Da bønnhørelsen banket på døren
Maria var mor til den unge Johannes Markus, den senere forfatteren av Markusevangeliet.
I det huset var mange kristne samlet til bønnemøte. Apostelen Jakob var drept av Herodes. Peter var fengslet. Det lå i kortene at han også skulle miste hodet så snart påskehøytiden var over. Er det noe rart at menigheten ba inderlig til Gud om at Han måtte gripe inn?
Som bønnemøtet er på det mest intense, banker det på porten mot gaten. Det er Rodes jobb å lukke opp. Kommer det soldater for å ta enda flere av dem til fange? Stemningen er nervøs.
- Hvem der? spør kanskje Rode.
- Det er Peter, sier stemmen der ute.
Rode kjenner igjen Peters røst og dialekt. Hun blir så hoppende glad at hun glemmer å åpne porten, springer inn og roper ut: Peter står utenfor!
- Du er gått fra vettet, sier bønnegjengen.
- Nei, jeg snakker sant!
- Det er sikkert engelen hans, sier de fromme som ber, men som ikke har tro nok til å slippe bønnhørelsen innfor døren.
Nede fra porten banker det. Igjen og igjen.
Endelig går de alle ut. Og der står han! Med sydlandsk glede skravler de i munnen på hverandre. Peter må heve hånden for å få dem til å tie stille, så han kan fortelle om hvordan Gud slapp ham fri.
Når piken Rode senere sa noe på vitnemøtene, tror jeg hun hadde noe viktig å bære fram:
- Jeg glemmer ikke da menigheten ba inderlig til Gud. Jeg meldte fra om bønnhørelsen. Men de nektet å slippe den inn. De hadde kanskje ventet Gud skulle svare på en annen måte? Eller kanskje ikke så fort? Sann bønn får alltid det den ber om - eller noe bedre.
Amen, sa Rode, og satte seg.
Apg 12:12-17
