VELKOMST
– Jeg husker særlig godt da jeg kom hjem fra marinen for første gang under annen verdenskrig, forteller Redding. Hjemmet vårt lå så langt ute på landet at når vi tok ut på jakt, dro vi i retning mot landsbyen. Vi hadde flyttet dit på grunn av fars helse da jeg var bare 13 år gammel. Vi drev med kveg og hester.
Den gangen begynte jeg med en liten flokk av Shropshirsauer, den sorten som er dekket av tykk ull, alt bortsett fra den svarte nesen og ytterste delen av de svarte beina.
Far hjalp til når det var lammetid, og jeg kunne uten vanskeligheter og på lang avstand se forskjell på dem alle sammen.
Jeg hadde en storartet vær. Ved siden av oss bodde en fattig mann som hadde en skjønn hund og en liten flokk med sauer som han ønsket å forbedre ved hjelp av væren min.
Han spurte om han kunne få låne væren min til avl. Til gjengjeld skulle jeg få velge meg en valp fra hans premiehund.
Slik fikk jeg Teddy, en stor, svart skotsk fårehund. Teddy var hunden min, og han gjorde alt for meg. Han ventet på at jeg skulle komme hjem fra skolen. Han sov ved siden av meg, og når jeg plystret, kom han settende, selv om han holdt på å spise.
Om kvelden og natten kunne ingen komme nærmere enn 800 meter uten at Teddy tillot det. Gjennom den lange sommeren ute på markene kunne jeg være sammen med familien bare om kvelden, men Teddy var sammen med meg hele tiden.
Så da jeg måtte ut i krigen, visste jeg ikke hvordan jeg kunne reise fra ham. Hvordan forklarer du en som er glad i deg, at du må forlate ham, og at du ikke kan kaste trepinner som han kan hente, slik dere pleier?
Så det å komme hjem fra marinen for første gang kan nesten ikke beskrives. Den siste bussholdeplassen var to mil fra gården vår. Jeg hoppet av der omtrent ved ellevetiden om kvelden og gikk resten av veien hjem.
Klokka var blitt to eller tre om natten da jeg var kommet en knapp kilometer fra huset vårt. Det var stummende mørkt, men jeg kjente hver centimeter av veien.
Plutselig hørte Teddy meg og bjeffet for å advare. Så plystret jeg bare én gang.
Bjeffingen stanset. Jeg hørte et hyl av gjenkjennelse, og jeg visste at en stor, svart skapning suste mot meg i mørket.
Før jeg visste ordet av det hadde jeg den store hunden i armene mine. Jeg kan ikke på noen bedre måte beskrive hva det vil si å komme hjem.
Det jeg må tenke på nå, er hvor sterkt dette uforglemmelige minnet taler til meg om Gud.
Når hunden min, uten noen slags forklaring, elsket meg og godtok meg etter den lange tiden, skulle ikke Gud gjøre det samme?
Jo, han ønsker sine bortkomne barn varmt velkommen hjem.
