Krise på havet

Den britisk-franske forfatteren Viktor Hugo er kjent for bøker som Ringeren i Notre Dame og De elendige. Han har også skrevet en fortelling som kalles Nittitre.

Der fortelles det om et skip som kom opp i en farlig storm på havet. 

Da stormen var på sitt verste, hørte de redde sjøfolkene et forferdelig brak under dekk. De skjønte med en gang at dette nye bråket kom fra en kanon, som var en del av frakten om bord, og som hadde slitt seg løs. Den rutsjet frem og tilbake i takt med svaiingen i båten. Kanonen smalt inn i skipssidene med forferdelig kraft. 

Sjøfolkene skjønte at det kunne få skipet til å synke, så to av de modigste av dem meldte seg frivillig til den farlige oppgaven å prøve å binde fast igjen den løsrevne kanonen. De skjønte at et skipsvrak som var ødelagt av en kanon innenfra, var mye farligere enn den sterke stormen utenfor. 

Viktor Hugo ville nok ha sagt noe med denne fortellingen. Det som hendte, er en lignelse om menneskelivet. Livets stormer kan blåse rundt oss, men det er ikke disse ytre stormene som representerer den største faren. Det er den alvorlige skaden som kan finne sted inni oss, som kan komme til å knekke oss. 

Den rasende stormen utenfor kan være overveldende, men det som foregår på innsiden kan være en større trussel mot våre liv. Det eneste håpet vi har, er å seire over den ville fienden på innsiden, enten den heter hat, hevntanker, ulovlige lyster, misunnelse eller det at vi lever på løgner. 

I romanen De elendige fremstiller Viktor Hugo det som er redningen for oss, nemlig Guds nåde. Stormen inni oss kan vi ikke helbrede på egen hånd. Vi trenger kraften fra Guds kjærlighet, slik den er vist oss i og med Jesus Kristus. Han er det eneste håpet for å roe ned det uværet som kan skade vår sjel og forkrøple vårt liv. 

Det er en interessant parallell til dette i beretningen i Bibelen om en skummel sjøreise. Disiplene til Jesus fikk lære noe om storm og fred en dag de seilte og rodde på Galileasjøen. De trodde at den største faren lå på utsiden av båten da stormen kom veltende. Men de fikk snart lære at den egentlige faren var på innsiden av båten, i deres egne hjerter. For de manglet tro og håp. Og uten tro var livene deres i fare i de stormene som uunngåelig ville komme. Og de kom, og de vil komme. 

På den minneverdige båtturen lå Jesus selv og sov i båten. Han hadde ingen frykt. Han var herre over været på utsiden og følelsene på innsiden av båten. Da disiplene vekket ham fordi de fryktet at de gikk under, da de sa «Redd oss fra denne faren», svarte Jesus med å si: «Hvorfor er dere så redde, dere lite troende?» 

De manglet tro og tillit til at han hadde kommandoen, og at han kunne redde dem fra den indre faren. 

Men for å bevise at han kunne hjelpe dem med mangelen på tro, «reiste han seg og truet vindene og sjøen, og det ble blikkstille». 

OPM135