Tilfredsheten er ikke likeglad
Vi kan smile av folkeeventyrets bilde av tilfredsheten. Den jublet begeistret over det middelmådige.
Hva er tilfredshet? Er ikke tilfredshet lammende? Litt misnøye er vel en drivkraft i retning forbedringer?
Sikkert. Likevel er den trygge tilfredsheten en gave mange klatremennesker ønsker seg. Jo, et rett velvære er en gave, men kan også læres. I alle fall skriver apostelen Paulus fra sitt fengselsopphold i Rom at han har gjennomgått en skolegang i å være fornøyd:
"Jeg har lært å være fornøyd med det jeg har. Jeg vet hva det vil si å leve i trange kår, jeg vet også hva det vil si å ha overflod. I alt og i alle ting er jeg innviet - både å være mett og å sulte, både å ha overflod og lide nød. Alt makter jeg i ham som gjør meg sterk."
Når Paulus snakker om å være fornøyd med, eller være tilfreds, ber han oss ikke være passive og likeglade. Han bruker et sjeldent ord som betyr nærmest å være selvforsynt.
Allerede Sokrates nyttet ordet om å være tilfreds i seg selv uten tilførsel utenfra. Ja, det betyr rett og slett å ha evne til å styre seg selv.
Paulus knytter ikke tilfredsheten til det middelmådige. Han tenker på kraften til å bære det ekstreme - nød og overflod - og styre sitt liv på en selvstendig og glad måte også i stressende situasjoner.
Hvordan han maktet det? "Jeg makter alt i ham som gjør meg sterk," svarte han.
Som disippel av Jesus hadde han lært en aktiv og ekte tilfredshet av Mesteren selv.
Fil 4:11-13
