Når du drives av ditt tapte ansikt...
Enkelte er umettelige etter penger. Andre kan ikke slippe hevnlysten. Ukontrollerte lidenskaper kan drive folk rett i avgrunnen. Ekte godhet bringer med seg en sus av engler. Alt kan skje i bøkenes verden. Så kan vi speile det virkelige livet i det vi leser.
Fins den gode boken om det tapte ansikt? Har noen skrevet mesterromanen om ham som høstet skam, om henne som febrilsk søker å gjenopprette æresfølelsen som gikk tapt? Boken fins sikkert - jeg har lest så altfor lite...
Både enkeltpersoner, grupper og folk kan rammes av den urettferdige ydmykelsen. De blir svake. Så reiser stoltheten seg fordi selvbildet ble tråkket på. Hevnlyst vokste fram av urettferdighetens kompostjord. Resignasjonen lå på lur da verden ble for iskald. Det var så bittert å bli gjort til skamme. Noe så håpløst som å bakse i nederlagets hengemyr!
Så kan mennesker bli karikaturer av seg selv. Eller være med og starte verdenskriger. Alt på grunn av det tapte ansiktet.
Det aner meg at Guds gamle paktsfolk fikk slike opplevelser av mistet ære. Løsningen ble å se skamfølelsen i hvitøyet, slippe alle knøttsmå tanker og skue Gud.
Profeten Joel formidlet et dyrebart løfte til et kuet folk:
"Dere skal kjenne at jeg bor midt i Israel. Jeg er Herren deres Gud, og ingen annen. Og mitt folk skal aldri i evighet bli til skamme."
Gud som den enestående, den sterke, den ruvende, han som er mulig å oppleve. Han som tilgir, gjenreiser retten, setter grenser for ondskapen. Han er løsningen for det tapte ansikt. Aldri i evighet skal den bli til skamme som slutter seg til hans folk.
Joel 2:27
