LANGMODIGHET
Disse ni er som klokkeslagene ved avslutningen av en gudstjeneste: markante og vakre.
I dag vil jeg ta fram den fjerde av Åndens frukt: langmodighet. Det er et ord vi bruker lite i dag. Vi snakker heller om tålmodighet.
Men det spørs om det ikke er en liten forskjell mellom tålmodighet og langmodighet. En langmodig person er en som ser stort på ting, som er tålmodig overbærende, som lar smått være smått. Tålmodighet viser vi mer i handling, langmodighet har med sinnelaget å gjøre.
Ta for eksempel forholdene i ekteskapet. Ethvert ekteskap synes å ha en eller flere dødperioder, men får igjen sin «oppstandelse», for å si det slik.
I naturen ser vi en dødperiode som vi kaller vinteren – før oppstandelsestiden, våren, kommer. Slik kan det bli mange vintrer og vårer i et ekteskap. Poenget er å ha det langmodige sinn og ikke straks tenke på skilsmisse.
Det er som med syrinbusken i hagen. Når den er bar og pjuskete om vinteren, sager vi den ikke ned for å plante en ny busk om våren. Nei, vi steller den og lar den leve gjennom søvnperioden, og når våren kommer, har syrinbusken ikke bare vokst, men den er vakrere enn noen gang.
I en trang togkupé satt ei ung jente. Da kom en dame bærende på en masse bagasje, brøytet seg vei og gjorde det ubehagelig for henne som satt der. Etterpå var det en som spurte jenta hvorfor hun ikke protesterte. Da svarte hun med et smil: «Det var ikke noe å krangle om. Det var bare et kort stykke vi skulle reise sammen.»
Dette er et ekte uttrykk for langmodighet. «Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller tap?» spør Bibelen når det gjelder de mindre tingene i livet, der det dreier seg om nederlag som i praksis er kortvarige.
Apostelen Paulus skriver: «Jeg formaner dere … at dere vandrer slik det er verdig for det kall dere er kalt med, med all … langmodighet, så dere bærer over med hverandre i kjærlighet.»
På 1800-tallet levde det en aktiv ateist som het Robert Ingersoll. Han reiste rundt og holdt foredrag om det tåpelige ved å tro på Gud. Under et stort møte på et universitet sa han:
«Jeg gir Gud fem sekunder til å slå meg i hjel, hvis han er til.»
Så talte han langsomt til fem og sa: «Altså er Gud ikke til, for jeg lever fremdeles.»
Da reiste en i forsamlingen seg opp og sa: «Du må ikke tro at du kan bruke opp Guds kjærlighet og langmodighet på fem sekunder, ikke engang på fem minutter.»
Gud er langmodig, og ham kan vi lære det av. «Du, Herre, er en barmhjertig og nådig Gud, langmodig og rik på nåde og sannhet.»
