Ventetid og nåde

Ventetid og nåde

Advent betyr ventetid, sier vi gjerne. Men egentlig betyr advent komme – at Jesus kommer til oss. Men ålreit, advent er ventetid. Hvor lenge skal vi vente før Jesus kommer? Hvor lenge kan vi fortsette å si at han kommer? Svaret gir seg ut fra at kristentroens viktigste skatt er Guds nåde. Den trenger vi ikke vente på. Men Guds nåde venter på at flere skal få del i den.

En gang var det et diskusjonsmøte i Storbritannia om de forskjellige religionene. Eksperter fra mange land debatterte om hva som var spesielt med kristendommen. De snakket om det som var opplagt: Inkarnasjonen, oppstandelsen og korset. Diskusjonen surret og gikk helt til forfatteren C.S. Lewis vandret inn i rommet og spurte: «Hva er det dere bråker om?» Han fikk høre at de diskuterte om kristendommens unike bidrag blant verdensreligionene. Lewis svarte: «Det er enkelt. Det er nåden.»

Det at Guds nåde kommer til oss ganske gratis og uten forpliktelser, synes å gå imot ethvert menneskelig instinkt. Vi har lyst til å få det vi fortjener. Vi ønsker at ting skal være rettferdig. Derfor har buddhistene sine åtte stier til nirvana. Hinduismen har en lære om karma, at du får nye liv igjen og igjen helt til du blir god nok. Jødene har 613 bud å følge, og muslimene har fem søyler som skal adlydes for å vinne Allahs velvilje. Alle disse religionene gir en vei du skal følge for å komme til Gud og få det du fortjener. Men i kristendommen er det ingen sti til Gud. Vi har fått en person som hadde mot til å undervise, leve, dø og stå opp igjen for å overbevise en skeptisk verden om at Guds nåde er nok.

Også de som tror på Jesus, har vansker med å ta imot Guds nåde. Vi kan si at Gud tilgir, men han gjør det nølende, etter at han først har fått synderen til å skjelve. Det er derfor lignelsen om den fortapte sønnen er så forbløffende. Da sønnen endelig kom til sans og samling, etter å ha sløst bort farens penger, vendte han hjem uten håp, ydmyket og villig til å arbeide som tjener. Men så kommer det ikke en alvorlig refsing fra en streng far med foldede armer som sier: «Jeg håper du har lært en lekse.» I stedet ydmyker faren seg ved å løpe mot gutten, og drysser over ham både en klem, en ring, en drakt og sko og et selskap med selve gjøkalven som mat og den bortkomne sønnen som æresgjest. Det er virkelig nåde.

«Ja, men jeg fortjener da ikke dette, Far,» sa muligens gutten. Det står ikke noe om det. I tilfelle kan det hende faren svarte: «Du har rett. Du fortjener ikke dette. Dette selskapet er ikke kommet i stand fordi du er god nok, men det handler om min glede for at du har kommet hjem. Kom og spis!»

I julen gleder vi oss over Guds nåde. «Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss,» står det skrevet. «Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» Jesus er full av nåde og sannhet. Han gir nåde nå. Nåden trenger vi ikke vente på.

OPM820