VEKKELSE

 Reformasjonen kan ses på som en vekkelse, da folk begynte å lese i Bibelen selv og oppdaget at mennesket ikke blir frelst ved å gjøre fromme gjerninger, men ved ganske enkelt å tro på Jesus og ta imot Guds nåde. 

Senere kom det misjonsvekkelser, det vil si at unge mennesker fikk kall til å bryte opp og reise til fremmede land for å fortelle om Jesus. 

I de to siste hundreårene har det vært til dels omfattende møteaksjoner med betydelige vekkelsespredikanter, og på disse møtene er tusener blitt vekket opp til et aktivt liv preget av tro og tjeneste. 

Det er mange som lengter etter at slike vekkelsestider skal komme igjen. 

En stor vekkelsespredikant på 1800-tallet het Moody. En mann spurte en gang Moody hvordan det kunne bli vekkelse i den menigheten som denne mannen tilhørte. 

Moody svarte: «Du skal ta med deg Bibelen og et stykke kritt og gå inn i et rom hvor du kan være for deg selv.» 

Mannen ble selvsagt forbauset og nysgjerrig. 

Moody fortsatte: «Når du ligger på dine knær der inne, så ta krittet og slå en sirkel omkring deg. Be så Gud å gi nytt liv til det som er innenfor sirkelen,» sa predikanten Moody. 

Denne merkelige måten å si det på uttrykker noe viktig om vekkelse og fornyelse. 

Vekkelse er et svar på bønn. Og den begynner med oss selv. 

Den Hellige Ånd falt på disiplene etter at de hadde bedt og søkt Gud i ti lange dager. 

Saulus, som senere ble Paulus, fikk igjen synet på sine blinde øyne etter at han hadde bedt og fastet i tre dager. 

Spontane vekkelser oppstår ikke. En eller annen har bedt til Gud. Kanskje vi aldri får vite hvem som har bedt inderlig om vekkelsen, men når vekkelsen kommer, kan vi være sikre på at en eller annen ivrig sjel har bedt inderlig til Herren om vekkelse. 

Vekkelse er en virkelig viktig verdi, som lett blir borte for oss. Dyktig organisering kan fornye kirker og menigheter sånn i det ytre, men formene må fylles av Guds Ånd og kraft. 

De som har opplevd vekkelsen, ser hvordan Gud da sørger for at grupper av mennesker begynner på en ny og annerledes vei med omvendelse og nytt liv. Og da forsvinner ofte de gamle murene mellom kristne. 

En amerikaner fløy over Atlanterhavet til England. Det var vår og såtid. Da han derfor så ned og fikk se de markante steingjerdene og de spesielle formene i det britiske landskapet, syntes han det var svært vakkert. 

Han ble i England flere måneder. Da han så fløy tilbake til Amerika, var alle steingjerdene borte. 

Han spurte flyvertinnen hvor det var blitt av steingjerdene. 

Hun svarte: «Nå er det høsttid. Hveten er blitt høyere enn gjerdene, så du kan ikke se dem lenger.» 

Når vekkelsen er kommet og veksten er blitt stor, forsvinner gjerdene ...