Jesus proklameres som Guds Sønn

Jesus har tatt med seg de tre nærmeste av disiplene til et slags retrett på et høyt fjell, antakelig Hermon. De har mye å tenke på. Disiplene har nettopp fått høre at Jesus skal dra opp til Jerusalem for å lide og dø. Jesus sa også at å følge ham betyr å ta opp korset og være villig til å lide for hans skyld.

Da skjer noe spesielt. Jesus blir helt annerledes. Ansiktet skinner, slik det hadde gjort da Moses fikk se Guds herlighet. Jesu klær blir hvite, som et tydelig tegn på noe opphøyd og guddommelig. Moses og Elia, to skikkelser som representerer loven og profetene i den gamle pakt, viser seg. Jesus står altså tydelig i forlengelsen av det som var.

Situasjonen er ikke mer opphøyd enn at Peter foreslår å bygge løvhytter. Han assosierer det som skjer, med den tradisjonelle løvhyttefesten.

Dette innfallet stanser ikke det Gud vil åpenbare der og da. En lysende sky viser seg, noe som har hendt før og senere når Den høyeste trer fram. Viktigst er røsten som lyder og proklamerer at Jesus er Guds Sønn. I Israels gamle trosbekjennelse lød et bud om å høre Guds røst. (5 Mos 6,4 og 18,15) Her sies det at Guds røst lyder gjennom Jesus. De samme ordene ble uttalt da Jesus ble døpt. (Matt 3,17)

Nå viser disiplene en frykt som alltid kommer når Gud åpenbarer seg på en spesiell måte. Men de blir roet ned av ordene fra Jesus: «Frykt ikke – vær ikke redde!»

Matteus vil nok ha fram et poeng når han nevner at etter den sterke opplevelsen så de ikke noen andre enn Jesus alene. Åndelige opplevelser som ikke skaper et tydeligere bilde av Jesus, kan føre vill.

Jesus ville ikke at den sterke opplevelsen på fjellet skulle fortelles før etter oppstandelsen. Mange av jødene ventet at Messias kom til å bli en politisk opprører og leder. Jesus ønsket ikke å ha etterfølgere som tenkte slik. Derfor ville han først vise sin herlighet ved lidelsen på korset før de andre store åpenbaringene ble kjent.

Flere episoder i serien