Misjonssalen er ikke hva den var
For femti år siden var Forbundssalen, som den het da, preget av frakker og hatter og slips, orgelspill og en gudstjenestlig høytid. I dag domineres forsamlingen av unge, det er barnevennlig og uformelt, med forsangere, piano, barnevogner, sangtekster på skjerm og vafler og kaffe etterpå.
Man blir ønsket varmt velkommen i inngangsdøren, både av forsamlingsleder og møteverter.
Det er forbedere under og etter møtene, og spesielt for i dag var at forbederne ble tatt frem og presentert, og vi fikk til og med en demonstrasjon på hvordan man kunne legge frem sitt bønneemne, bli spurt om en ville bli bedt for med eller uten hånden på skulderen, og så ble det bedt og lyst velsignelsen for demonstrasjonskandidaten der fremme.
Møteleder var en uformell og sjarmerende Hans Arne Sanna, en Fjellhaug-kandidat, som tydelig var opptatt av identitetsproblematikk i sin åpningshilsen.
Det er lett at en forsamling med en forsamlingsleder som har vært trofast i mange år, ikke verdsetter ham som man burde. Gunnar Elstad står frem som en vel forberedt forkynner. Han taler klart og tydelig, veldisponert og med en passe myndighet, men likevel med en snert av humor innimellom. Han er personlig uten å være selvfiksert, han er aktuell ut fra sin lange erfaring som sjelesørger. Og gjennom det hele merker en teologen, som gransker skriftene.
Vingårdssøndagens tekst vinklet han ut fra dette å stå i kø, vår rekkefølge i køen, hvem som er foran og bak meg. Han snakket om ansiennitet og fromhetskonkurranse, og pekte på at dagens tekst treffer konkurranseinstinktet mitt. Noen av oss mener vi fortjener mer enn andre.
Han viste til parallellen med fariseerne, som mente seg å stå lengst fremme i køen. At Jesus vurderte tollere og syndere like høyt som fariseerne, reagerte de voldsomt på. Han minte også om parallellen til lignelsen om den fortapte sønn, der den skikkelige broren reagerer på Guds overstrømmende godhet. Han viste også til de jødekristnes reaksjon på at de hedningekristne kunne slippe inn i varmen så lettvint.
Elstads preken var preget av en sterk nådeforkynnelse, som han summerte opp i tre punkter: Alle dine materielle goder har du fått av nåde. Hele frelsen er av nåde. Nådegavene inneholder to ledd som begge innebærer at du får noe gratis: Nåde og gave. Det blir fatalt om vi blander noe fortjeneste inn i dette. "Uansett hvor langt frem du står i køen - du er desperat avhengig av nåde i alle fall."
Jeg merket meg denne fine sentensen: "Glem alle tanker om fortjeneste - da blir du fattig. Ta imot alt av nåde - da blir du rik."
Det var ellers interessant å høre en hilsen fra Meiken Buchholz, tysk misjonær for NLM, som har gjort tjeneste på Taiwan siden 1993 - sammen med mannen, Armin. Det gjør inntrykk å møte en så bevisst arbeider i Guds rike, og jeg håper hun og mannen inspirerer mange unge til et tilsvarende målrettet livskall for tjenesten.
Ville gamlekara fra 50 år siden funnet seg til rette i Misjonssalen i dag? Ja, noen av dem var jo faktisk til stede.
Jeg tror det, for med litt omtanke må en innse at samværsformene må og skal forandre seg, men budskapet fra Guds ord er det samme.
