Hullene i ørene ble stående åpne
En kalv formet Aron med meiselen sin, og så proklamerte han: "Dette er din gud!"
Men hva hjelper det å være veltalende, når budskapet er så helt bak mål?
Moses prøvde å berge stumpene. Nei, mer enn det: Han kjente seg helt knust og gråt innfor Guds ansikt: "Å, dette folket har gjort en stor synd, de har gjort seg en gud av gull. Å, om du ville forlate dem deres synd! Men hvis ikke, da stryk meg ut av din bok som du har skrevet!"
Moses så alvoret: Det blir forferdelig galt når mennesker begynner å dyrke gullet. Vi skal bruke ting og elske Gud. Synden har fått altfor stor makt når vi elsker ting og bruker dem som gud.
Moses gjør noe radikalt nytt i den jødisk-kristne historien: Han er villig til å ofre seg selv til beste for dem som har syndet. Gulldyrkerne fortjente å bli strøket ut av livets bok. Men Moses tilbyr seg å være stedfortreder.
Vi lever i en slekt Inger Hagerup har omtalt slik: "De dragser og drar på sitt gods og gull. Hjertet er tomt og bagen full."
Tomme hjerter og fylte bager - og så ser vi ikke at den virkelige rikdom er å være rik i Gud, tilbe ham, tro på ham, vente alt godt bare fra ham!
Moses dugde ikke som stedfortreder. Men ære være ham for hans gode vilje!
Bare Jesu Kristi stedfortredergjerning kan berge oss som hører på Arons veltalenhet og svermer om gullkalven.
2M 32:31-32
