Misjon er å hjelpe noen på vei
Ikke noe ble prioritert høyere, så det ut til, enn å komme seg av gårde til misjonsforeningen.
Hun hadde ikke reist langt utenfor bygdas grenser. Aldri hadde hun vært i utlandet. Men fremmede stedsnavn i Afrika og Asia var hun fortrolig med. Omtanke, forbønn og offergaver gikk til kristne brødre og søstre hun aldri hadde sett, til misjonærer hun aldri hadde møtt.
Jeg skriver om den typiske misjonsvennen, - hedersmenn og -kvinner som landet vårt har vært velsignet med gjennom flere generasjoner.
Kommer denne vennekretsen til å dø ut? Finner vi etter noen år misjonsvenner bare i historiebøkene?
Nei, så lenge Gud bygger sitt rike i denne verden, vil de finnes. De kan bli borte for oss i vårt land. De kan vise misjons-omtanke på nye måter. Formene kan skifte. Det er mange måter å hjelpe på. Kjærligheten skaper oppfinnsomhet.
Men jeg merker apostelen Johannes' varme hyllest til den tidløse misjonsvennen i disse ordene:
"Du kjære! Du gjør en trofast gjerning med det du gjør mot brødrene, enda de er fremmede. De har vitnet for menigheten om din kjærlighet. Du gjør vel med å hjelpe dem på vei, slik det er verdig for Gud."
Du gjør en trofast gjerning, du som arbeider for de fremmede brødre og søstre i fjerne land. For dem er det en viktig inspirasjon å vite om deg. Om du bare i enkle former kan hjelpe dem på vei, så er det en stor og verdig gjerning for Gud.
3Joh 5-6
