Matteus 25. Den ene handler om de ti brudepikene som ventet på brudgommen, Jesus.

«¹ Da skal himlenes rike være å ligne med ti jomfruer som tok lampene sine og gikk ut for å møte brudgommen. ² Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. ³ De uforstandige tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. ⁴ Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine. ⁵ Da det dro ut før brudgommen kom, slumret de alle inn og sov. ⁶ Men midt på natten lød det et rop: Se, brudgommen kommer! Gå ham i møte! ⁷ Da våknet alle jomfruene og gjorde lampene sine i stand. ⁸ Men de uforstandige sa til de kloke: Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! ⁹ Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere. Gå heller til dem som selger og kjøp til dere selv. ¹⁰ Mens de var borte for å kjøpe, kom brudgommen. Og de som var rede, gikk inn med ham til bryllupsfesten. Og døren ble stengt. ¹¹ Til sist kom da også de andre jomfruene, og de sa: Herre, herre, lukk opp for oss! ¹² Men han svarte og sa: Sannelig sier jeg dere: Jeg kjenner dere ikke! ¹³ Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» (Matteus 25,1-13)

Liknelsen om de ti brudepikene som ventet på brudgommen er forholdsvis kjent. Denne liknelsen kommer til oss med et alvorlig budskap. Fortellingen ble ikke fortalt og skrevet ned for at vi skal vurdere hvem som blir med og hvem som ikke blir med til himmelen. Bibelteksten gir oss heller ingen matematisk formel for å finne ut hvor stor prosentandel av menigheten som til slutt blir frelst. Hovedpoenget i liknelsen er å si noe om tilstanden blant de troende rett før Jesus kommer igjen; om den farlige ventetiden. Liknelsen vil rive kristne ut av likegyldighet, vekke oss opp av åndelig selvsikkerhet og et falskt selvbedrag.

Jesus sier samtidig også i bibelteksten noe om de som var rede, de som ventet på ham med forstand og gudsfrykt. Liknelsen ønsker å få oss til å bli bevisste på hva vi kan og må gjøre for å komme inn til festen i himmelen. For, noen kom da inn til bryllupsfesten, den himmelske evighet!

Pass på!
Det første verset starter med å si: «Da skal himlenes rike være å ligne med ...» Adverbet «da» sier noe om en virkelighet i et aktuelt øyeblikk, på et konkret tidspunkt. Ordet «da» peker tilbake på de liknelsene Jesus forteller i kap. 24 hos Matteus. Her sier Jesus flere ganger noe om tilstanden i verden og blant de kristne i tiden rett før han kommer igjen. Mesteren understreker at ingen kjenner verken dag eller time når han kommer igjen. Derfor trenger vi å være beredt og holde oss våkne, for han kan komme i en dag eller time vi ikke venter hans gjenkomst.

Til alle «bekjennende kristne»
Hos alle fire evangelistene leser vi mange liknelser hvor Jesus forteller om Guds rike, om Himmelriket. Bl.a. bryllupsbildet møter vi flere ganger i evangeliene. Bryllupsbildet sier noe om kongen, Messias sin forening med menigheten.

Liknelsen om brudepikene i Matteus 25 er skrevet til bekjennende kristne, og underviser oss om tilstanden blant de troende idet Guds rike bryter igjennom for fullt, endelig og for siste gang. Brudepikene, eller jomfruene som de også kalles, står som et bilde på de troende som venter, de som «går ut» for å møte han de bekjenner seg til.

De som er likegyldige til brudgommen eller avviser ham, de er denne aktuelle liknelsen egentlig uvedkommende. Alle ti jomfruene var selverklærte og bekjennende «kristne». Alle regnet med at de kjente Jesus og at Jesus kjentes ved dem. Vi møter derfor i bibelteksten et skille blant de troende, ikke primært mellom kristne og ikke-kristne. Noen ventet med gudsfrykt og forstand, andre med sløvhet.

I det ytre var alle jomfruene like å se til. De gikk i samlet flokk for å møte brudgommen Jesus. Alle hadde med seg lamper. Alle ventet de med lengsel på at brudgommen skulle komme. Alle var de med i menigheten, de hadde «navn av å leve» (Joh.åp.3,1). Men et usynlig, farlig og evig skille skulle snart komme for dagen.

Å være og å handle klokt
Selv om de ti brudepikene i det aller meste var like å se til, så gikk det et avgjørende skille mellom dem: «Men fem av dem var uforstandige og fem kloke. De uforstandige tok lampene sine, men de tok ikke olje med seg. Men de kloke hadde også tatt med seg olje i kannene sammen med lampene sine.» (v.2-4).

Forskjellen lå på et indre plan. At halvparten av de ti omtales som kloke og forstandige, handler ikke om IQ eller kunnskapsnivå. Jesus klassifiserer fem som kloke fordi de var forutseende nok til å ha med nok etterforsyninger; olje til lampene. Deres kristenliv var preget av gudsfrykt, de tok det nøye med det en ikke kan unnvære. De kloke tenkte på muligheten at det kunne drøye før brudgommen kom, og at lampene dermed kunne slokne. De uforstandige derimot tok det ikke så nøye. De bekymret seg ikke for dommen eller tilstanden i sitt eget gudsliv.

Ofte kan det vel være slik blant mange kristne at de som ikke har grunn til å frykte, de frykter, mens de som har grunn til å frykte, de frykter ikke.

Selvbedraget avsløres
Bibelteksten sier ikke noe om hva «oljen» skal være et bilde på. Kanskje tenker Jesus på en sann tro eller en rett omvendelse. Eller kan det være at oljen er bilde på Den hellige ånd eller de gode gjerninger? Hovedpoenget er uansett at oljen viser oss viktigheten av å være forberedt på Jesu komme og ha tenkt tanken at det kan drøye før han kommer igjen.

Når brudgommen kommer, våkner alle de ti sovende brudepikene. Fem oppdager at de ikke har nok olje igjen til at deres lamper kan lyse. I vers 8-9 leser vi bønnen de uforstandige sender til de kloke: «Gi oss av deres olje, for lampene våre slokner! Men de kloke svarte: Nei, det ville ikke bli nok både til oss og til dere.»

Holdningen til de fem kloke var ikke preget av egoisme og uvilje til å dele. Poenget Jesus her ønsker å få fram er at troen, åndslivet er personlig. Vi kan ikke leve på andres tro. Vi kan heller ikke tro på vegne av andre. Vi har kun tro «nok» til oss selv. Vi kan heller ikke leve på andres fornyelse. Ja, Gud kan fornye en hel menighet. Men det skjer kun ved at hver enkelt i forsamlingen kommer inn i lyset, får dyppet sitt kristenliv i oljen som gjerne da kan tolkes som et bilde på Den hellige ånd.

Til slutt, men for sent, innser de uforstandige brudepikene sannheten om sine liv og sitt sløve trosliv; uttrykt i følgende nødrop: «Våre lamper slokner.» (v.8). Det usynlige, men likevel fullt virkelige selvbedraget ble nå synlig og åpenbart for alle, men dessverre for sent.

I Johannes Åpenbaring møter vi flere menigheter som levde i et slikt åndelig selvbedrag. I kap. 2-3 kan vi lese om Efesus, Sardes og Laodikea som alle trodde det stod bedre til med menighetslivet enn hva det virkelig gjorde. Fem av de sju menighetene vi leser om i Joh. åp. får høre: «Vend om, våkn opp!»

«Innenfor eller utenfor»?
Også i bibelteksten fra Matteus 25 avslutter Jesus med oppfordringen om å våke. «Våk derfor! For dere kjenner ikke dagen eller timen.» (v.13). Brudgommen i teksten har nå blitt til den himmelske dommeren; Menneskesønnen. Motivet med at Menneskesønnen ved tidenes ende skal dømme menneskene på jorden, finner vi flere steder både hos Matteus og de andre evangelistene. På dommens dag skal et nåtidig virkelig, men usynlig skille bli åpenbart. Ved dommen vil Menneskesønnen Jesus sette et skille, et evig «innenfor» og «utenfor» (Matteus 7,21-23; 22,1-14; kap.24).

Et lite, men betydningsfullt ord
Hele fem ganger i bibelteksten fra Matteus 25 møter vi det lille ordet «men». I seg selv virker ordet ubetydelig. Her i teksten, som også andre steder i Bibelen, markerer ordet «men» et skille og et stemningsskifte. «Men» vitner om et skille mellom de kloke og de uforstandige jomfruene; at halvparten ikke hadde tatt med seg olje til etterfylling. «Men» markerer forskjellen mellom de som levde i fornyelsen og de som ikke tok det så nøye med en personlig tro på Jesus.

Igjen, denne liknelsen fortalte ikke Jesus for å tydeliggjøre skillet mellom de som bekjenner seg til ham og de som er likegyldige til den kristne tro, eller til og med hater Jesus. Nei, liknelsens alvor er at det går et skille midt i flokken av de som bekjenner seg som kristne, de som har navn av å leve med Gud. Skillet kan ingen se, heller ikke noe menneske sette i dag. Skillet går heller ikke mellom kirkesamfunn og konfesjoner.

Alvoret er også at skillet egentlig går inne i den enkelte av oss som kaller oss kristne. Noe i meg vil ta det enkelt og lett med troen, velge minste motstands vei og holde gudsfrykten og evighetsalvoret på avstand. Lar jeg denne holdningen styre troen min, da vil jeg gradvis miste av syne nødvendigheten av å leve i fornyelsen. Stille, men sikkert kommer likegyldigheten da snikenende, og den åndelige søvnen overtar.

Positivt kan vi likevel si at den som er seg denne fare bevisst, ydmyker seg og snakker med Gud om denne faren, han og hun vil erfare at Den hellige ånd holder den troende åndelig våken. En dag skal åndelige våkne mennesker med glede få del i bryllupsfesten i himmelen. Ennå står døren til himmelen åpen.

BS 2447

Spørsmål til samtale og selvrefleksjon:

• I Matteus 24-25 bruker Jesus flere liknelser for å si noe om tingenes tilstand hos kristne før han kommer igjen. Hvilket alvor ønsker Jesus å få fram gjennom disse liknelsene?
• Adressaten for bl.a. liknelsen i Matt.25,1-13 er bekjennende kristne. Hva tror du skillet går på mellom de som virkelig kjenner Jesus og de som ikke er kjent av ham?
• Tenk over/drøft hva du/dere tror Jesus mener med «olje» i liknelsen.
• Hva kan den enkelte av oss gjøre for å ikke havne i et åndelig selvbedrag?
• Hva gjorde at fem av brudepikene fikk komme inn til det himmelske bryllupet?

Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren