Ikke bare om kjærlighet, glede og fred
Han burde vært kalt Herodes den paranoide. Han var en tvers igjennom ond og voldelig mann. Han var gift med ti kvinner og hadde femten barn. Ti av dem var sønner. De kunne blitt konger, men Herodes stolte ikke på dem og tok livet av de fleste. Keiser Augustus sa med et ordspill at det er bedre å være Herodes’ gris (hys) enn hans sønn (hyos). Han følte seg truet av et lite barn og slaktet alle små guttebarn i byen Betlehem. Det er hva Herodes Den Ikke Særlig Store blir husket for.
Julefortellingen er ikke bare om kjærlighet, glede og fred. Det handler om hat og raseri og mødre som gråt over sine barn.
Julen er likevel Guds evige tegn på at de onde kreftene ikke vil vinne. En engel fortalte til Josef i en drøm at de måtte flykte til Egypt. Kristus Frelseren ble Kristus Flyktningen. De måtte ta en omvei i livet. De forbandt Egypt med slaveri, et sted man måtte lage murstein av søle og tåle pisken uten grunn. Det er en lang vei til Nasaret via Egypt. Men de flyktet i samsvar med Guds vilje. Skriften skulle oppfylles.
I søndagsteksten lærer vi tre ting: Det onde har stor makt. Men Gud hjelper. Vår beslutning og handlekraft trengs.
Akkurat som Gud våket over de gamle israelittenes ferd til Egypt, våket Gud over Maria, Josef og barnet Jesus. De kom trygt fram. Selv i de verste tidene er Gud med oss. «I alle deres trengsel var det ingen trengsel. Engelen for hans ansikt frelste dem.» (Jes 63,9)
Den jordiske faren til Jesus var ikke bare en snekker. Han var en dømmer. En stordrømmer, en drømmetroende, en drømmeaktivist. Han drømte Guds drømmer. Av det hadde han lært å stole på Gud. Han tok ansvar for dem som var betrodd ham. Han tok initiativ og gjorde det som var nødvendig for at de kunne være trygge.
Jesus kom til å føle smerten allerede fra han var liten, og livet hans ble fortsatt preget av lidelse. Han led for vår skyld, for at vi skal få komme til en evighet uten lidelse og ondskap.