Gimlekollen radio 30 år

Min rolle under festen var å kåsere litt omkring starten av Gimlekollen Radio. Ellers var det rikelig med hilsener og flott servering.

Det innlegget jeg holdt, gjengir jeg like godt her:

Gimra 30 år.

Gratulerer med de 30 årene. Det ble en mediemessig vårflom tidlig på åttitallet. Alle skulle ut i media. En mengde medietiltak fra den tiden er forsvunnet. Gimra har overlevd. Det er grunn til takknemlighet overfor dem som har ledet arbeidet og styrt skuta gjennom de første 30 årene.

    Gimlekollen Radio – det ble debatt allerede om navnet. Særlig når det ble forkortet til Gimra. Birger Breivik, generalsekretæren i Misjonssambandet, som hadde sine røtter i sauebygda Fyresdal, minte om at ei gimmer eller gjømmer er et stort lam som var klart til å få lam selv. Så Gimra, mente han, var nærmest en sau i konfirmasjonsalderen. Helt ubrukelig navn på en radio, etter hans syn.

    Men når det gjelder navn, kan vi etter en tid godta det meste. Vekslingen mellom Gimlekollen Radio og Gimra synes jeg for min del er ganske praktisk.

    Hva er bakgrunnen for Gimra?

    Norea Radio, som startet i 1956, ble til for å gi det norske folket forkynnelse over radio, spesielt kveldsandakter, for NRK hadde jo bare morgenandakter. Men en måtte til Tangier og senere Monte Carlo for å finne sendemuligheter. Norea ble utover syttitallet mer bevisst på å søke sendemuligheter nærmere Norge, og så gjerne at NRKs monopol for sendinger ble brutt.

    Da svenskene satte i gang sine forsøk med nærradio, kom det fart i debatten i Norge. Partiet Høyre gjorde det til en sak i valgkampen 1981 å oppheve kringkastingsmonopolet, både for radio og fjernsyn. Jeg tror de tok et strategisk grep og vant på det.

    Kulturminister Lars Roar Langslet gikk i spissen for dette. Han lovte Norea sendemuligheter, og den nye skolen Gimlekollen Mediasenter skulle få øvingsradio, sammen med åtte-ti andre søkere. Langslet og statssekretæren hans kom personlig på besøk til oss her på Gimlekollen for å forsikre seg om at vi var seriøse. Rett før jul 1981 kom meldingen om at Gimlekollen Radio hadde fått konsesjon i det første frisleppet, som det ble kalt. Da hadde vi allerede jobbet en god del med saken, både teknisk og strategisk.

    Tidlig på åttitallet var direktør Sigurd Aske kommet hjem til Norge etter tjeneste ved Radio Evangeliets Røst i Etiopia, og ved Det lutherske Verdensforbund. Han slo seg ned i Kristiansand, og IMMI, Internasjonalt Masse Media Institutt ble dannet omkring ham. Han sa noe viktig om radioarbeid: «Det handler om identitet.» En radiostasjon må ha sin klare identitet, gjenkjennelighet og profil. Lytterne må kjenne seg trygge på denne identiteten, og radioen må være konsekvent med å opprettholde en holdning der en sier ja til noe og nei til noe annet. Disse veivalgene trenger en ikke skape strid om. En dyktig redaksjonell ledelse klarer å etablere en identitet i trofast daglig arbeid.

    Men i en turbulent oppstartsperiode måtte det bli en del uro.

    Den første handlet om å velge mellom størst mulig mangfold, eller tydelig identitet som kristen radio.

    Mange av de som politisk kjempet fram nærradio i Norge, så til den svenske modellen, der pluralismen var et bærende prinsipp. Flest mulig røster måtte få brytes i et mest mulig åpent forum.

    Norea sto i tradisjonen med rene kristne medier, i forlengelse av kirke og menighet, i forlengelse av kristne blader som satser på forkynnelse, Jesus-vitnesbyrd, kristen nyhetsformidling, vekkelse, misjon og kristen opplæring.

    Men noen ville utfordre Gimra til å bli prinsipielt pluralistisk. Human-Etisk Forbund i byen forlangte sendetid, og de sørget for stort oppslag om dette i Fædrelandsvennen. Det ga gjenlyd helt inn i Kulturdepartementet i Oslo.

    Her tenkte vi ut fra en ryggmargsrefleks på bakgrunn av den kristenopplæringen vi hadde fått. Studentlagsbevegelsen ble til i sin tid i opposisjon mot endeløse diskusjonsmøter. Nei, vi satser på forkynnelse, sa Laget. Det går ikke noe ekstratog til himmelen for akademikere.

    På sekstitallet ble det tatt opp igjen i lagssammenheng, om en ikke burde satse på en såkalt forumslinje: Innkalle representanter for forskjellige livssyn, gå inn i dialog og se om en ikke kunne nedkjempe vantroen. - Nei, sa ledere som Carl Fr. Wisløff og Hans Bovim, og jeg opplevde debatten på nært hold. - Vi inviterer ikke vantro og vranglære inn i menigheten, og vi gir den ikke en talerstol. Vi møter gjerne ikkekristne i debatt i media og ulike verdslige fora. Men innen menigheten må folk få høre hyrder og evangelister som viser veien, ikke bli forvirret av fremmede røster. For å ta en parallell: Tendenser til vranglære var sterke allerede innen urmenigheten. Det ville vært meningsløst av Paulus og de andre apostlene å forsterke dem ved å invitere vantroens representanter inn i forsamlingene.

    Som redaktør ble jeg selvsagt uthengt for slike holdninger i mediene her i byen. Men en misjonsleder i Oslo sa: - Hadde du gitt etter for dette presset, hadde du ikke vært brukbar som redaktør for Gimra.

    Én ting er at humanetikerne ikke kom i gang med sendinger da de senere fikk tilbud om det på en annen konsesjon enn vår. De var tydeligvis mest ute etter å bevise hvor trangsynte vi var her oppe på kollen. En annen ting var at vi ikke hadde noe ønske om å begrense en mer allmenn organisasjonsradio. Vi ville ha vår egen radio med en tydelig identitet, og vi hadde ikke tid til å organisere et bredere tilbud med en annen profil. Men et slikt tilbud kom senere i beste forståelse med oss. Radio Sør begynte sendingene sine i våre studioer på fredagskveldene. Det ble en god og populær radio, men det kunne være interessant å forske på om den brede identiteten var en av flere årsaker til at den etter hvert gikk inn, eller rettere sagt ble videreført i andre tiltak.

    En annen profileringsutfordring kom med spørsmålet om sang og musikk. Musikk er kanskje den mest abstrakte av alle kunstformer. Den taler utelukkende til følelsene. Og hvilke følelser? Slike som knytter sammen, eller som splitter?

    Tidlig på åttitallet var det spenninger i norsk kristenliv om musikkprofil. Det hadde også sin allmenne bakgrunn. På den tiden var NRK preget av en klassisk, seriøs tradisjon. Popmusikk og hva vi vil kalle ungdomsmusikk, var henvist til spesielle stasjoner eller sendeflater. Nå er situasjonen motsatt: NRK er preget av ungdomsmusikk. Den seriøse og klassiske musikken er skjøvet ut i periferien. Derfor skjønner vi i dag ikke helt problemstillingen fra 1980-tallet.

    Men det slo ut slik. Norea ville bringe sang og musikk som var akseptert i de kristne forsamlingene. Vi ville være en tydelig kristen radio. Unge programledere, derimot, ville spille sine egne favorittlåter og helst ikke noe annet. Hvordan finne et kompromiss i dette?

    En pragmatisk løsning var å merke platekuttene på coveret med grønne og røde merker. Grønt kan sendes, rødt bare i spesielle programmer. Som redaktør foretok jeg ikke merkingen selv. Den ble gjort av en student. Og så justerte vi etter reaksjonene som kom – fra grønt til rødt, og fra rødt til grønt.

    Det ble mye baluba og mytedannelser rundt dette, gjennom flere år. Rektor ble beskyldt for å være maktsyk. En gang la Fædrelandsvennen opp til en større, kritisk reportasje om de røde og grønne merkene. Jeg forsøkte å svare på denne måten: Det enkleste er å la radiofolk under opplæring bare spille plater de kan omtale som: «Dette er meg og min musikk». Men skal de bli profesjonelle, må de lære å tenke mer på lytterne enn på seg selv. De må kunne arbeide under en redaksjonell profil, enten de liker den hundre prosent eller ikke. En radio kan ikke formes bare av hvem som til enhver tid jobber der. Derfor er rød-grønn-merkingen et pedagogisk hjelpemiddel, sa jeg. Skal du lære noe, må du møte litt motstand.

    Musikk er for en radio hva layout er i en avis, sa jeg også. En avis har en grafisk profil - nøyaktige regler om bokstavtyper i tekst og overskrifter, fargevalg i faste spalter osv. Folk flest tenker ikke over det. Men kyndige kan se et utklipp fra en avis og si: Dette er hentet fra Dagbladet, dette grafiske bildet er typisk for Fædrelandsvennen, osv. Slik er musikken radioens grafiske profil. Det skal være bredde, men det skal være grenser. Her må være en klar identitet.

    Jeg var nervøs for oppslaget som ville komme. Tre dager etter ringte journalisten og sa: Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at vi har bestemt oss for å droppe hele saken. Det betydde at begrunnelsen vår ikke var helt på jordet, slik jeg tolket det.

    Senere har jeg skjønt at selv NRK jobber med faste spillelister når det gjelder musikk. NRK har sin profil, og den enkelte programleder er ikke fri til å velge musikk på egen hånd.

    På sikt måtte Gimra bli litt mindre øvingsradio for skolen. Studentene fikk øve seg på sine premisser i mer interne sendinger. Senere i magasinprogram i Gimra som «Hundre og ett ute». Mange hadde en storartet fremgang i løpet av et vårsemester. Men Norea var best egnet til å ta ansvaret gjennom hele året.

    Mye har endret seg, men jeg synes identiteten og profilen er vel ivaretatt. Her er et sterkt lokalt preg, med lokale gjester og nyheter. Og et særtrekk er den brede plassen til forkynnende stoff i mange former. Likeså vektlegging på kristen sang og musikk. Hvor får man ellers høre kristen musikk, om ikke i de kristne lokalradioene? Jeg tenker helt på linje med hvordan dagens dyktige leder Kai Steinar Vangen uttrykker det: «Vi har med årene innarbeidet oss som et nisjetilbud som både lyttere og næringslivet ønsker. Vi får høre at vi tilbyr noe som er mangelvare andre steder. Det gjelder både saker og musikk … radioen er bevisst på å forme programmene etter målgruppen.» På den måten uttrykker han at Gimra har hatt og har en tydelig profil og identitet. Slik har den overlevd gjennom 30 år, samtidig som en rekke kristne medietiltak har måttet bite i gresset.

    Til slutt vil jeg mimre litt fra debutkvelden 14. februar 1982, en søndag. Senderen var forsinket fra leverandøren. Hadde vi fått den før, kunne vi nok begynt en uke eller to før og vært den første i landet. Vi rakk bare litt prøvesending med musikk på lørdag før den offisielle starten.

    I første sending var det hilsen ved styreformannen for hele mediesenteret, Gisle Espeland. Hans ord: «Gud signe Gimra» ble overskrift i Fædrelandsvennen dagen etter. Ellers var det ferdig innspilt hilsen ved ordfører Paul Otto Johnsen og en orientering ved undertegnede. Og så et vanlig Noreaprogram.

    Det tekniske personalet i Lynor gjorde en formidabel innsats. Sender- og antenneutstyr skulle vurderes og anskaffes, egnede steder for senderen finnes. De fikk skumle oppgaver med å klatre i høye antennemaster for montering.

    For en vekkelsesbevegelse var det etter hvert betryggende å kunne plassere senderen ikke på en uomvendt båt, men på Den omvendte båt, langt inne i marka. Men det var ingen garanti for en himmelsk velsignelse. En dag slo lynet ned i masta og senderen på Den omvendte båt, og ingeniøren fra Lynor som kom for å se hva som hadde gjort senderen stum, fant bare en glohaug.

    En annen gang måtte han kave seg gjennom dyp snø mot toppen – en tur han aldri ønsker seg igjen.

    Den første som ringte etter åpningsprogrammet og gratulerte med det nye radiotilbudet, var general Kjell Hope, som da var sjefen for forsvaret i Sør-Norge. Han bodde i tjenestebolig i Kristiansand, og var for øvrig barnebarn av Misjonssambandspioneren Ludvig Hope. Vi syntes det var veldig stas at en så prominent person kom med gode ord.

    Vi ble godt passet på i den første tiden. Det hendte jo av og til at en tekniker satte i gang feil innslag på lydbåndopptakeren. En dag skjedde det i Gimra, og det ble karakterisert av Fævennen som et «takras i Gimra».

    Det føltes ganske dramatisk og spesielt å være med på å bryte det gamle, trauste norske kringkastingsmonopolet. Men det var en stor glede. Nå kan vi bare gratulere med de første tretti årene og ønske lykke til med en spennende radio-fremtid.