Når vi kuttes ned til riktig format

Hvorfor er alt ved kristendommen vel og bra, bare ikke det der med Jesus på korset? Kan det være fordi korset krenker min naturlige stolthet?

Jeg liker å tenke at jeg er god nok, i hvert fall ikke verre enn andre. Gjør jeg ikke så godt jeg kan? Hvem kan vente mer?

Men Jesus som henger der på korset, skildret ved utallige malerier og krusifikser, han sier liksom til meg: - Jeg er her på grunn av deg. Det er dine synder jeg må lide straffen for. Jeg betaler den gjelden du har pådratt deg. Jeg dør den typen død du hadde fortjent å dø.

Det er sant, men det stikker i min stolthet. Jeg liker ikke å høre at jeg er under Guds dom på grunn av holdningene og handlingene mine. Korset kutter meg ned til et format som blir ydmykende lite.

Klarer jeg å legge til side illusjonene mine om meg selv? Makter jeg å overse den sårede stoltheten og se på Jesus, den korsfestede, med takk og tro?

Da blir jeg frelst. Da har jeg del i det evige livet som Guds barn. Håpet og himmelgleden er gitt som gave.

Slik vil Gud det skal ordnes for meg. På dette grunnlaget vil han gi meg sin fred.

"For dette er min Fars vilje, at hver den som ser Sønnen og tror på ham, skal ha evig liv. Og jeg skal oppreise ham på den siste dag," sier Jesus, eksperten på alt som dreier seg om livet, døden og evigheten.

Når den gode Far er så ufattelig barmhjertig, og hans Sønn så selvutslettende kjærlig, hvem kan da få seg til å pleie stoltheten?

Joh 6:40