Både Jesus og Peter går på vannet (Matteus 14,22-34)
Fortellingen om da Peter gikk på vannet har til alle tider fascinert alt fra søndagsskolebarn til godt voksne mennesker. For vårt indre øye har vi sett for oss disippelen forsiktig ta det første steget ut av båten. I vår indre følelsesverden har vi kanskje selv stått i båten sammen med disiplene og skrekkslagne sett Peter begynne å synke i bølgene. I stor lettelse har vi holdt rundt hverandre og sagt et stille «Halleluja!» idet Jesus berget sin venn fra å drukne.
Historien om båtturen på en stormfull Gennesaretsjø, kan vi lese om i Matteus 14,22-34:
«22 Jesus fikk disiplene til å gå i båten og dra i forveien for ham over til den andre siden, mens han sendte folket fra seg. 23 Da han hadde sendt folket fra seg, gikk han opp i fjellet for å være for seg selv og be. Og da kvelden kom, var han der alene. 24 Men båten var alt midt ute på sjøen, og den stampet hardt mot bølgene, for vinden var imot. 25 Men i den fjerde nattevakt kom han til dem, gående på sjøen. 26 Da disiplene fikk se ham der han gikk på sjøen, ble de slått av skrekk og sa: Det er et spøkelse! Og de skrek av redsel. 27 Men Jesus talte straks til dem og sa: Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke! 28 Da svarte Peter ham og sa: Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet! 29 Han sa: Kom! Og Peter steg ut av båten og gikk bortover vannet mot Jesus. 30 Men da han så det veldige uværet, ble han redd, og begynte å synke. Da ropte han: Herre, frels meg! 31 Jesus rakte straks hånden ut og grep tak i ham, og han sa til ham: Du lite troende! Hvorfor tvilte du? 32 Og da de steg opp i båten, la stormen seg. 33 Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn! 34 Da de var kommet over, la de til ved Gennesaret-landet.»
Tid for bønn, i stille som i storm
Rett forut for dette bibelavsnittet har Jesus nettopp mettet minst 5000 mennesker med to fisker og fem brød. Så sender han de 12 disiplene fra seg i en båt over til den andre siden av sjøen, mot Gennesaret-landet litt sør for Kapernaum. Folkemengden sender han også fra seg før han selv går opp i fjellet for å be. Akkurat denne detaljen, at Jesus gikk avsides for å be, tar evangelistene fram flere ganger i sine evangelier. Blant annet før Jesus skulle gi mat til flere tusen mennesker, står det at han oppsøkte et ensomt sted hvor han kunne være for seg selv og be. Foran flere store avgjørelser Jesus måtte ta, prioriterte han å be og søke Guds nærvær. Også her kan Jesu bønneliv være et forbilde for oss; si noe om betydningen av å søke Guds ledelse.
Disiplene befinner seg snart midt ute på Gennesaretsjøen. Selv om de er 12 menn i båten og flere med lang tids fiskererfaring, så er ikke motet helt på topp. Det blåser opp til storm. Båten stamper mot bølgene og de har motvind. I tillegg er ikke Jesus med dem om bord i båten, slik han til vanlig pleier å være. Og når han kommer, så tror de at de ser et spøkelse, et gjenferd. Matteus skriver at de skriker av angst.
Hendelsen vi leser om var høyst historisk og reell. Men når vi tolker den, så brukes den gjerne helst i overført betydning. For, livet kan av og til oppleves som en storm. Uansett hvor du snur deg, så kjenner du at den kalde motvinden gjør deg mismodig. Dette med Jesus og Gud kjennes og virker så fjernt. Hvor er Gud nå? Hvorfor tillater han at livet oppleves så vanskelig? Hvor lenge skal jeg ha motgang? Dette er spørsmål de fleste av oss vil kjenne på i løpet av livet. Vi lengter etter stillere farvann, en rolig havn å legge til. Samtidig må vi ikke glemme at selv om en båt ligger tryggest i havnen, så var det ikke der den ble bygd for å være. Livsbåten tåler som oftest mer enn vi frykter og tror. Ute på det åpne havet hvor vindkastene møter oss, kan vi kjenne at vi virkelig lever. Som kristne vil vi også i tillegg møte motstand fordi vi bekjenner oss til ham som kan stille stormen. Nei, et stille kristenliv fri for vind og bølger, det finnes ikke.
Rom for tvilen eller troen?
Mens disiplene roper og skriker og tror de ser et gjenferd, så møter Jesus dem med fred og trøst. «Vær ved godt mot, det er meg. Frykt ikke!» (v.27) er de første ord av Jesu munn i denne bibelfortellingen. Der tvilen ser gjenferd og spøkelser, der ser troen Jesus selv. Der tvilen jager frykten inn i livene våre, der skaper i stedet troen et fredens og tillitens rom. Stormen på Genesaretsjøen skapte et stort rom for tvilen. Troens rom hadde blitt lite og trangt. Det samme kan vi se når vi leser historien i Matteus 8,23-27 om da Jesu stilte stormen. Den gang var Jesus om bord. Han lå fredfullt og sov i båten mens disiplene også den gang var redde og hadde lite tro. I begge fortellingene refser Jesus disiplene for deres mangel på tro, «dere lite troende».
Jesus og Peter
Bibelfortellingen fra Matteus 14 huskes nok best på grunn av at Peter gikk på vannet. Denne oppsiktsvekkende detaljen i fortellingen er det bare Matteus som tar med. Verken Markus eller Johannes tar med Peter sin gåtur på vannet når de skriver om denne stormen.
Det har fått noen teologer til å mene at denne detaljen neppe er historisk, men er en legendarisk tilføyelse som har blitt til i urkirken som en eksempelfortelling om tro og tvil. Men hvorfor skulle Matteus ta med en ikke-historisk detalj, når resten av evangeliet omtaler større undere som historiske hendelser? Jeg ser ikke gode nok grunner til at vi skal trekke i tvil historisiteten til Peters gåtur på vannet.
Peter tar selv initiativet til å gå på vannet: «Herre, er det deg, da byd meg å komme til deg på vannet!» (v.28). Denne fortellingen har ofte blitt brukt for å framstille Peter som en tviler, fordi han sank da han innså sin egen tvil. Men Peter var altså den eneste av disiplene som hadde tro for å ta steget ut av båten og gå på vannet. De andre disiplene valgte det komfortable; tryggheten i båten.
Vil du gå på vannet, vel, da må du faktisk først ta steget ut av båten. Da Peter holdt blikket festet på Jesus, da stod han. Da Peter flyttet blikket og begynte å bekymre seg for omstendighetene, da sank han. Han erfarte at hans egen tro ikke holdt mål. Samtidig erfarte han at Jesu hender holdt ham oppe. I sin hjelpeløshet ropte han: «Herre, frels meg!». Jesu hender berget ham.
Guds hånd var utstrakt til frelse for Peter der og da. De samme hender ble noen måneder senere utstrakt på et kors, for å frelse oss. Mennesker har til alle tider, gjennom alle omstendigheter fått erfare den frelsende kraften som ligger i Guds hender. Profeten Jesaja sier det slik: «Se, Herrens hånd er ikke for kort til å frelse, og hans øre er ikke for tungt til å høre.» (Jesaja 59,1). Jesu øyne så Peters fortvilte situasjon. Jesu ører hørte Peters rop om frelse. Peters frimodige tro hadde blitt byttet med et fortvilt rop om hjelp.
Takk og tilbe Guds Sønn
Peter opplevde underet å gå på vannet. Alle disiplene opplevde naturunderet at stormen plutselig stilnet. Denne bibelteksten bruker vi som tidligere nevnt oftest i overført betydning. I teksten finner vi trøst fordi Jesus kan stille ulike stormer i våre liv. Samtidig viser denne fortellingen oss at Jesus er herre over naturkreftene. Guds Sønn kan gjøre undere enten det gjelder naturfenomen eller det gjelder indre sjelelige utfordringer og problemer.
Svaret på Jesu under heter takk og tilbedelse. «Da de steg opp i båten, la stormen seg. Men de som var i båten, kom og falt ned for ham og sa: Sannelig, du er Guds Sønn!» (v.33).
Alle Jesu undere, hans ord, liv og gjerninger har til hensikt å skape takk og tilbedelse som en naturlig reaksjon hos hans etterfølgere. Så bærer også takken og tilbedelsen med seg en kraft som gjør at ordene fra den troendes munn går ut som vitnesbyrd om Jesu person og gjerning til mennesker den troende omgås. Ja, la oss i alle fall håpe at det skjer.
BS 2445
Spørsmål til selvrefleksjon og samtale:
- Hva tror du/dere er grunnen til at Jesus flere ganger trakk seg tilbake for å være alene i bønn? Hva kan vi lære av Jesu bønneliv?
- Hvordan taler denne bibelhistorien til deg når vi bruker den i overført betydning (om ulike stormer i vår hverdag)?
- Reflekter over/snakk sammen om dette at Peter hadde troens mot til å be om å få gå på vannet, til å gå ut av båten.
- Bruk nettbibel og internett-programmer til å finne bibelvers som snakker om «Herrens hånd», «Guds hånd» som frelser. Før du/dere søker på nett, prøv å memorere noen bibelvers som handler om dette.
Av Svein Anton Hansen, Noreapastoren
