Den virkelighetsnære og frustrerte Jesus
- Jeg blir slått av det absolutt virkelighetsnære ved den mannen jeg har funnet i evangeliene.
Jeg oppdaget en mann som nesten hele tiden var frustrert. Hans frustrasjoner springer fram av nesten hver eneste side: - Hva skal jeg si til dere? Hvor mange ganger må jeg si det? Hva må jeg gjøre for å få dere til å begripe?
Jeg oppdaget også en mann som ofte var trist og av og til deprimert, ofte engstelig og skremt... En mann som var fryktelig, fryktelig ensom.
Likevel trengte han desperat å være alene. Jeg oppdaget en mann så utrolig virkelig at ingen kunne ha funnet ham opp... Hvis evangelieforfatterne hadde vært i PR-bransjen, noe jeg antok, så ville de skapt en slags Jesus som tre fjerdedeler av kristne fremdeles prøver å skape... portrettert med et søtt, konstant smil i ansiktet, klappende små barn på hodet... Men evangelienes Jesus hadde ikke mye "fred i sinnet" i verdens forstand, skriver M. Scott Peck.
Selv har jeg ikke sett Jesus på denne måten. Men en dreven forfatter har altså oppfattet mannen fra Nasaret som den absolutt virkelighetsnære, en som har smakt på alle våre frustrasjoner.
Kanskje har han sett noe riktig og viktig?
Gud ønsket at Jesus skulle være den virkelighetsnære. Jesus måtte identifisere seg helt ut med menneskene for å fylle sin oppgave.
"Derfor måtte han i alle ting bli sine brødre lik, for at han kunne bli en miskunnelig og trofast yppersteprest for Gud til å sone folkets synder," sier Skriften.
Påsken er tiden for å samle tankene om Jesus.
Prøv å få øye på også den virkelighetsnære Mesteren.
Nettopp slik er han din gode yppersteprest, mellommann og forsoner.
Heb 2:17
