«Jeg har lært det jeg trenger å lære»
Eller han som sa: «Det står på skiltet at veien har rast ut, men jeg tror ikke noe på det.»
Eller han som sa: «Nå vil jeg finne ut hvor fort denne kjerra kan gå.»
Jeg kan føye til blant de mest tåpelige utsagnene: «Alt i orden. Jeg har lært det jeg trenger å lære.»
Om det ikke er livsfarlig å ha den innstillingen, så er det i hvert fall både dumt og korttenkt.
Alt godt trenger vedlikehold, fornyelse og rettledning. En holdning som gir uttrykk for overlegenhet og selvtilfredshet, gjør at mennesker slutter å vokse, åndelig sett. Det lærevillige sinn er en stor verdi og en rik velsignelse.
Den gamle vismannen Salomo sa: «Den som ikke vil vite av tukt, forakter sin egen sjel. Men den som hører på tilrettevisning, vinner forstand.»
Å være villig til å bli vist til rette – det preger et modent menneske. Den umodne og stolte sier: «Dette vet jeg best selv. Hun har ikke noe å lære meg.» Eller: «Jeg kan alltids bli med på dette seminaret, men jeg regner ikke med å lære noe nytt.»
Hør et ord fra Salomo igjen: «Et menneskes stolthet fører ham til fall, men den ydmyke vinner ære.» Den gode tilrettevisningen har vi fått i et ord, i et bud fra Gud.
Den som er ydmyk nok til å si: Dette ordet har rett, dette budet vil jeg bøye meg for, vil oppleve glede i livet. For å sitere Salomo en tredje gang: «Den som forakter ordet, ødelegger seg selv. Men den som frykter budet, han får lønn.»
Den gamle, gode Bibelen forteller om en hærfører som het Naaman. Han var en fremstående militær leder i landet Syria. Men som vi vet, kan sykdom ramme både høy og lav. Naaman ble smittet av den forferdelige sykdommen spedalskhet. Han dro til profeten Elisa i Israel for å høre om han kunne helbrede ham.
Naaman ble skikkelig fornærmet over at profeten ikke en gang kom ut til ham, men sendte en budbringer som sa at han skulle dukke seg sju ganger ned i elven Jordan. Siden Naaman var både stolt og selvtilfreds, slett ikke åpen for å lære noe nytt, holdt han på å gå glipp av hele helbredelsen.
Men en tjener sa: «Dette er da enkelt. Hvis profeten ba deg gjøre noe vanskelig, ville du ikke da gjort det?» Naaman bøyde seg for ordet, fulgte budet, var villig til å lære noe han ikke visste. Han fikk ikke bare helbredelse for sykdommen. Men han fikk en sterk og overbevist tro på Gud, noe han viste da han sa: «Nå vet jeg at det ikke er noen Gud på hele jorden uten i Israel!» Naaman sa: Jeg «vil ikke lenger ofre brennoffer eller slaktoffer til andre guder, men bare til Herren».
Når noen i kjærlighet viser oss den aller beste veien, gjør vi klokt i å legge bort tomme unnskyldninger og slutte å bygge murer av selvforsvar. Det er bedre å innrømme at vi egentlig krenker Gud når vi avviser det han sier. Kong David kunne si som sin erfaring: «Herren er god og rettvis, derfor lærer han syndere veien. Han leder de saktmodige i det som rett er, og lærer de saktmodige sin vei.»
Å bli undervist av Gud selv, han som har skapt oss, han som har vist sin kjærlighet ved å sende sin egen Sønn Jesus til jorden, det gir stor åndelig rikdom. Derfor gjør vi klokt i å be Gud gi oss et lærevillig hjerte, som kommer til uttrykk i bønnen av David:
«Lær meg, Herre, din vei! Jeg vil vandre i din sannhet. Gi meg et udelt hjerte til å frykte ditt navn!»
OPM060
