TROFASTHET

TROFASTHET

Det hendte for om lag 150 år siden. En amerikansk pike var blitt forlovet da borgerkrigen i USA brøt ut. Forloveden hennes ble innkalt til hæren. Derfor måtte bryllupet utsettes.

Den unge soldaten klarte lenge å komme gjennom kampene uten skade, men så ble han alvorlig såret i et slag. Hans kommende brud visste ikke noe om dette, men leste de brevene hun alt hadde fått, om og om igjen og talte dagene til han skulle komme hjem. 

Plutselig kom det ikke brev lenger. Så fikk hun ett, men det var skrevet med en ukjent håndskrift. Der sto det: «Det har vært et nytt, forferdelig slag. Det er veldig vanskelig for meg å fortelle deg dette, men jeg har mistet begge armene mine. Jeg kan ikke skrive selv. Derfor skriver en venn dette brevet for meg. Jeg er så glad i deg som noen gang før, men jeg føler likevel at jeg bør løse deg fra forlovelsen.» 

Dette brevet ble aldri besvart. I stedet reiste den unge kvinnen til stedet der soldaten ble pleiet. Da hun kom fram, møtte hun en medfølende kaptein som forklarte hvor soldatens feltseng var. Med tårer i øynene lette hun etter ham. Da hun fikk øye på forloveden, kastet hun seg om halsen hans og kysset ham. «Jeg gir deg aldri opp!» gråt hun. «Disse hendene mine vil hjelpe deg. Jeg skal ta meg av deg.» 

Trofasthet er en av de verdiene vi har følelsen av er blitt borte på veien. Trofasthet innebærer å være tro mot og stå fast i et løfte jeg har gitt, et kall jeg har fått. Verden blir mange hakk bedre når mennesker både i høye og lave posisjoner viser trofasthet – en verdi vi ikke må miste. 

En av forrige århundres store skikkelser var Mor Teresa i Calcutta, som gjennom et langt liv hjalp de fattigste av de fattige. Hun sa: «Gud har ikke kalt meg til å ha suksess. Han har kalt meg til å være trofast.» Det er et viktig poeng å lære seg når den ene hverdagen ikke er mye annerledes enn den andre. Det viktigste er ikke suksess, men trofasthet. 

Det er i verden så meget stort,
som dog må blekne og briste,
men ett går frelst gjennom dødens port:
et trofast sinn til det siste, 

skrev Theodor Caspari. Og den svenske biskopen Nils Bolander bekjente: «Vanlig, slitesterk trofasthet er det vakreste jeg vet.» 

Den gode trofastheten lærer vi av Gud. I Bibelen står det om Guds barmhjertighet: «Den er ny hver morgen, din trofasthet er stor.» Uten å svikte opprettholder Gud sin godhet ved at verden fungerer på en forutsigelig måte. Vi kan ha Gud til forbilde, og vi kan be Gud om å få den ene av de ni Åndens frukter som heter trofasthet. 

Et kraftig blitzlys er briljant og gir utmerket lys for et bilde. Men blitzlyset kan ikke erstatte gatelyset, for det varer ikke lenge nok. Gatelyset bare lyser, i time etter time, til glede for både gode og onde. 

«Trofasthet er nøkkelord som teller når det er vår tjeneste det gjelder.»