Den ene vendte om - den andre ikke
Men etter en periode ute i verden med et stolt hjerte og et uryddig liv har han ikke lenger noen venner. Sinnelaget blir forandret. Han innrømmer at han har syndet. Han vil vende hjem og se om han i det minste kan få en jobb som tjener hos faren.
Den merkelige faren er hovedpersonen i lignelsen. Han gir gutten arven uten å protestere, men kan ikke glemme sønnen som dro ut på egen hånd. Da han oppdager sønnen langt borte på vei hjem, gjør han noe uvanlig for en eldre mann. Han løper mot sønnen. Han vil ikke høre på noen forklaring, han spør ikke om omvendelsen er ekte. Han beordrer en stor fest. Og den fortapte blir gjeninnsatt i sin gamle stilling – som sønn.
Den tredje personen er sønnen som ble hjemme. Han er et bilde på den selvtilfredse og hardhjertede, som ikke har medynk med den som har rotet seg bort i livet. Han er preget av misunnelse, synes egentlig tjenesten for faren er et ork, han er dominert av sitt store jeg, fins ikke takknemlig og har ingen omsorg for den fortapte. Han mener det er helt galt at yngstebroren får nåde helt gratis, uten å ha fortjent den. Var denne eldste sønnen overhodet glad i faren sin?
Faren prøver å hjelpe eldstebroren, som er et bilde av fariseernes holdninger.
- Min sønn, sier han. Tenk på ditt privilegium! Du har barnerett – for bestandig.
- Du er alltid hos meg, sier han. Tenk på din posisjon! Det er da bedre å være i fars hus enn ute i mørket?
- Alt mitt er ditt, sier han. Tenk på hva du eier! Du er arving og skal få overta alt en dag. Men er du ydmyk nok til å ta imot en så stor gave?
Gud er venn med syndere. Han vil lete etter dem som er fortapt, sier alle tre lignelsene i Lukas 15. Har vi fått dette sinnelaget, som viser omsorg for dem som har rotet seg bort i livet? Har vi fått en ekte glede når mennesker vender om og tar imot Guds nåde?
