Fra fjellet til forferdelig nød
Vi er fremmede for denne virkeligheten, men den er mer synlig i andre deler av verden. Kanskje vi ikke har antenner til å oppfatte åndelig kamp i vårt eget miljø? Når den onde var aktiv, raste og slet gutten, deretter visnet han. Slik er den onde virksom også i dag: I det bråkete og det som visner og falmer. Livsmotet og livsgleden blir borte midt i raseriet.
Noe annet deprimerende møter vi her: Disiplenes avmakt. De er ikke i stand til å gjøre noe med denne nøden. Jesu kirke i dag er ofte så maktesløs når ondskapen topper seg i verden.
Men så kom Jesus. Han var nettopp blitt erklært å være Guds Sønn der oppe på fjellet. Folket ble «forferdet, og de løp og hilste ham» (v. 15). Jesus er fremdeles verdens eneste håp. Når ondskapen overvelder oss, kan vi stole på at Jesus makter det vi ikke makter - å stanse djevelen både når han raser og får folk til å visne.
Faren blir utfordret til å tro. Han svarer: «Jeg tror! Hjelp min vantro!» En merkelig måte å si det på. Men der og da ble han hjulpet. Gud ber oss tro, men han er også troens opphavsmann og fullender. En fullt ferdig tro har ingen av oss. Tro og tvil kjemper om overtaket. Faren til gutten ropte til Jesus tvers gjennom vantroen sin. Lengselen i ham ble godtatt av Herren.
Ingen er så svake i troen at de ikke kan rope: Jeg tror, hjelp min vantro. Din tro kan styrkes og få ny vekst. Så vær frimodig.
