Jente med venn i sorg

Jeg har en venn (personlig kristen) som med mange andre har opplevd en stor sorg i livet. Han mistet moren sin for et år siden på grunn av kreft, og han har begynt å komme seg litt etter det store tapet.

Denne personen betrodde seg til meg om dette for noen dager siden, og jeg har virkelig tatt innover meg situasjonen hans, fordi jeg virkelig bryr meg om vedkommende.

Han vil ikke at jeg skal synes synd på ham, og han må lære seg å leve med det. Problemet er at jeg vil vise at jeg bryr meg, uten at han får følelsen av at jeg synes synd på ham ... det er nettopp det jeg vil at han skal vite, at jeg bryr meg om han og vil være der for ham. Det er så sinnssykt vondt å se ham ta på seg «masken» ved å være blid ovenfor andre, når jeg vet hvor vondt han egentlig har det.

Hva kan jeg gjøre for å være en god venn og vise at jeg bryr meg, uten å «tråkke i salaten»? Jeg er en sentimental person, så jeg vil ikke vise at jeg tar det så innover meg. Det hjelper ingenting at jeg feller noen tårer! Bør jeg si til ham at han kan snakke med meg om det er noe? Kanskje bare si at «jeg er der for deg – uansett hva det er» eller noe? Hva ville du ha gjort? Håper du har noen råd! (Jente ca. 20 år)

SVAR:

At denne vennen betror seg til deg om sorgen sin, skal du ta positivt. Han har merket at du bryr deg, har evne til innlevelse og omsorg. Kanskje han trenger hjelp til å snakke ut om sorgen, hjelp til å gråte, hjelp til å sette ord på savnet. Ta det som en utfordring. Du sier du er en sentimental person, du feller lett tårer. Kanskje det er akkurat den hjelpen han trenger – å felle noen tårer selv.

Samtidig er dere i en labil alder. Jeg vet ikke om han har noen kjæreste, eller om du har. Hvis dere blir for fortrolige, kan det bli vanskelig i forhold til kjæresten du eventuelt har.

Hvis han eller du ikke har noen kjæreste, kan denne fortroligheten fra hans side være en måte han vil nærme seg deg på, vil teste deg ut hvordan du er i en mer personlig relasjon. Jeg sier ikke at det er slik, men det kan være tilfelle.

Eller motsatt: Kan det være at du har noen sammensatte følelser?

I så fall bør du se ting i sammenheng. Vil du involvere deg, eller vil du anbefale ham å få hjelp hos andre, eventuelt hos en voksen mann? Jeg tror godt du kan være til hjelp. Men vær klar over at det ikke alltid er lett å sortere følelser. Kanskje er han den rette for deg, kanskje ikke.

Du kan tenke over at det er noe som heter overføring. Han kan se noe av sin mor i deg, og så kan du – ubevisst for dere begge – bli en slags erstatning.

Skal dere nærme dere et mer varig forhold, bør det skje på et bredere grunnlag, at du blir noe mer enn en morserstatning. Jeg sier ikke at du er det, men jeg sier at det kan være en mulighet.

Jeg ønsker deg Guds velsignelse i denne utfordringen.