Maktkamp og tjeneste

Vi lærer litt hver dag, men det er stadig mye vi ikke har lært. Det er mye som ikke har sunket inn, vi har fått for lite av nye holdninger som viser seg i ord og gjerninger.
 
Noe av det vanskeligste å gripe som disippel er vår rolle som ydmyke tjenere i denne verden. De første elevene av Jesus hadde ikke skjønt det, enda de hadde gått i skole i tre år. Like før Jesus skulle lide og dø, kranglet de om hvem som kunne regnes for å være den største. En mor med høye ambisjoner ba om at sønnene hennes måtte få fremtredene maktposisjoner i Guds rike. 
 
Jesus satte dem alle på plass. Lederne i denne verden hersker og bruker makt, pekte han på, og sa: «Slik skal det ikke være blant dere. Men den som vil være stor blant dere, han skal være de andres tjener, og den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell.» Dermed satte han i gang med å vaske disiplenes føtter. Han gjorde slavearbeidet på en selvfølgelig måte.
 
Tjenerinnstillingen, tenk om jeg kunne eie den! Da kjemper jeg ikke om makt for sin personlige del.

Jesus setter dette på spissen i Luk 17,7–10:

«Om en av dere har en tjener som er ute og pløyer eller gjeter, vil han så si til ham når han kommer inn fra marken: Kom straks hit og sett deg til bords? Vil han ikke heller si til ham: Gjør i stand kveldsmat for meg, bind opp om deg og vær min oppvarter mens jeg eter og drikker – og så kan du selv ete og drikke? Takker han så tjeneren fordi han gjorde det som var ham pålagt? Det tror jeg ikke. Slik skal også dere, når dere har gjort alt det som er pålagt dere, si: Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.» 

Jesus sa: «Lederen skal være som tjeneren.» «Menneskesønnen er ikke kommet for å la seg tjene, men for selv å tjene og gi sitt liv til en løsepenge i manges sted.» 
 
Ingen av oss kan tjene og gi seg selv som han. Men over en kristens liv i denne verden skal stå overskriften: Han er en tjener. Hun er en tjener.

Tjenesten er noe som er pålagt oss. 

Vi har fått en ordre. Vi lever i en tid som i liten grad lar seg forplikte. Ordet tjene betyr i dag helst å tjene penger til seg selv. Som én sa: «Noen kan ikke stave. De tror at tjeneste staves fortjeneste.» Men Gud har gitt oss en befaling: Gå! Arbeid! Tjen! «Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre.»
 
Tenk om vi kunne lære dette stykke pensum i Guds skole: Jeg har mottatt et kall og en forpliktelse av Herren. Et kort liv har jeg fått, ikke for å leve for meg selv, men for å leve for Herren og for dem han sender meg til. Jeg kan ikke velge om jeg vil tjene Gud eller ikke. 
 
Paulus skriver i 1. Korinterbrev 9,17: «Gjør jeg dette frivillig, da har jeg lønn. Men gjør jeg det under tvang, da er det et husholderoppdrag som er betrodd meg. Hva er så min lønn? Jo, at jeg byr fram evangeliet uten vederlag når jeg forkynner det, slik at jeg ikke gjør bruk av den rett evangeliet gir meg. For selv om jeg er fri overfor alle, så har jeg gjort meg til alles trell, for å vinne så mange som mulig.»
 
En gang var det en som spurte: «Kan det ha noen hensikt å prøve å bringe evangeliet til India?» Han fikk til svar: «Hva slags ordre har du?» Vi skal bare gjøre det vi er skyldige å gjøre.

Tjenesten springer ut av et takknemlig hjerte

Det er den andre siden ved dette. I oppgaven ligger det en gave. Det er en mening med livet mitt. Jeg har en stor verdi, for Jesus var villig til å gi seg selv for meg. Jeg har møtt mange gjennom livet som har hatt denne innstillingen. De så Guds grenseløse nåde. Nåden skapte takknemlighet. Følgen ble en villighet til å melde seg til tjeneste. Det ble mindre viktig med karriere og lønnskonto og menneskers heder, bare de kunne få være der Gud ville ha dem.
 
Paulus beundret en gruppe troende, 2 Kor 8: «Brødre, nå vil vi fortelle dere om den nåde Gud har gitt menighetene i Makedonia. De har vært hardt prøvd i trengsler, men likevel er det av deres overveldende glede og deres dype fattigdom strømmet fram en rikdom på oppriktig godhet … De bad oss inntrengende om den nåde å få være med i fellesskapet i tjenesten for de hellige.»
 
Legg merke til tonen i dette. Disiplene i Makedonia hadde opplevd Guds nåde, hans velvilje og yndest. En hard trengsel, en overveldende fattigdom og en dyp fattigdom hadde merkelig nok ført til godhet. Inntrengende ba de om å få være med i det å tjene – sammen med Guds folk. Guds nåde skapte takk. Takken skapte tjenerinnstilling og offerholdning. 
 
Vi er lett opptatt av lønn fra Gud. Men vi har jo fått lønnen på forskudd! Når Gud ga sin Sønn som et sonoffer for syndene våre, kan vi da vente noe mer? Og vil da Gud gi oss noe mindre enn alle ting med ham? Når Gud ikke sparte sin egen Sønn, men ga ham for oss alle, kan vi da vente noen lønn for det vesle pusleriet vårt?
 
Det er nåde at Jesus frelste deg! Det er nåde at du får være en tjener for ham!
 
Jeg snakker kanskje til én i dag som Gud prøver å få i tale. Du vet ikke om det er et kall. Men når du er nær Gud, dras du mot en spesiell tjeneste. Ikke si nei! Det er ikke sikkert det er en tjeneste som folk legger merke til. Det er ikke sikkert det er en oppgave som verden verdsetter. Kanskje du skal ofre deg i det skjulte. Ikke gå glipp av den nåden og velsignelsen som tjenesten er.
 
Jeg må i denne sammenhengen om tjenesten ta opp en ting til: 

Lysten til å få makt, lysten til å bruke makt over andre. 

Det er en avvei for en kristen å bli maktglad og drive maktkamp. For hva er egentlig makt, etter denne verdens definisjoner? 

Oppslagsstedet Wikipedia svarer: «Makt er evnen til å nå sine mål, mot andres vilje og interesser. Desto mer man oppnår av sine egne mål på tvers av andres vilje og interesser, desto mer makt har man.» 

Hvordan kan da det å få makt bli et mål for en kristen eller et ideal i en kristen sammenheng? 
 
Verden kjenner mange former for makt. Ved økonomisk makt kan jeg lokke eller bremse folk. Ved våpenmakt og tvangsmidler kan jeg true min vilje igjennom. Ved politisk makt kan jeg bevilge og lage lover og regler. Ved dømmende makt kan jeg ilegge straff. Hvis vi har et godt styresett, har vi ansvarlige ledere som bruker slik makt med forstand og ydmykhet.
 
Men kristne mennesker og Guds folk må ikke bruke maktmidler seg imellom eller utad. Luther sa det så klart: «Kirkens makt er ikke noe annet enn Guds ord.» Vi kan tale Guds ord med klarhet, men ellers ikke presse eller tvinge noen, og slett ikke bruke makt for å få vår vilje igjennom, på tvers av andres vilje og interesser. 
 
Jeg leste i et kristent blad denne setningen i forbindelse med motsetninger innen en forsamling: «All uenighet som må løses, skaper en eller annen form for maktkamp.» 

Jeg vil si: Hvis det skjer, da har vi ikke lært noe av Jesus. For han talte om tjenersinnet og ydmykhetens vei. Overfor Satan kjempet han med å sitere fra Guds ord. Men ellers brukte han ikke makt. En maktkamp slik verden forstår den, må avvises i Guds forsamling. Hvis vi ikke i Guds menighet kan bygge på sannheten, kjærligheten, sunn fornuft og overbevisende argumenter, så har vi ikke lært av ham som snakket om ydmykhet og tjenersinn. 
 
Jesus spør: «Hvem er størst, han som sitter til bords eller han som varter opp? Er det ikke han som sitter til bords?» Svaret er selvsagt: Ved fine middager har gjesten høyere rang enn den som serverer. Så langt er vi enige med Jesus. Så kommer han med det høyst overraskende: «Men jeg er som en tjener blant dere.» Han går på tvers av vår innebygde tankegang og sier: Jeg inntar med glede en lavere status. Jeg vil ikke være den maktglade eller den opphøyde. Mitt kall er å gi og ofre meg for de andre. Jeg er som en tjener blant dere. Og da spør jeg: Kan vi da være noe mer enn han?

«Vi er unyttige tjenere! Vi har bare gjort det vi var skyldige å gjøre,» sier de gode tjenerne. Det betyr ikke at tjenerne er null og nix og ingenting. Men det betyr at tjenesten er stor og ennå ikke er fullført, og at den bare er som en svak avglans av Kristi tjeneste for oss. 
 
«Den som vil være den første blant dere, skal være de andres trell,» sa Jesus. 
 
Det er ikke alltid lett. Dikteren Robert Frost sa tankevekkende at «Presset inn i en tjeneste innebærer presset ut av sin form». Jeg må si nei til noe, beklippes her og der og tilpasse meg den plassen Gud ønsker å ha meg på. 
 
Men i offeret ligger velsignelsen. Den store forkynneren Charles Spurgeon skrev: «Hvis det å tjene Gud er verdt noe, så er det verdt alt. Vi vil finne vår beste lønn i selve arbeidet for Herren … Vårt arbeid er ikke forgjeves i Herren.»
 
Gustav Jensen skrev: 

«Jordlivet byr på trange kår, 
Meget er brutt og av lave. 
Her er det rom for hjelp mot sår, 
Rom for hver tjenestes gave. 
Han som steg ned fra himmerik, 
Finner sitt sted på jorderik: 
Sinn som vil tjene med glede!»

OPL087