Feiring av givergleden

David er gammel, men levende og aktiv ennå, og i en lang tale kan vi si at han feirer givergleden. Jeg tar dere med dette inn i kapittel 29 i Første Krønikebok, et avsnitt som sprudler av glede, takknemlighet og lovprisning av Herren.
 
Kong David holdt en tale mens de ennå holdt på å forberede byggingen av templet, og vi leser fra vers 1: «Deretter sa kong David til alle dem som var kommet sammen: Salomo, min sønn, den eneste som Gud har utvalgt, er ung og veik, og arbeidet er stort. For den herlige bygningen skal ikke være for et menneske, men for Herren Gud.» Så minner han om at han av all kraft har samlet sammen gull og sølv og byggemateriale i store mengder, han har gått foran i å vise giverglede.
 
Straks etter kommer utfordringen, vers 5: «Hvem er nå villig til i dag å fylle sin hånd med gaver til Herren? Da kom de villig med gaver, både familienes overhoder og Israels stammehøvdinger og høvedsmennene over tusen og over hundre og oppsynsmennene over kongens arbeid.»
 
Lederne gikk foran

Med andre ord: Lederne gikk foran i å gi. Givergleden begynte med dem som hadde mest. Den vanlige kvinne og mann ble varme om hjertet da de merket begeistringen hos lederne sine, vers 9: «Og folket gledet seg over at de ga så villig, for med udelt hjerte ofret de villig sine gaver til Herren. Også kong David gledet seg meget.»
 
Det er et merkelig perspektiv over dette. Hvor ofte opplever vi i dag en stor entusiasme for et gavedryss? Har du opplevd en fest til ære for givergleden? Begeistringen for de overstrømmende hjertene ble feiret gjennom et helt kapittel. Tenk at lederne våre kunne være så rause! Det måtte være Herren selv som hadde skapt et slikt sinnelag, tenkte folket.
 
Ringvirkninger

Givergleden skapte ringvirkninger. Flere ganger i kapitlet understrekes at de kom med gavene av et villig sinn og delte av et helt hjerte. De var overveldet av Guds enestående kjærlighet, barmhjertighet og velvilje. Der lå kilden til den himmelske vennligheten mot det skrøpelige folket på jorden. Nå ville de ved gavene sine prøve å matche Herrens overflod av godhet.
 
Vers 7: «Fem tusen talenter og ti tusen dariker gull og ti tusen talenter sølv og atten tusen talenter kobber og hundre tusen talenter jern ga de til arbeidet på Herrens hus,» forteller David. Folket på den tiden var ikke søkkrike. Men da alle gikk sammen om å gi, ble det ufattelige mengder.

Fattigdom og godhet
 
Scenen minner om de kristne forsamlingene i Makedonia tusen år senere. Paulus forteller: «De har vært hardt prøvd i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet. For de ga etter evne, det kan jeg bevitne, ja, over evne, av egen drift» (2. Kor 8,2–3). Her oppdager vi noe som heller ikke til vanlig hører sammen i dagens virkelighet. Jeg merker med gult stikkordene: Hardt prøvd, trengsler, likevel overveldende glede – dyp fattigdom, likevel rikdom på oppriktig godhet. Hva førte denne opphopningen av merkelige motsetninger til? En giverglede over alle grenser, uten at noen presset den fram ved manipulerende eller suggererende appeller.
 
Enestående bønn

Jeg tror det måtte ha kommet en sterk åndsmakt over denne samlingen da kong David begynte å be sin enestående og sterke bønn, fra vers 10: «Og David priste Herren mens hele forsamlingen var vitne til det, og han sa: Lovet være du, Herre, vår Far Israels Gud, fra evighet og til evighet! Herre, din er storheten og makten og æren og herligheten og høyheten, ja, alt i himmelen og på jorden! Herre, ditt er riket, og du er opphøyet over alt og har alt i din makt. Rikdom og ære kommer fra deg. Du råder over alle ting, og i din hånd er styrke og makt til å gi storhet og kraft til alle. Så priser vi deg nå, vår Gud, og lover ditt herlige navn.»
 
Dette er så mektige ord at da Jesus avsluttet sin mønsterbønn Fader Vår, hentet han formuleringene nettopp fra Davids lovprisning. Gud er konge. Riket tilhører ham. Alle må bøye seg for den høyeste. Jeg synes det er et høydepunkt i Første Krønikebok, de ordene vi leser her.
 
Vi bør merke oss at denne enestående lovprisningen kommer midt i en appell og takkebønn omkring givergleden. Det blir en stor avstand mellom det enorme hos Gud og det som er smått hos oss. – Pytt, hvorfor skal vi snakke om hva Gud skal ha av våre puslete gaver? Han eier jo alt likevel!
 
Økologisk og misjonalt

Vi kan se det som hendte, ut fra en økologisk vinkel, som er så moderne i dag. Vi er blitt plassert i en vakker park. Vi har den bare til låns. Den skal vi behandle fint. La oss vise creation care overfor den verdifulle kloden vi forvalter.
 
Men vi kan også se det hele fra en misjonal vinkel, for å låne et annet av tidens moteord. Skaperverket hører ikke inn under andre guder. Gud Fader har skapt alt. Alt er gjenløst i Jesus Kristus. Alle må få vite det og bøye seg for det: Vår Herre Jesus eier alt og alle.
 
Men dermed er vi ikke redusert til null og ingenting. Vi som hører til i Guds rike, har fått gigantiske verdier å ta vare på. Vers 12: «Rikdom og ære kommer fra deg. Du råder over alle ting, og i din hånd er styrke og makt til å gi storhet og kraft til alle.»
 
Fordi han er konge, deler han raust med sine visekonger på jorden. Han vil gjøre storverk gjennom oss. Han gir styrke til det, kraft til alle som vil ta imot. Kongen gir oss alle ting med Kristus. Hans er makten og æren. Derfor er givergleden så stor. All rikdommen tilhører ikke oss, den er Guds. Men vi kan dele med Herren et forvalteroppdrag.
 
Budskapet i P-er

Ser vi det slik, aner vi noe av hvilket privilegium der er å få gi. Ja, la meg markere budskapet her med noen p-er:
 
Vers 14: Det er et Privilegium å kunne gi. Tenk at vi kan være velgjørere overfor Gud! Det er ganske ufattelig at Himmelens og jordens Herre vil involvere oss i dette. Er det da noe rart av menighetene i Makedonia «ba oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige» (2. Kor 8,4). De så et stort og hellig privilegium i det å få være med å gi.
 
Dernest var det et Paradoks at de kunne gi, vers 14 til 16: «For hvem er vel jeg, og hva er mitt folk, at vi skulle være i stand til å gi en frivillig gave som denne? Fra deg kommer det alt sammen, og av det som din hånd har gitt oss, har vi gitt deg. For vi er fremmede for ditt åsyn og gjester, som alle våre fedre. Som en skygge er våre dager på jorden og uten håp. Herre vår Gud! Alle disse rikdommer som vi har samlet sammen for å bygge et hus for ditt hellige navn, de kommer fra din hånd, og ditt er det alt sammen.» Det er da virkelig et paradoks: Hva kan vi gi til Gud, som eier alt? Vi er fremmede som har slått seg ned her. Hva kan leietakerne gi til ham som eier hele godset? Hva er en passende 50 års gave til ham du leier av? Det er som å gi golvklokka i stua i presang til ham som eier den allerede.
 
Å gi er Prisverdig og Positivt overfor Gud. Gud setter pris på gavene. Det beste ved dem er ikke størrelsen, men hjertelaget, kjærligheten, oppriktigheten og sannheten. «Jeg vet, min Gud, at du ransaker hjerter og har behag i oppriktighet,» sa David. Ananias og Safira i den første menigheten ville gi verdien av en åker. Men de viste påholdenhet midt i gaveoverrekkelsen. Herrens Ånd så at de ikke var oppriktige, men var inntatt av løgn og hykleri. Gud lar seg ikke imponere av store gaver, hvis hjertet er bløffete overfor ham.
 
Å gi er Passende i forhold til Guds Plan. I dette avsnittet ser vi inn i Herrens hensikter og intensjoner. Gud ønsker å presentere gavetjenesten til templet som et forbilde og mønster for fremtiden. I 1. Mos står det om menneskene som var onde etter syndefallet, at deres hjerte og ønsker var onde hele dagen. Her er de samme hebraiske uttrykkene brukt, men med en positiv vri: At vi ønsker hele vår levetid å være vendt mot Herren med alt vi eier og har: «Med glede har jeg nå sett hvordan ditt folk som står her, villig har gitt deg sine gaver» (v. 17)
 
Giverglede og giversinn er På sin Plass i et Pulserende liv med Herren: «La dette alltid være ditt folks hjertelag og tanker, og vend deres hjerte til deg!» (v. 18). Er et slikt hjertelag født i oss – når vi har fått glimt av Herrens godhet og nåde? Har vi vendt våre hjerter til ham, også når vi tenker på alt det materielle vi har fått? Er du med på å feire givergleden?
 
Du kan bare gi det du har. Og du har bare det du er. Det du gir, vil leve.

OPL215

[audio 1]