Lengselen etter vekkelse
Mange strømmet til møter og samlinger der en enkel og utfordrende forkynnelse sto i sentrum. Tilhørerne ble stilt på valg. Det ble alvor og glede, tårer og jubel. De som fikk fred med Gud under slike forhold, ble preget for livet.
Nøkternt kan vi prøve å analysere det hele. Var det en bølge av følelser? Ledere med karisma? De som tar på seg religionssosiologiske briller, kan sikkert finne mange svar.
Sannheten er at vekkelser er noe merkelig som Gud sender, og som Guds menighet trenger for å overleve. Den amerikanske evangelisten Billy Sunday sa en gang: "Kan du kjøre en bensinmotor på helmelk, greier du alltids å holde liv i en menighet uten vekkelser."
Derfor må vi holde fast ved bønnen om vekkelse. Ikke ut fra en slags egoisme: At Gud må trå til og feie vekk det onde mens jeg selv forblir uberørt. Men heller slik: Herre, gi oss vekkelse, og begynn med meg!
En sterk bønn om vekkelse bærer profeten Jesaja fram:
"Gid du ville sønderrive himmelen og fare ned, så fjellene skalv for ditt åsyn, som når ilden setter tørre kvister i brann og får vannet til å koke - for å kunngjøre ditt navn for dine motstandere, så folkene skalv for ditt åsyn."
Så rystende kan det oppleves når Gud sender vekkelse. Det blir skjelving, koking og bevegelse. Tørre kvister settes i brann. Samtidig kan Den Hellige Ånd komme nær i en stille susing - uten sjokk og følelser.
Felles for all vekkelse er at Jesu navn blir stort. Guds dømmende og frikjennende ord blir levende.
Vekkelse kommer når noen virkelig ser det som en oppgave å trygle Gud om at åndelig fornyelse må komme til de troende, og at ikke-troende må begynne å søke Gud.
Hold ved like lengselen etter vekkelse! Bli ikke trett av å be Gud om vekkelse!
Når Gud vil, blir det dag.
Jes 64:1
